NRK Møre og Romsdal kunne tirsdag kveld opplyse om at Gjensidigefondet har gitt Røde Kors der i fylket en gave på én million kroner til innkjøp av to hybridbiler, som organisasjonen vil bruke for å tilby innvandrere øvelseskjøring.

Initiativtager Terri Senior uttaler at tiltaket har vært etterlengtet blant flyktningene i fylket:

– Køyretimar kostar mykje og det er ikkje alle som har eit familiemedlem eller ein ven som kan hjelpe dei med øvelseskøyringa i forkant, seier Senior og fortel at behovet melde seg allereie for 10 år tilbake.

– Mannen min var tidlegare «flyktningguide», ein støttespelar for nye innvandrarar. Han nytta sin private bil til å øvelseskøyre med flyktningane, seier Senior, og fortel at fleire har gjort det same. Sertifikatet er eit reelt behov for mange innvandrarar.

– I fleire yrke er det krav om å ha lappen. Dette er noko som merkast spesielt blant innvandrarkvinner i omsorgsyrke. Dei må ofte flytte seg mellom aldersheim og omsorgsbustadar, og då er det eit krav om å køyre bil.

Gjensidigefondets Marit Bolstad har dette å si om initiativet:

– Det er ein fantastisk ide som eg trur vil spreie seg til andre stadar i landet.

Når noen spontant og av sitt gode hjerte stiller bilen sin og tiden sin til disposisjon for øvelseskjøring med personer som ellers ikke ville ha hatt den muligheten, er det naturligvis et edelt og generøst tiltak. Vedkommende vil sannsynligvis trenge færre kjøretimer på den måten, og dermed spare penger. Det er en tjeneste som kanskje genererer en gjentjeneste, og om ikke, så i alle fall takknemlighet – et sosialt lim på individnivå.

ANNONSE

Når tiltaket iverksettes på stor, kanskje nasjonal skala under en viss regi, med organisasjoner involvert og til allmennhetens oppmerksomhet, kommer det straks andre betraktninger med i bildet. I dette tilfellet skal altså det veldedige initiativet forbeholdes innvandrere.

Den mer eller mindre underforståtte logikken bak tilbudet gitt eksklusivt til det Senior kaller «flyktninger», er at disse ikke har så gode muligheter til å få øvelseskjørt. Til Nettavisen sier hun om øvelseskjøringen at «vi andre har fått hjelp av en far eller mor», mens «flyktningene ofte kommer til kort».

Men er det ingen andre som kommer til kort?

Det er da vitterlig mange innfødte nordmenn som ikke kan øvelseskjøre med far eller mor. For dem som er et stykke nede på rangstigen, er det ikke engang sikkert at det foreligger noen relasjon overhodet til far eller mor, eller at de i så fall disponerer kjøretøy.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at Røde Kors og Gjensidigefondets initiativ kan få dem det gjelder til å føle seg en smule oversett. Mon tro om det ikke er i denne sosio-økonomiske gruppen at betingelsene også er sterkest til stede for fremmedfientdlighet. Kan man klandre en ressursfattig person hvis dette skulle skape eller forsterke den? Ville man finne en bedre måte for å skape fremmedfiendtlighet som ikke fantes fra før, om man prøvde?

Det er de samme personene som kommer til kort på arbeidsmarkedet. Senior fremhever at førerkort kvalifiserer for arbeidsmarkedet. Innvandrere har riktignok vanskeligere for å lykkes der enn gjennomsnittet av nordmenn, men har innvandrere jevnt over noe større behov for hjelp inn i arbeidsmarkedet enn det ganske store antallet nordmenn som ikke har klart å henge med i to-tredjedelssamfunnets rotterace?

Det er altså ikke til å komme fra at det skisserte tilbudet er diskriminerende.

Denne formen for diskriminering er akseptabel så lenge den foregår i liten skala og retter seg mot personer med de største behovene.

Den første betingelsen var oppfylt på den tiden da Norge tok imot et nærmest neglisjerbart antall asylsøkere, men sånn er det ikke lenger: Antall asylsøkere til Norge i 2015 utgjorde halvparten av et fødselskull. Det er et vanvittig antall i seg selv, men det er dobbelt forrykt når denne samfunnsklassen skal nyte godt av tilbud som er finansiert av fellesskapet.

Det er hva Sylvi Listhaug med rette kaller gullstol. Det dreier seg ikke lenger om å redde liv, gi tak over hodet og garantere livsopphold (var ikke dét nok?), men om å tilby en livsstil som skal bringe en forsvinnende andel av verdens migranter opp i den mest privilegerte prosenten av jordens befolkning.

Er man nødt til å oppsøke de største flyktningleirene i Afrika for å forstå absurditeten i dette?

Hva behovene angår, sier selv EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans at minst 60 % av menneskene som er kommet til Europa, er økonomiske migranter som ikke burde være her. Personene som nyter godt av det hele, har vist stor evne til å bane seg vei gjennom mulighetenes verden. Røde Kors og Gjensidigefondene ser altså bort fra at betingelse nummer to kanskje heller ikke er oppfylt, men belønner evnen med å gi dem enda et puff.

Dette kan muligens forsvares så lenge samfunnet har en formidabel evne til å produsere stadig bedre liv for sine innbyggere. En stor del av samfunnets ledende klasse, den som er født mellom 1945 og 1955, vokste opp i et slikt samfunn – takket være sine forfedres strev og forsakelser. Men de har ikke klart å vedlikeholde det samfunnet. De har nytt godt av det, men gir det ikke videre i arv. De lagde for få barn til å opprettholde velferdsnivået, og mange av barna som ikke ble abortert, havnet i permanent utenforskap. Vi har noen av de verste overdosetallene i Europa, og vi har en hær av permanent trygdede. Foreldrene deres tilbrakte og tilbringer sin livsaften i aldershjem med dårligere mat enn i fengsler. Og selv soler de seg i glansen av å hjelpe innvandrere.

Som Christopher Caldwell poengterte i «Betraktninger over revolusjonen i Europa», står den nasjonalt baserte sosiale kontrakten i vår verdensdel i fare for å opphøre. Innvandrere har ikke nødvendigvis dårligere muligheter enn innfødte. De har samme rett som alle andre til å benytte seg av samfunnets tilbud. Man kan legge til at ikke engang språket er nødvendigvis noe stort handikap lenger, så dårlig norsk som mange arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor aksepterer hos sine ansatte.

Da er det bittert for den innfødte som står langt nede på rangstigen å se at en fremmed f.eks. får bedre hjelp enn han selv til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet. Da virker det som om den nasjonale solidariteten har sagt adjø.

En ung spansk økonom med praksisplass i en norsk bank uttalte til Aftenposten for et par-tre år siden at det han så i Norge, ikke var reell rikdom, for det var tvilsomt om landet kunne skape et industrielt system for virkeligheten etter oljeepoken.

Et slikt system begynner med oppdragelse. Men det oppdras ikke så mye i Norge lenger, hva enten det gjelder egne eller andres barn. Oppdragelse betyr å sette en person i stand til å forstå verden rundt seg, mestre virkeligheten, hanskes med problemer og innse at det ikke er alt man får gjort noe med, og det betyr å være ærlig og stille rimelige krav. Man gjør ikke dette hverken med å skjemme bort noen (påspandert øvelseskjøring) eller gi blaffen i dem (skuldertrekk ved overdosedødsfall).

Men det er tross alt bedre å bli skjemt bort enn gitt blaffen i, selv om resultatet ikke i noen av tilfellene er dugelige samfunnsborgere. Det nye utenforskapet er åpenbart finere enn det gamle, som dessuten sies å være rasistisk. Det skaper ikke bare splid, det er en slags bruk-og-kast-innstilling til mennesker i det også. Man prøver å få noen nye mennesker til å blomstre ved å venne dem til å få innfridd store forventinger, i stedet for å prøve å plukke opp restene av noen av dem som var her fra før.

Denne nedprioriteringen av ens egne svakerestilte er egentlig en form for nasjonal abort. Det er på høy tid å kutte ut dette fordømte tøvet nå!

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629