Sakset/Fra hofta

Kriminalstatistikken for ungdomskriminalitet i Oslo er én av mange piler som peker feil vei, skriver Hanne Skartveit. Hun sier at vi «må følge med» hvis vi skal unngå svenske tilstander.

Volden blant ungdom i deler av Oslo øker og blir stadig grovere. Men det er fortsatt ikke like ille som i Sverige.

Vi har av og til nye lesere som lurer på hvorfor vi skriver så mye om hva som skjer i andre land når det gjelder integrering og kriminalitet. Det er fordi vi «følger med». Heldigvis er det flere som etter hvert våkner opp og forstår at de negative samfunnsendringene som følge av ukontrollert innvandring av fremmedkulturelle også har begynt å gjøre seg gjeldende i Norge.

Det er spesielt i områder der det bor mange med innvandrerbakgrunn at det er blitt mer og grovere vold, skriver Skartveit.

I stor-Oslo har antall lovbrudd blant unge økt med 25 prosent fra 2016 til 2017. I flere bydeler i Oslo har det blitt mer og grovere vold, spesielt i områder der det bor mange med innvandrerbakgrunn.

Erkjennelsen av problemet må nødvendigvis først på plass hvis man skal forsøke å løse det. Skartveit erkjenner. Politiet i Oslo erkjenner. Og det finnes til og med politikere fra andre partier enn FrP som erkjenner at det er problemer – ja, eller utfordringer, da –, for dem som fremdeles klamrer seg til flosklene. Og så finnes det dem som ikke VIL se.

Skartveit ser til Sverige. Hun sier at vitner ikke tør å stå frem. Det er livsfarlig:

Det er dette vi kaller svenske tilstander. Det er skremmende. Og det er virkelig. Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold advarte mot dette i en podcast jeg hadde med ham for en stund siden. Han hadde nylig vært i Sverige, og bekreftet bildet av svenske tilstander. Han fortalte om gjengoppgjør, og områder der politiet ikke kan gå inn på vanlig vis. Mange politifolk i Sverige slutter, de orker ikke mer.

Skartveit går et godt stykke på vei for å finne kjernen til den økte volden. Hun starter med fattigdom og utenforskap, men disse variablene blir en forenkling, og utenforskap avhenger av hvilke øyne som ser.

Jeg kan tenke meg at mange muslimske ungdommer i Oslo vil stille seg uforstående til begrepet utenforskap. For hvordan føle utenforskap hvis man er en del av majoriteten? Unge muslimer i Groruddalen tror jeg ikke føler noe særlig «utenforskap». Ungdom forholder seg først og fremst til lokalmiljøet, med fokus på egne venner og omgangskrets. Og hvis de er som deg, så føler du neppe noe utenforskap.

Jeg var like før jul tilskuer i en rettssak hvor fire somaliere hadde slått ned en norsk gutt på Frogner. Et svært grovt ran som fikk store ettervirkninger for offeret. Tre av overgriperne var født og oppvokst i Norge, men de omtalte seg selv som somaliere. Den fjerde kalte de for «svensken». Også han var somalier, men fra Sverige. Dette er disse SSB og andre insisterer på skal være nordmenn. Men selv synes de at de er somaliere – og er mer enn fornøyde med det.

Parallellsamfunnene er blitt så omfangsrike at det i store områder ikke lenger er noe norsk å integrere seg i. Og nei, det er ikke nordmenns feil. Med fremmede kulturer kommer også et fremmed lokalmiljø. Alle trives best sammen med sine egne. Multikultur fungerer nok i jobbsammenheng, men dårlig på fritiden. Da kan man nemlig velge selv. Og resultatet er overalt at man velger dem som man har mest til felles med. Problematikken rundt utenforskap er overdrevet.

Skartveit nevner også fattigdom. Men fattigdom er relativt. Innvandrere, som tradisjonelt har store barnefamilier, stiller ikke de samme krav eller forventninger til god familieøkonomi som nordmenn flest. Hvis så var tilfelle, ville de ikke bodd i trange små leiligheter med fire barn. De har rett og slett andre prioriteringer, og mye av hva vi andre ser på som fattigdom, oppleves kanskje annerledes for dem. Men igjen: De vurderes etter norsk kultur, tradisjon og samfunnsforståelse.

Skartveit skriver at mor kanskje ikke snakker norsk, selv etter mange år i Norge. Da kan vi også anta at hun sannsynligvis heller ikke er i jobb. Igjen et personlig valg.

Men så kommer Skartveit med en annen forklaringsvariabel på volden, og nå er hun på rett spor:

Vi vet at familievold er utbredt i mange land der nykommerne kommer fra. Mange tar dette med seg dit de kommer. Barn som vokser opp med vold, vil lett ta det med seg ut.

Det er nesten befriende at krig og traumer for en gangs skyld ikke brukes som forklaring på familievolden. Men islam og patriarkalske, autoritære hjem kunne vært berørt som andre voldsfremmende faktorer.

Vi, som leser dommene fra norske rettssaler om familievold, blir stadig vekk rystet i grunnvollene over råskapen og sadismen som mange innvandrerbarn utsettes for. Det er lett å se at mange av disse vokser opp uten naturlige sperrer eller hemninger overfor vold.

Men et par slike dysfunksjonelle familier i et hav av gode og velfungerende husstander hvor barnas ve og vel er alfa og omega, ville ikke ha utgjort noe stort problem for omgivelsene. Det er antallet og tettheten av slike familier som skaper ungdomskriminalitet, vold og til slutt no-go-soner.

Dette problematiserer ikke Skartveit. For antallet innvandrere og de voksende parallellsamfunnene er en politisk sak. Den økte volden er et symptom, og hvis man skal drive forebyggende arbeid, må vi stanse tilførselen av familier fra land hvor familievold er utbredt. Når badekaret renner over, bør man skru igjen kranen før man begynner å lete etter håndklær til å tørke opp med.

Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold har vært i Sverige. Han trekker paralleller:

– Jeg ser tendenser som vi er helt nødt til å adressere nå. Hvis dette får lov til å utvikle seg, så vil det ødelegge balansen i norsk politi – og i det norske samfunnet. Det må settes inn ekstraordinære tiltak for å ha nok kraft til å ta det, sa han.

Men også han vil ha forebyggende tiltak. Samfunnet skal redde de barna som familien allerede har ødelagt. Barnevernet og skolen skal redde stumpene.

Det nytter ikke. Alle andre land har satt inn de samme tiltakene. Det har liten effekt og snur ingen større voldsspiral som følge av et demografisk befolknings- og kulturskifte.

Simen Sandelien skrev, blant annet, i en kommentar på Facebook til Skartveits innlegg:

 

Det er vanskelig å være uenig i at slike tiltak tvinger seg frem. Men Skartveit unnlater å ta opp de aller vanskeligste spørsmålene: Er det langsiktig demokratisk aksept for denne skjeve ressursbruken? Vi har allerede Oslo-skoler i øst som krever dobbelt så mye ressurser per elev som skolene i vest og det er misnøye på vestkanten. Det er også andre – i befolkningen for øvrig – som har behov for bistand fra barnevernspedagoger og politifolk. Det er mange andre som også trenger hjelp for å komme i jobb.

Hvor er diskusjonen om hvorvidt disse tiltakene faktisk vil hjelpe? Hvor er egentlig logikken i at slike «myke» tiltak vil snu en utvikling skapt av «hard» æreskultur? Rimer disse voldsomme ressursbehovene med at vi kan fortsette å ta imot tusenvis av kvoteflyktninger og migranter hvert år? Er ikke det selve oppskriften på å få svenske tilstander her om et par tiår?

Sverige har allerede erfart at myke tiltak ikke virker. Det spiller ingen rolle hvor lavt man senker skolekravene, hvor mange ekstra timer med språkopplæring som gis eller om de deler ut gratis iPad-er på skolene. Resultatet er fremdeles at myndighetene i Sverige vurderer å sette inn militære i områder hvor politiet mer eller mindre har måttet gi opp.

Selv tror jeg sentraliseringen av politiet fungerer dårlig i den nye demografiske realiteten. Bygg flere politistasjoner i Groruddalen og trapp ned de myke tiltakene. Det vil lønne seg i lengden.

Still krav – slutt å dulle!

VG

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!