Er det noe som helst av det de folkevalgte foretar seg om dagen, som vitner om at det er Norges befolkning og dens interesser de er satt til å representere? Det virker ikke sånn.

Tirsdag formiddag kunne VG opplyse at:

Et flertall på Stortinget ber regjeringen legge til rette for at flyktninger kan jobbe mens de søker asyl.

I utgangspunktet lyder det ikke som noen dårlig idé. Man kunne f.eks. gjøre kjøkken- eller renholdstjeneste på asylmottakene, slik nesten alle norske nittenåringer gjorde under militærtjenesten den gangen Norge hadde noe som var i nærheten av å kunne kalles et forsvar, om enn forsøk på slike ting har mislyktes i Tyskland.

Leser man litt nøyere er det imidlertid noe helt annet stortingsflertallet har i tankene:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av forslag til nye kriterier som gjør det enklere å få midlertidig arbeidstillatelse mens asylsøknaden er til behandling.»

Det er altså tale om å gi personer som ennå ikke har fått opphold i landet, adgang til det ordinære arbeidsmarkedet. Mange personer. For det kommer for tiden flere asylsøkere til Norge i løpet av en uke enn det fødes nye norske borgere i samme tidsrom. Men selv forsiktige estimater på 60.000 asylsøkere i løpet av inneværende og neste år, ville, dersom forslaget går gjennom representere en økning i arbeidsstyrken på nesten like mange, gitt at det er mest unge menn som kommer.

ANNONSE

Er det noe som helst av det de folkevalgte foretar seg om dagen, som vitner om at de forstår proporsjonene i migrantstrømmen til landet de er satt til å administrere? Nei, det er ikke det.

Uten øye for annet enn å overøse migranter med flere rettigheter og privilegier enn de får nesten alle andre steder på planeten, mister de folkevalgte av syne at det er forskjell på noen hundre og titusenvis, samt at det etterhvert nokså påtrengende nærværet av titusenvis har konsekvenser for samfunnets stabilitet. Det gjør f.eks. noe med arbeidsmarkedet når det plutselig omfatter noen titusener ekstra arbeidssøkende.

Det er for tiden ca. 120.000 arbeidsledige i Norge, hvilket tilsvarer noe over fire prosent – en størrelse som Ap i opposisjon kalte «massearbeidsledighet» på 1980-tallet. Det sier seg selv at påfyll av mange flere lavt kvalifiserte personer, gjør det vanskeligere for de minst konkurransedyktige arbeidssøkerne i vårt eget samfunn. Det er i det hele tatt en gåte at ikke fagbevegelsen har tatt til motmæle mot ideen, som legger til rette for sosial dumping.

Konsekvensen er ikke bare et opphør av solidariteten med de mindre ressurssterke blant våre egne, hvilket er ille nok, men også et gradvis opphør av det norske i sin alminnelighet. I en rekke bransjer har det i flere år ikke lenger vært nødvendig å snakke norsk. I de senere årene har dette også begynt å gjelde yrker med publikumskontakt. Det er ikke lenger så uvanlig at en servitør ber kunden gå over til engelsk. En kurér kan godt be om det samme. Eksemplene er legio.

Kanskje det hele skal oppfattes som et forsøk på å legalisere en form for arbeidsliv som det ikke finnes tilstrekkelig vilje til å motvirke. Utnyttelse av asylsøkere er blitt avdekket mange steder, noe ikke minst Dagbladet har påvist i en serie strålende artikler om bilpleiebransjen. Men hva tilsier at utnyttelse vil bli forhindret av midlertidige arbeidstillatelser? Og var ikke betydelige deler av arbeidslivet ødelagt nok som det var, med kriminelle tilstander, svart arbeid samt skatte- og avgiftsunndragelser på industriell skala i bransje etter bransje?

Forslaget kompliserer også tvangsretur – i den grad dette tiltaket overhodet er effektivt – av personer som ikke får asyl.

Initiativene i retning av en sømløs overgang mellom arbeidsmarkedet i Norge og de tilsvarende i Syria, Irak, Afghanistan, Eritrea etc. – hvis borgere statsministeren sier vil få opphold – tar ikke slutt med dette. Onsdag meldte NTB at det skal opprettes godkjenningsordninger for utenlandske fagbrev i Norge, slik at fagbrevene som «flyktningene» har med seg fra hjemlandene, skal kunne kvalifisere dem til annet enn ufaglært arbeid i Norge.

Men hvem kan med hånden på hjertet garantere at et fagbrev fra en teknisk skole i Afghanistan som ingen har hørt om, holder samme nivå som et norsk eller europeisk? Er det ikke rimelig å anta, i den grad statistikker ikke viser det, at kvaliteten på utdannelsen i de mest mislykkede landene i verden ikke er all verden å skryte av? Og hvem garanterer at det ikke kan skaffes til veie falske fagbrev fra det som også er noen av verdens mest korrupte land? Det er ingen tvil om at det enkleste og minst ressurskrevende, altså det som kommer til å skje, er å ta noe man hverken kjenner eller har kapasitet til å undersøke nærmere, for god fisk.

Initiativet er i virkeligheten en devaluering av norske fagbrev. Og de gjør norske fagfolk enda mer konkurranseutsatt enn de var fra før.

Er det noe som helst av det de folkevalgte foretar seg om dagen, som vitner om at de har omtanke for menneskene som bor i Norge?

Hvis noen skulle legge en plan for opphør av det Norge vi kjente, er det høyst tvilsomt om de kunne komme opp med noe bedre enn det stortingspolitikerne gjør, ved simpelthen å ta asylinvasjonen til etterretning og legge forholdene best mulig til rette for at det blir mer av den. Fatalismen en så oppegående fyr som kunnskapsministeren viser, er betegnende:

– Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil det komme titusener av flyktninger til Norge de neste årene. Målet er at de som har en fagutdannelse, skal få brukt den, sier Isaksen.

Er det ikke lenger noen offentlige representanter som taler nordmennenes sak? Med tanke på at FrP er med å administrere elendigheten, oppfatter velgerne at det ikke lenger er noen som representerer dem på århundrets viktigste politiske saksfelt.

Nordmenn og utlendinger vil heretter sammen utgjøre et konkurransesamfunn hvor det ikke er noe som binder rotteracets deltagere sammen. Man kan spørre seg om den som blir født som norsk borger lenger har noen fortrinn overfor resten av verden ved det å være norsk. Det gir ikke eksklusiv rett til opphold i Norge, ei heller til sosiale ytelser, og det er i ferd med å bli et handikap i deler av arbeidslivet. For mange vil fordelen bestå i at de fødes inn i en familie med et godt nettverk i samfunnet, samt at de er arvinger til en viss formue, men for de ressurssvake er ikke disse tingene nødvendigvis noen selvfølge heller. De kan umulig unngå følelsen av å bli fortrengt.

Nordmennene er et folk som er i ferd med å bli overlatt til seg selv, som individer uten noe allment, nasjonalt fellesskap. Mange vil fikse det helt greit, også fordi de beholder et norsk fellesskap på mindre skala enn den nasjonale. Mange andre vil ikke fikse det særlig bra. De har ingen stemme, de vil av noen bli sett på som «white trash», og de andre vil uansett lukke øynene for deres skjebne.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629