Gjesteskribent

Johan Kristian Meyer er medlem av Venstre, han har jobbet som ministerråd ved den norske ambassaden i Kabul, vært fagdirektør for flyktningsaker i UD, sittet i UNE som nemndmedlem. Han skriver som privatperson.

Denne teksten er svar på en kronikk publisert på NRK Ytring: Mot bedre viten om barns beste.

 

I en kronikk på NRK Ytring tar 36 forskere med barnefaglig kompetanse avstand fra praksisen med midlertidig opphold til enslige mindreårige asylsøkere. De mener den strider mot barnas beste og mot en rekke internasjonale konvensjoner og må opphøre.

Jeg har ingen barnefaglig kompetanse, men ingen problem med å se at disse ungdommene sliter. At de aller fleste selv ønsker å bli, er utvilsomt, og at det er i deres interesse, tror jeg gjerne. Men at dette skulle begrunne en omlegging av ordningen med midlertidig opphold, er jeg fortsatt helt uenig i.

Det er et grunnleggende prinsipp i norsk forvaltning og rettspraksis at like tilfeller skal behandles likt. Gir man gruppen av afghanske mindreårige asylsøkere varig opphold, antar jeg at forskerne mener det må gjelde alle, ikke bare afghanere, og ikke bare de såkalte oktoberbarna som er her allerede, men alle som måtte komme i fremtiden.

Det vil være et tydelig signal til familier i Afghanistan om at deres barn har en fremtid i Norge. Sendes de av gårde i tidlig nok alder, mens de fortsatt kan foregi å være under 18 år, vil de være garantert opphold. Dermed kan utgiftene til reisen (som ikke er ubetydelige og som regel samlet sammen av familien eller tatt opp som lån) raskt tjenes inn. Inntekter kan sendes hjem, og kanskje kan familien (som likevel viser seg å finnes) komme til Norge.

Alt dette er veldig forståelig. Livet i Afghanistan er hardt, og mange steder lever man utrygt. Det finnes nesten ikke lønnet arbeid til de ca. 400 000 unge menneskene som hvert år avslutter sin utdanning. Afghanistan er det man på engelsk kaller en «failed state», og jeg har ingen problem med å forstå at de ønsker å forlate landet. Jeg ville sikkert ønsket det samme for mine unger. Det er heller ikke lett å være afghaner i Pakistan og Iran, som mange av de såkalte oktoberbarna kommer fra.

Men – og her kommer poenget – var det ikke nettopp dette forskerne ville unngå? At flere bryter opp og treffer dette vanskelige valget, setter ungene i fare og seg selv i gjeld? For å ende opp på et mottak i Europa, atskilt fra slekt og venner og den kulturen de er vokst opp i.

Hvis konsekvensen er nettopp dette, hvordan kan disse forskerne da gå så sterkt inn for varig opphold, selv når de ikke har noe beskyttelsesbehov? Jeg kan bare se to mulige logiske forklaringer. Enten må de mene at «oktoberbarna» utgjør en særskilt gruppe, en som man kan gi et slags «amnesti» og som følgelig ikke skaper presedens for norsk asylpraksis. Eller så må de mene at denne signaleffekten slett ikke finnes. Jeg kan ikke se at de har argumentert for det første, og konsentrerer meg om signaleffekten. Den griper inn i det som i flyktningdiskursen refereres til som push eller pull.

Tror man at disse ungdommene er tvunget på flukt, er det nokså uvesentlig hva vi foretar oss i Norge. Det er Afghanistan det handler om. Hva skjedde sommeren og høsten det året «oktoberbarna» kom til Norge? Jo, det var noen push-faktorer:

I Kunduz-provinsen falt provinshovedstaden i Talibans hender en ukes tid. Det forekom forsøk på tvangsrekruttering av unge menn (det skjer fortsatt i bestridte områder). Det var usikkerhet omkring det amerikanske styrkebidraget, og mange fryktet at det vestlige nærværet snart ville være historie. Alt dette virket inn.

Den viktigste faktoren var imidlertid en helt annen. Det var troen på at nå stod døren til Europa åpen. Hvis det er én enkelt faktor som endret situasjonen, var det Angela Merkels åpen-dør-politikk. «Wir schaffen das» ble oppfattet som en invitasjon. Mange mistenkte nok at det ikke kunne vare og ville komme en strengere asylpolitikk i forkjøpet. For Norges del kan det nok ha vært medvirkende at opposisjonen våren 2015 hadde lyktes i å trumfe igjennom et vedtak om å ta imot mange tusen kvoteflyktninger.

Det er et faktum at mange av dem som kom til Norge høsten 2015, slett ikke var forfulgte, heller ikke de mange som kom over grensen i nord etter flere års opphold i Russland. Det er videre et faktum at asylsøkerne og dem som smuglet dem inn i Europa til enhver tid visste hvor det var opportunt å søke asyl.

Få bransjer har en mer sofistikert bruk av sosiale medier, hvor ikke minst diasporaen i mottakerlandet spiller en stor rolle. Tyskland og Sverige stod øverst på listen, Norge også ganske høyt, inntil opposisjonen på Stortinget fikk kalde føtter og gikk sammen med regjeringen om en kraftig innstramning.

Vi snakker med andre ord om en pull-effekt, snarere enn push. At den vil slå inn straks Norge igjen måtte bli et trygt destinasjonsland for enslige mindreårige asylsøkere (som kanskje ikke er så enslige som man skulle tro), regner jeg som høyst sannsynlig.

Da er man tilbake ved utgangspunktet: For det var vel ikke meningen at enda flere familier skal splittes og barn sendes på farefull ferd til et fremmed land?

Det er mulig forskerne representerer oktoberbarnas beste, men hva med alle de andre?