Sakset/Fra hofta

Johan Meyer har nylig returnert fra Afghanistan etter å ha vært ministerråd ved den norske ambassaden i Kabul i to år. Han har jobbet med flyktningspørsmål i UD i syv år, vært nemndsmedlem i UNE og verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Aghanistan. Han er også medlem av Venstre. Denne teksten har han publisert på Facebook:

Etter å ha lest Venstres forslag til vedtak om stans i retur av såkalt enslige mindreårige asylsøkere fra Afghanistan, og etter å ha mottatt en epost direkte fra forslagsstiller, Kjetil Kjenseth, vil jeg benytte dette forumet for Venstremedlemmer til å være djevelens advokat.

Det er ingen takknemlig rolle, jeg har gjort det en gang før, da Venstre våren 2015 som første politiske parti vedtok at Norge skulle ta imot 10 000 kvoteflyktninger fra Syria. Det vedtaket fikk samtlige av landsmøtets stemmer, unntatt min. Jeg mener de fleste fattet et vedtak på sviktende grunnlag og tar utviklingen i etterkant til inntekt for at jeg hadde rett. Men la det ligge her.

Nå handler det om de såkalte oktoberbarna – de som kom høsten 2015 i stort antall fra Afghanistan. Jeg jobbet på den tiden i Afghanistan, ved den norske ambassaden og fulgte situasjonen og debatten der nøye. Jeg skylder å legge til at jeg har jobbet med flyktningspørsmål i UD i syv år (fra 2008 til 2015), sittet i UNE som nemndsmedlem, og vært verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Aghanistan. Når jeg uttaler meg om dette temaet, er det med større faglig tyngde enn de fleste som har kastet seg på debatten. Jeg innser at det er meningsmotstandere som kjenner Afghanistan langt bedre enn meg (f.eks. Arne Strand i CMI), men mitt hovedanliggende er ikke hvorvidt Kabul-provinsen er trygg eller ikke (her stoler jeg på Landinfo), men om det er klokt å gi varig opphold til alle mindreårige – uansett.

Men først noen ord om motivasjonen for det engasjement vi nå ser. Det er åpenbart for alle at den spinger ut av en sympati med enkeltpersoner. Bak hver enkelt av de 3500 ungdommene som høsten 2015 kom til Norge i håp om å få opphold, finner man en tragedie. Å bryte opp innebærer et smertefullt brudd med nær familie og en stor risiko underveis. Det koster også mye penger – ofte penger familiene har samlet sammen over lengre tid, eller lånt. Når man dessuten også mislykkes med det som var målet, nemlig varig opphold, er tragedien fullkommen. Det er et nederlag, ikke bare for den enkelte, men for hele familien.

Når man har blitt kjent med en asylsøker, er ønsket om at de skal lykkes høyst forståelig. Det gjelder vertsfamilier, lærere, medelever, menigheter, lokalsamfunn, kort sagt alle som nå engasjerer seg. Det er hjerteskjærende å se at de som har satt alt inn på å få opphold, tatt stor risiko og tatt opp lån for å reise, skal bli tvunget tilbake. Og likevel, det mener jeg de skal, om de ikke har et individuelt beskyttelsesbehov og ikke reiser frivillig.

Det fremgår av det jeg har skrevet over at jeg ikke godtar det rådende narrativet. Det kan være at de såkalte oktoberbarna er eller var mindreårige (jeg lar den diskusjonen ligge, men minner om at det ikke er opplagt), men de færreste er enslige. De aller fleste har familier som har investert i reisen. De fleste kommer fra relativt ressurssterke hjem og er sendt for å skape seg et bedre liv i utlandet.

Dette er fullt forståelig, sett fra deres synspunkt, i Norge har vi historisk erfaring for nytten av å kunne emigrere – norsk utvandring til USA reddet faktisk ikke bare de som dro, det ble redningen for de som ble tilbake (jorda kunne beholdes på færre hender) og et tilskudd til den amerikanske økonomien. Det går an å argumentere på samme vis når det gjelder moderne flyktningtilstrømning, men da er vi utenom det som er denne diskusjonens kjerne og risikerer også å bli motsagt (ref. SSBs innvandringsregnskap, som er talk of the town i disse dager). Og går man først inn for økt innvandring, bør ikke asylinstituttet være måten å gjøre det på.

Hvis man legger til grunn at brorparten av de såkalt enslige mindreårige asylsøkerne faktisk har familie (i afghansk forstand, hvilket er betydelig videre enn den norske kjernefamilien) og at de fleste heller ikke representerer de aller mest sårbare, men tvert imot de mer ressurssterke, ja så har vi en sterk politisk bevegelse i Norge som nå vil endre asylpolitikken på sviktende grunnlag. Spørsmålet er om de er klar over konsekvensene.

Jeg tenker da ikke primært på vedtaket om å holde tilbake returene av akkurat denne gruppen, men Venstres forslag om å gi alle mindreårige varig opphold. Det betyr at beskyttelsesbehovet er irrelevant. Det betyr i praksis at bare du er ung nok til å bli trodd på alderen og ressurssterk nok til betale for de beste smuglerrutene, så er du garantert suksess. Når det signalet når Afghanistan (og det skjer samme dag), så vil mange flere ta sjansen. Vi vil altså oppmuntre til at flere unge mennesker utsettes for store farer, ikke færre.

Konsekvensene blir en sterk tilstrømning av unge mennesker uten behov for beskyttelse. Det var ikke dem flyktning-konvensjonen ble etablert for å hjelpe. Det skal ikke mye fantasi til å se for seg hva det gjør med folks innstilling til nettopp asylinstituttet. Hvis man virkelig bryr seg om flyktningkonvensjonens fremtid, respekten for dens bestemmelse og virkemåte, bør man ikke undergrave de institusjoner som er bygget opp for å håndheve den. Man bør heller ikke akseptere at de som har fått avslag etter en meget grundig prosess forblir i landet uten lovlig opphold.

Man kan diskutere rimelighetshensyn, innvandringspolitiske hensyn, og modalitetene for frivillig og tvungen retur, men når man vil at Stortinget skal overprøve Landinfos vurderinger (slik enkelte politikere har tatt til orde for, men heldigvis ikke Venstre) og når man som politiker tilkjennegir mistro til utlendingsforvaltningen og Landinfo, og med utgangspunkt i enkeltskjebner engasjerer seg for en prinsipiell omlegging av flyktningpolitikken, da kan konsekvensene bli langt mer dramatiske enn vi overskuer i dag. Vel å merke hvis Stortinget vedtar det.

Langt flere ungdommer kan da bli sendt av gårde på en strabasiøs og farefull ferd. Kommer det tilstrekkelig mange til Europa og Norge som ikke har beskyttelsesbehov (slik vi også ser med strømmen av migranter over Middelhavet fra det vestlige Afrika), risikerer vi at hele Flyktningkonvensjonen rakner. Og det var neppe hensikten.