Nytt

Om man skal tro det man blir fortalt om Tyskland og «flyktninger», hvorav mange skal være høyt utdannet, burde menneskestrømmen inn i Europas største økonomi passe som hånd i hanske med manglen på arbeidskraft der til lands, som sies å være prekær i enkelte bransjer.

Ute i virkeligheten er situasjonen en litt annen.

Die Welt skriver at integreringen av flyktninger på det tyske arbeidsmarkedet går tregene enn forventet, og viser til et skrikende eksempel fra et byggefirma i Halle:

Hos PG Günter Papenburg skulle opp mot 100 flyktninger få opplæring – men bare én er blitt igjen. «Det er en edrueliggjørende fasit», sier foretaksleder Angela Papenburg. Av de mange nye er det kun en ung syrer som er igjen. 22-åringen skal i juni ta fatt på en utdannelse som industrikjøpmann […]

Byggebransjen melder om mangel på faglært arbeidskraft. Den demografiske krisen i Tyskland truer med å tørke ut hele næringer. Opplæring kan gis i bransjen, men både språk- og grunnkunnskaper mangler. Det vil ta fire-fem år å kvalifisere folk. I bransjen slås det fast at «flyktninger vil ikke kunne dekke mangelen på fagfolk».

Hva er det egentlig som går galt? Tilsynelatende uforenlige krav fra arbeidsgiverne og integreringsmaskineriet, i kombinasjon med manglende besluttsomhet hos «flyktningene».

Den tyske avisen siterer også Angela Papenburg på at de obligatoriske tyskkursene organiseres uten hensyn til behovet for å koordinære opplæringen mellom arbeidsgiver og arbeidstager. Så dukker det opp stadig nye tilbud, som får folk til å oppgi det de først prøvde på. Men for å bli fagarbeider behøves lang tids konsentrasjon om én ting. Lærlingene er usikre på hva de vil, og vegrer seg for å ta fatt på et langt og forpliktende løp, sier Papenburg. Noen flytter dessuten annetsteds.

Kanskje kunne de arbeide litt mer og studere litt mindre språk, men en slik individuell tilpasning går ikke i hop med byråkratiets krav. Noen har lansert forslag om at alle lærlingene trenger sin egen «los», som kan spesialtilpasse et løp for hver enkelt. Man ser altså konturene av et omsorgsbehov som nærmer seg det et barn behøver. Men mange tyskere har jo valgt bort det å ha egne barn. Er det disse som skal ta anstrengelsen med å oppdra noen andres?

Eksemplet Papenburg er muligens ekstremt, men det går ikke så bra på landsbasis heller.

Hvor fjernt man er fra målet, vises klart av statistikk fra den tyske arbeidsmarkedsetaten. I følge denne er det et svært lite antall mennesker fra «ikke-europeiske asylinnvandringsland» som har jobber med sosialforsikring, selv om antallet riktignok øker. Sist oktober hadde 123.000 personer fra de åtte største opphavslandene, herunder Syria, Afghanista, Irak og Iran, slikt arbeid.

Det betyr i praksis at mindre enn hver sjette «flyktning» har jobb.

Arbeidsledigheten blant asylanter fra de åtte landene ligger på vel 51 prosent, nesten ti ganger høyere enn blant tyskere.

Det er altså ingen tvil om at det høye utdanningsnivået for eksempel blant syrere er å anse som fake news.

Den tyske utdanningsforskeren Ludger Wößmann sier til Manager Magazin at kun ti prosent av asylsøkerne har høyskoleutdannelse. Hele to tredjedeler har ikke fullført noen som helst yrkeskvalifiserende utdannelse, og mangler det man i Tyskland anser som grunnkompetanse. En lignende andel avbryter yrkesopplæringen innen to år. Syriske skoleelever ligger i praksis fire-fem år etter tyske, sier Wößmann. «Legene fra Aleppo som mediene har snakket så mye om, er unntak», legger han til.

Wößmann har ingen større forhåpninger til første generasjon. Man må satse på andre generasjon, mener han. Det viktigste er at de yngre er sammen med tyske barn. Men med segregasjonen og ghettoiseringen er den jevne fordelingen han ønsker seg, en illusjon.

Man har altså allerede gitt opp første generasjon. Det er ganske mange å gi opp med tanke på at det kom en million i 2015.

Det gjennomføres egne arbeidsformidlingsmesser for asylsøkere og migranter i Tyskland. Men hva hjelper det, hvis migrantene ikke har noe som helst å tilby det tyske arbeidsmarkedet?

Die Welt

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela