Den store menneskestrømmen til Europa fra det utvidede Midtøsten og andre steder i Afrika og Asia, ledsages på politisk hold ikke sjelden av en klokkertro på at en stor andel personene det gjelder vil bli integrert nokså raskt i vertslandenens arbeidsmarkeder og samfunnssystemer.

Hvor realistisk er dette? Et forsøk på å besvare spørsmålet må uunngåelig ta utgangspunkt i kvalifikasjonene til menneskene som kommer.

Die Zeit offentliggjorde den 3. desember et intervju med sosialøkonomen Ludger Wößmann ved Ifo-instituttet i München, hvor temaet ble brakt på bane.

ludger-wössmann
Ludger Wößmann
 

Denne spesialisten på utdanningsøkonomi gir en usminket fremstilling av tingenes tilstand som man gjerne skulle ha sett mer av i Skandinavia.

Die Zeit: Herr Wößmann, Tysklands utdanningsminister Johanna Wanka sier at utdanning er nøkkelen til vellykket integrering av flyktninger. Så langt har hun vel rett?

Ludger Wößmann: Ja, men nettopp der ligger den store utfordringen. For hos mange flyktninger finnes det ikke et tilstrekkelig utdanningsnivå å bygge videre på.

Hvordan vet De det? Hittil er det ingen som har kunnet si nøyaktig hva slags kunnskap menneskene som kommer til oss, har med seg.

Faktum er at det argumenteres mye med udokumenterte antagelser. Det betyr imidlertid ikke at vi helt mangler data. For OECD har vi nettopp sammenlignet utdanningssystemene i totalt 81 land, blant disse stater som Syria og Albania, hvor mange av flyktningene kommer fra. Hvis man legger resultatene av de internasjonale elevundersøkelsene Pisa og TIMSS fra 2011 – altså for dagens 18-åringer – til grunn, avtegner det seg et dystert bilde: I Syria er det 65 prosent av elevene som ikke tar spranget forbi det OECD definerer som grunnleggende ferdigheter. I Albania er den tilsvarende andelen 59 prosent – sammenlignet med 16 prosent i Tyskland.

Intervjuer Jan-Martin Wiarda ber ham utdype hva det innebærer.

Det betyr at to tredjedeler av elevene i Syria bare i svært begrenset grad kan lese og skrive, og at de bare løse de aller enkleste regneoppgaver. Og det innebærer at disse elevene knapt er i stand til å henge med skolehverdagen i Tyskland, selv om de skulle ha lært seg tysk.

ANNONSE

Hvordan kan det ha seg? Syrerne går jo for å være relativt godt utdannet!

Resultatene er entydige: Hva lærestoffet angår, ligger syriske åttendeklassinger fem skoleår etter jevnaldrende tyske elever. Og samtidig er det bare 69 prosent som går på videregående skole der til lands.

Wiarda spør om ikke ungdommene blant flyktningene kan ha godt håp om å skaffe seg kvalifikasjoner til arbeidslivet.

Det store spørsmålet er om de to tredjedelene av unge syrere som etter internasjonale utdanningsstandarder må anses som funksjonelle analfabeter, er i stand til å gjennomgå den nødvendige opplæringen i bedrifter her til lands.

Vi må være forberedt på at flertallet av de unge flyktningene ikke vil klare å gjennomføre en utdannelse av tre års varighet med mye teori. I følge handelskammeret i München og Oberbayern, har 70 prosent av lærlingene fra Syria, Afghanistan og Irak som begynte for to år siden, allerede avbrutt læretiden.

Er det noen grunn til å tro at situasjonen er bedre i Norge? Er to tredjedeler av dem som kommer til vårt land også bortimot analfabeter? Hvor er den norske fagpersonene som kan behandle temaet like frittalende som Wößmann?

Sosialøkonomen blir luftigere når han snakker om løsninger av problemene.

Vi må derfor gi dem andre tilbud. Vi må gi mer personlig oppfølging under utdannelsen. Vi må vurdere en delvis kvalifiserende utdannelse med større vekt på de praktiske ferdighetene, og et mer begrenset teoretisk grunnlag. Det finnes allerede slike yrker, som hjelpepleiere. Det samme må være mulig i andre bransjer, for murere for eksempel. Vi trenger flere ettårige kvalifikasjoner – med mulighet til å forlenge den til en full utdanning senere.

Wiarda lukter sosial dumping. Vil Wößmann gjøre et unntak fra normen ved å senke minstelønnen for flyktninger også?

I en overgangsperiode ville det være et fornuftig integreringstiltak. Hvis vi vil at flyktningene skal integreres i samfunnet og arbeidsmarkedet vårt, må vi være pragmatiske, og likestille flyktninger arbeidsrettslig med langtidsledige, et tilfelle hvor vi tillater slike unntak. Enhver som taler vakkert om at en lav minstelønn fratar flyktningene verdigheten, bør derfor si hele sannheten, nemlig at vedkommende aksepterer at en stor del av flyktningene aldri vil bli integrert i arbeidsmarkedet. Det er det realistiske alternativet – og den virkelige krenkelsen av disse menneskenes verdighet.

De aller yngste barna har de beste fremtidsutsiktene i Tyskland, fortsetter Wößmann. Dessverre er det på en nokså urealistisk betingelse:

Men bare hvis vi gjør en bedre jobb enn ved tidligere innvandringsbølger. Skoleforskningen viser at små barn lærer språket raskest når de blir kastet på dypt vann, og har daglige verbale utvekslinger med barn uten innvandrerbakgrunn. Det vil si at alle de minste barna, om mulig og senest fra de er tre år gamle, bør gå i heldagsbarnehage, og at skolebarna fra starten av bør gå i ordinære klasser. Hvis vi unngå ghettoisering ved å fordele asylsøkerne jevnt mellom kommunene, ville ikke skoleverket blir overbelastet, flyktningestrømmen til tross. Selv om det kom en million permanente flyktninger, ville det bare bli ett ekstra flyktningebarn i annenhver skole- eller barnehageklasse. Dette er virkelig ikke umulig.

Hva er det egentlig som tilsier at Tyskland skal gjøre en ekstremt mye bedre jobb enn før?

Hvordan det skal være mulig å lage en slikt matematisk fullkommen ordning med jevn fordeling av flyktninger, er ikke lett å forstå. Historien peker slett ikke i den retningen, og man gjør regning uten vert. Denne gangen er jobben som skal gjøres dessuten mye større, og evnen ikke nødvendigvis det samme – den er snarere redusert.

Mot slutten av intervjuet nærer økonomen urealistiske forhåpninger til regjeringen:

Den må bryte barrierene for folk med lav kompetanse, for eksempel ved kvotering, og samtidig skaffe folk med fag- eller universitetsutdanning, som tross alt ikke er så få, jobb så snart som mulig. Også det er en stor utfordring, så lenge asylprosedyren tar så uansvarlig lang tid. Du vil ikke lære like bra tysk eller integreres like bra i samfunnet, hvis det går 15 måneder før de vet om de kan bli i landet.

Hvordan dette hurtigsporet fra asylmottaket til arbeidslivet skal gjennomføres, er det ingen som vet. Wößmanns beskrivelse av problemene er like nådeløs som optimismen hans er ubegrunnet. Man skal konstruere det perfekte systemet som løser alle problemer. Det er en utopi, og vitner om en kulturblind fagidioti.

Migrasjonforskeren Rainer Bauböck sier at folk kommer til å takke statsminister Merkel om ti år, ikke bare fordi mottak av flyktninger er humanitært riktig, men også fordi det vil bli en økonomisk fordel for Tyskland.

Å tro at de voksne flyktningene kan løse våre problemer med mangel på faglært arbeidskraft, anser jeg ikke som realistisk. Det som har hjulpet oss i de siste årene, er innvandring av velutdannede personer fra andre europeiske land. Likevel kan Bauböck få rett – i et lengre tidsperspektiv. Hvis vi gjør alt riktig nå med flyktningenes barn, og hvis vi samtidig gir foreldrene en mulighet til å arbeide og integrere seg, vil barna kunne redusere våre demografiske problemer om 25 år.

Man kan spørre seg om dette er den mest intelligente løsningen på landets demografiske ubalanse, eller om det er et desperat halmstrå for å gi inntrykk av at et problem man har fått i fanget, i virkeligheten er det beste svaret på et annet problem. Løsningen skal realiseres om et kvart århundre.

Har Wößmann virkelig ikke sett noen data som viser at man umulig kan gjøre «alt riktig» med generasjon nummer to?

Tror han på det han selv sier?

 

Die Zeit

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629