Kommentar

Migranter sitter i en politibuss etter at 120 migranter ble reddet og brakt til den maltesiske marinens bae Haywharf i Marsamexett-havnen i Valletta 7 oktober 2018. Foto: Darrin Zammit/Reuters/Scanpix

«Det finnes 500 millioner vesteuropeere, og på den andre siden av Middelhavet bor det 1,3 milliarder afrikanere. Allerede i 2050 vil det finnes 2,5 milliarder afrikanere. Og de vil være unge; to tredjedeler av dem vil være under tretti år. Derimot kommer vesteuropeerne til å være veldig gamle, og redusert til 450 millioner. Disse tallene forteller om et massivt flyktningpress.»

Dette sier Stephen Smith i et intervju med Die Zeit, gjengitt på norsk i Morgenbladet. Smith underviser i afrikanistikk ved Duke-universitetet i Nord-Carolina, og er bokaktuell med Nach Europa! Das junge Afrika auf dem Weg zum alten Kontinent («Mot Europa! Det unge Afrika på vei til det gamle kontinentet,» ikke utgitt på norsk). I Frankrike har boken hans fått tittelen La ruée vers l’Europe, Stormen mot Europa.

Smith hevder at Europa må regne med 150 til 200 millioner nye innbyggere med afrikansk innvandrerbakgrunn i løpet av de neste 30 årene. Spørsmålet som da presser seg frem er om den europeiske flyktning- og migrantpolitikken er blind for fremtiden?

Den tyske politikken handler innenfor en svært begrenset tidsramme. I kjølvannet av flyktningkrisen i 2015 sliter den fortsatt med å finne en løsning for asylsøkerne, som skubbes frem og tilbake mellom de europeiske landene. Tyskland har store problemer med å ta seg av innvandrerne som allerede er her, i Frankrike ser det ikke stort annerledes ut. Og overalt i Europa er det de populistiske politikerne som vinner på det. Ingen interesserer seg for det vi har i vente.

Smith er amerikaner, og overrasket over i hvor stor grad særlig vesteuropeere ignorerer den demografiske utviklingen. 40 prosent av alle afrikanere er under 15 år gamle. Han peker på at det tradisjonelle Afrika er gått til grunne, verdiene og normene fra fortiden betyr ikke lenger noe for de unge. Deres idealer kommer utenfra, via parabolantenner og internett. Den klatrende middelklassen, i dag rundt 150 millioner afrikanere, fire ganger så mange om 30 år, kommer til å gjøre det andre rundt om i verden har gjort i sammenlignbare situasjoner: De kommer til å utvandre.

Smith trekker en parallell til utvandringen av anslagsvis 60 millioner europeere utvandret til USA, da den økonomiske utviklingen ikke lenger klarte å holde tritt med befolkningsveksten på 1800-tallet.

ZEIT: Og i dag flykter menneskene fra elendigheten i Afrika.

Smith: Det er nettopp det de ikke gjør. Det er bare de bedrestilte som våger å begi seg ut på reisen til Europa. De er de modigste i en stor afrikansk vandring. Vandringen begynner i landsbyene og fortsetter til nærmeste by, derfra videre til hovedstaden og så til nærmeste metropol og først deretter til Europa. Se for deg en fontene av flyktninger.

ZEIT: Du fornekter altså det afrikanske kaoset?

Smith: Overhodet ikke. Jeg har bare forstått den viktigste årsaken til det. Stilt overfor en befolkningseksplosjon som dette, ville selv den ærligste og redeligste afrikanske regjering ikke klart å bygge så mange veier, skoler og sykehus som befolkningsveksten krever. Å skape balanse i det postkoloniale Afrika er en uløselig oppgave. Som journalist har jeg skildret problemene med korrupsjon, vanstyre og autoritarisme. […]

Allerede i 1960 var 60 millioner migranter i bevegelse innenfor Afrikas grenser, og kun 20 millioner utenfor kontinentet. I dag har 140 millioner afrikanere forlatt verdensdelen, mens antall migranter innenfor Afrikas grenser avtar. Og migrantpresset vil først begynne å avta igjen om to, tre generasjoner, selv om alle afrikanere begynte å bruke prevensjonsmidler i dag, hevder Smith.

Smith setter fingeren på et stort problem i dagens politikk og ikke minst nyhetsformidlingen fra Middelhavet:

ZEIT: Hvorfor er det ingen som regner med millioner av nye afrikanske innvandrere hos oss?

Smith: En av årsakene er det Hannah Arendt kaller medlidenhetens politikk. Den tilslører synet vårt. Da mer enn én million mennesker reiste over Middelhavet på vei til Europa i 2015, druknet 3771 av dem. Altså 0,37 prosent. Den dag i dag er det fortsatt de døde i Middelhavet som dominerer flyktningdebatten. Men sett med afrikanske øyne er faren slett ikke så overhengende. Risikoen i den afrikanske hverdagen er langt større. Det er ergerlig at man i Europa ikke kan lage fornufts- og faktabaserte reportasjer, men straks må spille på følelser.

Han mener også at det er legitimt å avvise migranter:

ZEIT: Tar du til orde for en europeisk festning?

Smith: Flyktninger kommer alltid med legitime interesser, og vi kan avvise dem like legitimt. Hadde jeg vært afrikaner og så at det i løpet av min levetid ikke ville oppstå forhold som ville åpne for å gi barna min en del av verdens fremskritt, ville jeg også utvandret. Hadde jeg derimot vært europeer og var vitne til at alt forandret seg så raskt at jeg ikke lenger følte meg hjemme, ville jeg ønsket å avgjøre hvem som får komme til Europa.

Smith er ikke spesielt optimistisk på de europeiske regjeringers vegne. Han fornemmer en panikk som ingen vil vedkjenne seg. Spesielt gjelder dette blant teknokratene, som er de som skal tenke ut løsninger, men ikke kommer på noen.

ZEIT: Men forbundskansler Angela Merkel kan ikke komme med samme bortforklaring?

Smith: I juli 2015 sa Merkel til en flyktningjente fra Palestina at politikk er vanskelig, og at hun kunne ikke gjøre noe for å forhindre at hun ble sendt ut av landet. I september 2015 endret hun holdning og innførte en emosjonell og opportunistisk politikk.

ZEIT: Var flyktningene i 2015 bare en liten forsmak på det som kommer?

Smith: Ja. Derfor mener jeg at vi ikke kommer til å klare det, om vi fortsetter som vi har gjort hittil. Merkels «Wir schaffen das!» (det klarer vi) hadde sitt utspring i en altfor begrenset oppfatning av problemet, og skapte en stor illusjon.

Hvorvidt det er Smith, Die Zeit, Morgenbladet eller oversetteren som i all hovedsak bruker ordet «flyktning» om denne «stormen mot Europa», er uvisst. Imidlertid er det for lengst bevist at det i all hovedsak er snakk om økonomiske migranter, og ikke flyktninger i ordets rette forstand, som ønsker seg til Europa.

Selv en fanatisk globalist og innvandringsliberalist som EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans erkjente for mer enn to år siden at flertallet av dem som kom på den tiden, var økonomiske migranter. Hans forsiktige estimat lød 60 %. Men i 2016 var det noe under 3 % av asylsøkerne i Italia som ble anerkjent som flyktninger. Situasjonen er neppe mer flyktningpreget i dag.

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!