Kommentar

Migranter som er blitt plukket opp i Middelhavet av den spanske redningstjenesten, kommer til havnen i Malaga den 29. november 2018. Foto: Jon Nazca / Reuters / Scanpix.

Ifølge FNs befolkningsdivisjon vil mesteparten av verdens befolkningsvekst i det 21. århundre skje i Afrika. Tre fjerdedeler av barnefødslene på planeten fra nå av og frem til år 2100 vil finne sted i Afrika sør for Sahara, ifølge professoren, forfatteren og Afrika-korrespondenten Stephen Smith.

Mot slutten av århundret får Afrika en befolkning på størrelse med Asias. Men hovedtyngden av den asiatiske befolkningen bor lengre unna Europa enn den afrikanske, og den bor i land med langt bedre demografisk og økonomisk utvikling enn vi finner i Afrika.

Hvilke konsekvenser får dette for resten av verden generelt – og for Norge spesielt? Hvor mye av det voldsomme afrikanske befolkningsoverskuddet vil bli å finne i våre samfunn?

Det er ingen gitt å se inn i fremtiden, men innvandringshistorikken og det man nå vet om migrasjonsfenomenets dynamikk, kan likevel gi en advarende pekepinn.

Tre faktorer bestemmer langt på vei migrasjonstrykket fra ett land på et annet: Hvor mange i utvandringslandet har råd til å reise til innvandringslandet, hvor store er inntektsforskjellene mellom de to landene, og hvor stor er utvandringslandets koloni eller diaspora i innvandringslandet. Den tredje faktoren influerer på den første på grunn av pengestrømmene over landegrensene: Jo større diasporaene er, desto flere mennesker i utvandringslandene får råd til turen.

La oss se på den afrikanske migrasjonshistorien i Norge. Hvor stor er egentlig den afrikanske innvandrerbefolkningen i Norge? Statistikkbankens tabell 05183 gir svar:

Innvandrerbefolkningen fra Afrika består ved inngangen til 2018 av noe over 127.000 personer, hvilket omtrent er en fordobling siden 2010.

I 1986 var det noe over 5000 afrikanere i Norge. I dag er den afrikanske innvandrerbefolkningen omlag tjuefem ganger større enn for trettito år siden. Med jevn prosentvis vekst hvert år, ville det ha tilsvart en årlig økning på ca. ti prosent.

Så matematisk perfekt har veksten ikke vært:

Man merker seg at den årlige veksten har avtatt fra omlag 10 % til nokså nøyaktig 5 % på fem år. Det er fremdeles en kraftig vekst, som ville innebære en fordobling på ca. 14 år – dvs. omlag 250.000 afrikanere i Norge i år 2032. Men betyr denne grafen at den relative veksten kan forventes å avta videre i det lange løp?

For å få en dypere forståelse av det, kan vi forsøke å se nærmere på befolkningsutviklingen for de største afrikanske diasporaene i Norge, og igjen finner vi informasjonen vi trenger i statistikkbankens tabell 05183:

 

Med tanke på at innvandrerbefolkningen fra Somalia utgjør en tredjedel av alle fra Afrika, og med det er suverent størst av de afrikanske diasporaene i Norge, er det nokså klart at det som skjer på den somaliske fronten, gir seg store statistiske utslag.

Vi observerer en liten knekk i veksten for Somalias vedkommende, som ganske sikkert skyldes en strengere linje fra myndighetenes side, for eksempel i bekjempelsen av trygdesvindel. Men det er ikke til hinder for at den somaliske diasporaen fremdeles vokser mye raskere enn befolkningen totalt sett.

De tre andre landene sør for Sahara med en befolkningsvekst som på et tidspunkt har tatt av, er Eritrea, Etiopia og Sudan. For Eritreas vedkommende vokste diasporaen i Norge med 11 % i 2017, for Etiopias med 6,4 %, og for Sudans med 9,7 %.

Når tar neste land av?

Til sammenligning har diasporaen fra Marokko, som har en lang innvandringshistorie i Norge, en tid hatt en nokså jevn årlig vekst på omlag tre prosent. Innvandringen derfra har ikke på noe tidspunkt tatt av, slik den har gjort for de østafrikanske landene. Sannsynligvis er den begrenset til få klaner, som ikke ønsker at andre følger deres eksempel.

Det er verdt å merke seg at fire av disse fem landene ligger i Øst-Afrika, med nærhet til en av regionens viktigste interkontinentale flyplasser i Addis Abeba. Det er lett å forestille seg at tanken på å flytte til Norge har spredt seg i regionen, slik at man har oppnådd en slags cluster-effekt. Kenya, som har den niende største diasporaen, og Uganda, som har den tolvte største, ligger heller ikke langt unna.

Etterhvert som tiden går, og antall mennesker i Afrika som får råd til å reise øker ytterligere, er det lett å tenke seg at man kan få lignende regionale effekter i Vest-Afrika og det sørlige Afrika.

La oss utelate de fem største afrikanske innvandringslandene og se nærmere på befolkningsutviklingen for de andre diasporaene fra Afrika med mer enn ett tusen medlemmer i Norge:

 

Samtlige diasporaer er altså i betydelig vekst. Ghana, Nigeria, Gambia og Liberia ligger alle i Vest-Afrika. Utvandringen til Norge fra denne regionen er ennå ikke i nærheten av den østafrikanske. Men hva skal forhindre at også en eller flere av de vestafrikanske diasporaene i Norge når kritisk masse og tar av?

Med tanke på at Nigeria er Afrikas folkerikeste stat, med en forventet befolkning på en halv milliard mennesker ikke lenge etter år 2050, kan et slikt scenario bli dramatisk.

Den ørlille antydningen til utflatning av den afrikanske innvandrerbefolkningen som kan ses i den øverste figuren, kan altså når som helst bli oppveid av økt innvandring fra andre regioner enn Øst-Afrika.

I det enorme befolkningsreservoaret som er under utvikling sør for Sahara, vil det ikke være noen mangel på mennesker som vil ønske å utvandre til Norge. Også Kongo vil få en kjempestor befolkning.

De som er motiverte, vil dra fordel av ethvert instrument Norge stiller til disposisjon, det være seg asyl, familiegjenforening, trygder, enkel adgang til pengeoverføringer, gode kommunikasjoner, medlemmer av egne diasporaer i innflytelsesrike posisjoner – og fremfor alt en naiv innfødt befolkning som ikke godt nok forstår i hvilken grad dens åpenhet og sjenerøsitet blir utnyttet.

Hvor ansvarlig er det egentlig å bli med videre på et globalistisk FN-kjør hvor asylvesenet fremdeles blir misbrukt som et instrument for masseinnvandring? Burde ikke oppsigelsen av asylkonvensjoner – eller enda bedre: utmeldelse av FN – skje snøggast?

Og hvor ansvarlig er det av stortingsflertallet ikke å stramme kraftig inn på adgangen til familieinnvandring – aller helst i dag?

De tallrike skyene i horisonten ligger der for alle som gidder å se etter. Men man må altså gidde – helst før man står blakk, rådvill og naken på gaten i sitt voldsherjede og ødelagte nabolag, ribbet for arv, trygghet og fremtid.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

For andre bidragsmåter, se vår Støtt Oss-side.