Opptøyer i forbindelse med eritreisk markering i Bergen sentrum 2. september 2023. Foto: Tuva Åserud / NTB

Den som følger med på nyheter fra Tyskland eller Frankrike, er ikke overrasket over at fenomenet med afrikanske stamme­kriger også dukker opp i Norge. På kontinentet har de allerede stiftet bekjentskap med granat­angrep mot begravelser, bare så det er nevnt.

Men for mange i norsk offentlighet har det – med varierende grad av oppriktighet – fremkalt sjokkerte uttalelser om at sånn går da ikke an i vårt fredelige og siviliserte Norge. Synd at det hverken er sivilisert, fredelig eller vårt lenger, og kanskje heller ikke Norge for den saks skyld. Mange steder blir man i alle fall ikke forstått på norsk lenger.

Det hjelper forresten ikke så mye å bli sjokkert. Det ble for eksempel stats­minister Gro Harlem Brundtland da hun i 1989 så brølende menn fra Bumfuckistan kreve Salman Rushdies hode på et fat under en masse­demonstrasjon ved regjerings­kvartalet i Oslo. I mellomtiden har islamsk lov de facto vunnet frem. But I digress:

I en normal verden, som knapt noen under 40 i Norge har levd i, hadde det aldri oppstått en eritreisk koloni i Norge, for den som måtte ha rømt til Norge, ville jo ha passert gjennom mange trygge land på sin vei, hvilket med en rimelig fortolkning av asylretten ville betydd null adgang til å søke asyl i det som var vårt land. Men i vest­europeiske velferds­stater er man altså så dumme at man tillater massiv og økonomisk målrettet asyl­innvandring. Dørene står åpne for stats­kassens fiender.

Og nettopp derfor har vi jo nå engang Eritrea i Norge også, og stammekrigen i Bergen reiser spørsmålet: Hvor mange eritreere i Norge er regimetro og kunne dermed i teorien ha vært kastet ut på grunn av asyljuks til og med i vårt selv­utslettende, godfjottede system?

Vi får nok aldri svar på det spørsmålet.

For den regjering som ved et mirakel måtte ønske å kaste ut regimetro eritreere, ville også få litt av en jobb: Det er ca. 33.000 eritreere i Norge i 1. og 2. generasjon. Man måtte altså gå 33.000 personer etter i sømmene og se. Noe slikt er politisk og byråkratisk fantasi­litteratur.

Selv ikke Norges sykelig oppblåste offentlige sektor ville klare en sånn oppgave. Den tok da heller aldri fatt på den pakistanske diasporaen, som også kom på falske premisser – først som «turister», og deretter tryllet de seg om til hjelpetrengende, siden til arbeidssøkere. Og mange tiår senere er båndene til landet for tette, ikke minst for dem som er født her.

Norge har i sannhet vært vanskjøttet i mer enn tredve år. Statistisk sentralbyrå (SSB) kan opplyse om at det var 0 – null – eritreere i Norge i 1970. I 1980 var det 3, mens antallet var økt til 18 i 1990. Veksten har siden vært eksponentiell gjennom årtier:

Kilde: Tabell 05183 i SSBs statistikkbank.

Den eksponentielle veksten får seg en knekk fra 2019, men diasporaen vokser jo jevnt og trutt videre lell. Og tro ikke at de afrikanske landene med kortere innvandrings­historikk i Norge enn Somalia eller Eritrea ikke vil vokse på akkurat samme måte, med mindre det skjer et jordskjelv i det norske politiske landskapet nokså raskt.

Om vi skulle gå litt videre med fantasi­litteraturen og tenke oss utkastelser av eritreere som liker regimet de angivelig har rømt fra, ville man så støte på det problemet at nokså nøyaktig halvparten av eritreerne i Norge er norske statsborgere:

Kilde: Tabell 04767 i SSBs statistikkbank.

Så, gotcha! Massive fratagelser av stats­borger­skap legger også en juridisk dimensjon til fantasien.

Man kan altså nokså trygt gå ut fra at de afrikanske stamme­­krigene er kommet for å bli i Norge. Alle norske regjeringer de siste tjue år er medskyldige.

Disse blir imidlertid aldri straffet. Straffen er det du som får i form av høyere skatt, hvis du er uheldig også økt utrygghet i nærmiljøet – følelsen av å ha et hjemland var vel allerede tapt. Det er ikke så mye annet man kan gjøre enn å beskytte seg selv, sine egne og sine nærmeste omgivelser.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.