Sakset/Fra hofta

Migranter fra «Ocean Viking» venter på å gå i land på havnen i Taranto i Italia den 16. oktober 2019. Foto: Ingenito / EPA / Scanpix.

Hvorfor er det forholdsvis beskjedne antallet båtmigranter i Middelhavet en så varm politisk potet i Europa? Fordi disse menneskene bare er fortroppen til et dramatisk høyere antall på vei etter. Alt peker i retning av masseutvandring fra Afrika sør for Sahara til Europa, men disse utsiktene er det nesten tabu å snakke om.

Slik lyder en nådeløs politisk analyse av europeisk politikk fra den amerikanske journalisten Christopher Caldwell i National Review i forbindelse med at Stephen Smiths bok om afrikansk migrasjon er kommet ut på engelsk: The Scramble for Europe: Young Africa on its way to the Old Continent.

Caldwell, som Document-lesere kjenner for utgivelsen av Betraktninger over revolusjonen i Europa, bemerker at hele Italia i sommer fulgte nervekrigen som pågikk mellom innenriksminister Matteo Salvini og den tyske Sea Watch-kapteinen Carola Rackete om 42 afrikanske migranter. Det ble også en stor sak i Tyskland.

For Caldwell gir grunnen seg selv:

If Rome and Berlin have been transfixed by a nautical incident involving only a few dozen African seafarers, it is for a simple reason: There are a billion more where those came from. And how Europe addresses African migration is going to determine what the population of the continent looks like a generation from now.

I henhold til FNs befolkningsprognoser vil Afrikas befolkning øke fra dagens 1,2 milliarder mennesker til 2 milliarder innen 2040, for deretter å øke til 4 milliarder innen utløpet av århundret. Samtidig går Europas befolkning ned. Befolkningsøkningen i verden vil i all hovedsak skje sør for Sahara. Migrasjonstrykket derfra mot Europa vil bli mye større enn det har vært fra Nord-Afrika og Midtøsten, skriver Caldwell, som mener Salvini lykkes politisk fordi han griper fatt i dette:

Salvini owes his rise — and his party’s mighty victory in May’s elections to the European Union parliament — to his willingness to address African migration as a crisis. Even mentioning it makes him almost alone among European politicians. Those who are not scared to face the problem are scared to avow their conclusions.

Boken til Stephen Smith, en amerikansk journalist som i lang tid har vært Afrika-korrespondent for franske medier som Le Monde og Libératon, inneholder en rekke tankevekkende fakta om befolkningsutviklingen i Afrika.

Smith begins by laying out some facts. Africa is adding people at a rate never before seen on any continent. The population of sub-Saharan Africa alone, now about a billion people, will more than double to 2.2 billion people by mid-century, while that of Western Europe will fall to a doddering half billion or so.

The closer you look, the more disorienting is the change. In 1950 the Saharan country of Niger, with 2.6 million people, was smaller than Brooklyn. In 2050, with 68.5 million people, it will be the size of France. By that time, nearby Nigeria, with 411 million people, will be considerably larger than the United States. In 1960, Nigeria’s capital, Lagos, had only 350,000 people. It was smaller than Newark. But Lagos is now 60 times as large as it was then, with a population of 21 million, and it is projected to double again in size in the next generation, making it the largest city in the world, with a population roughly the same as Spain’s.

Utvandringen fra Afrika sør for Sahara over Middelhavet til Europa er fremdeles relativt liten, bemerker Caldwell, kanskje 200.000 personer i året. Men bare det å begrense utvandringen til dette nivået krever iherdig innsats. Og kravene vil bare øke etter hvert som Afrikas befolkning øker og de afrikanske diasporaene i Europa gjør det samme. Salvini er populær fordi han sier tvert nei til alt dette.

Så hvor mange afrikanere vil det komme til Europa?

Smith gjentar Paul Colliers observasjon av at velstandsøkning i Afrika også vil øke tilbøyeligheten til å utvandre til Europa. Han skuer til historien: 60 millioner europeere utvandret til Amerika mellom 1850 og slutten på første verdenskrig, da vår verdensdel hadde 300 millioner innbyggere. 10 millioner mexicanere utvandret til USA i løpet av én generasjon fra 1975, da landet hadde 60 millioner innbyggere. Hva skjer når Afrika får 2 milliarder innbyggere?

It is anyone’s guess, and Smith uses figures cautiously. But he notes that if Africa’s development were to proceed on Mexican lines, Europe’s African-descended population might reach 150 million by mid-century.

150 millioner afrikanere i Europa ville naturligvis bli ensbetydende med slutten for europeisk sivilisasjon. Afrika og Europa kunne etter hvert bli å sammenligne med Sør-Afrika, der tilværelsen blir stadig vanskeligere for de hvite.

Mange snakker om den store risikoen ved å begi seg ut på havet i en gummibåt. Men dette skremmer ikke, for i deler av Afrika er et normalt liv forbundet med enda større risiko:

Yes, thousands have drowned trying to cross the Mediterranean to Europe on rafts: The odds of death are about one in 300. But while that is a tragedy, it is not necessarily a deterrent: If you are a woman in South Sudan, your odds of dying in childbirth are one in 60.

Smith mener at det ikke finnes noen fordeler for Europa med denne menneskestrømmen, selv om det gjøres forsøk på å innbille seg det, skriver Caldwell.

Europe does not need an influx of youthful African labor, Smith writes, because both robotization and rising retirement ages are shrinking the demand for it. Migrant laborers cannot fund the European welfare state. In fact, they will undermine it, because the cost of schools, health, and other government services that philoprogenitive newcomers draw on exceeds their tax payments.

Denne prosessen er, som de fleste kan se, allerede i gang.

Smiths bok ble ukomfortabel for deler av den franske offentligheten, konstaterer Caldwell, som følger Frankrike tett. Akademikere og intellektuelle ble dypt skandalisert, og deres reaksjon var like intellektuelt uredelig som den var forventet:

They have sought to denounce Smith, and to delegitimize his whole line of inquiry. Firing from the parapets of France’s credentialocracy, François Héran, a research director at France’s national demographic institute, INED, has made a project of discrediting Smith’s book outright, in both articles and interviews. Héran attacked as alarmist the highest of Smith’s five population scenarios, the one under which African migration would follow the Mexican pattern. Smith offered to debate him. Héran invited him instead to submit his objections to a peer-reviewed scientific journal.

En forsker ved Sorbonne-universitetet i Paris fulgte opp og sa at Smith hverken er antropolog, geograf, historiker eller demograf, for deretter å anklage ha for å være rasist, xenofob, konspirasjonsteoretiker og høyrevridd. Smith hadde nemlig nevnt personer som Jean Raspail og Samuel Huntington.

Dette er vanlige bakvaskelser, sier Caldwell, som mener anklagen om høyrevri treffer dårlig på Smith:

Any writer who holds any independent views on migration will quickly get used to being calumniated this way. It is still worth noting that if Smith is right-wing or anti-African, he has a funny way of showing it. He built his career with the battling daily Libération, at a time when the newspaper was midway between the Maoist worldview with which Jean-Paul Sartre founded it in 1973 and the American-style social-justice politics it espouses today. He is an academic at an American university, and he talks like one. He describes borders as “spaces of negotiation,” which is probably not what Matteo Salvini calls them.

Det er barnslig å avfeie Smith på denne måten, skriver Caldwell. Han bruker offisielle prognoser, han er høyt utdannet, erfaren, belest og bereist, og han kjenner Afrika bedre enn sine kritikere. Dessuten er migrasjon et tverrfaglig felt hvor ingen kan påberope seg eksklusiv innsikt.

Intellektuelle dyder viker plassen for moralisme:

In our time the scholarly virtues — detachment, erudition, logic, graceful writing — strike certain partisans as unhelpful, even offensive. European political issues, like American ones, are increasingly matters of “values” and “rights” — whatever you call them, they are not up for negotiation.

Enn så lenge finnes det altså ingen debatt verdt betegnelsen om disse sakene.

Alle som bruker hodet, forstår imidlertid at utvandringen fra Afrika er en eksistensiell trussel mot Europa, og at det vil kreve store anstrengelser å forsvare vår verdensdel mot menneskestrømmen.

En skikkelse som Salvini forsvarer et Europa vi ikke har råd til å miste, mens hans kritikere ikke gjør det. Det er massiv hjernevask fra et formidabelt maktapparat av politikere, myndigheter, akademikere, skoler på samtlige alderstrinn, medier, finansinstitusjoner og NGO-er som er til hinder for at enda flere europeere skal erkjenne dette innlysende.

Man må spørre seg om mange nok europeere forstår hva som står på spill, eller om de har forstått det og bestemt seg for å kapitulere på forhånd.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.