Kommentar

Migranter som er blitt plukket opp i Middelhavet av den spanske redningstjenesten, venter på å gå i land på havnen Malaga den 23. oktober 2018. Foto: Jon Nazca / Reuters / Scanpix.

Den amerikanske professoren, journalisten og forfatteren Stephen Smith, som har tilbrakt mesteparten av sin karriere som Afrika-korrespondent for franske medier, ble med ett internasjonal kjent i midten av april. Grunnen var at Frankrikes president Emmanuel Macron hadde sitert hans prognoser for Europas afrikanske befolkning i fremtiden under et TV-intervju.

Den «afro-europeiske» befolkningen kan komme til å bestå av opp mot 150-200 millioner mennesker i 2050, skriver Smith i boken La ruée vers l’Europe: La jeune Afrique en route pour le Vieux Continent («Stormløpet mot Europa: det unge Afrika på vei til det gamle kontinentet»), som ble utgitt i februar 2018. Estimatet bygger på en økonomisk analyse som sammenligner USA og Latin-Amerika med Europa og Afrika.

Boken kom i september ut på italiensk og i oktober på tysk (med en litt mildere tittel for nervenes skyld), mens en utgivelse på engelsk ikke er planlagt før i april 2019.

Smiths prognoser for den afrikanske innvandringen til Europa har avstedkommet en viss interesse i Tyskland, og nylig ble han intervjuet av Andrea Seibel for Die Welt, som konstaterer at de er alarmerende. Men Smith relativiserer i løpet av intervjuets gang.

Die Welt: De forventer en økende massemigrasjon fra Afrika til Europa. Deres dramatiske tall betviles av mange eksperter, som påstår at De skaper panikk. Hva sier De til det?

Stephen Smith: Afrika teller nå 1,3 milliarder innbyggere, hvorav 42 % – nesten halvparten – er yngre enn 15 år. Jeg regner ikke lenger enn til 2050, ettersom neste generasjons foreldre allerede bor i Afrika. Det er ikke noe spekulativt i å si at om 30 år vil rundt 500 millioner for det meste eldre europeere ha omkring to og en halv milliard for det meste unge afrikanere som naboer. Istedenfor å basere meg på et fastlagt antall kommende migranter – som på grunn av flere faktorer i bildet ville være usikkert – legger jeg historiske presedenser, meningsmålinger og migrasjonstendenser til grunn.

For Smith er disse observasjonene nok til å forutse en migrasjonsbølge som vil bli mye større enn det Europa opplevde i 2015.

Europeiske politikere sier ofte at det er årsakene til afrikansk utvandring som må bekjempes, for deretter å ta til orde for å hjelpe Afrika med økonomisk utvikling. I likhet med andre eksperter på området kommenterer Smith at virkningen i det korte løp vil bli motsatt:

Afrika må oppnå et minimum av velstand før det kommer til massiv migrasjon, ettersom de aller fattigste blant de fattige ikke har midler til å komme seg til Europa – et forhold som ofte blir oversett.

Dette forventes imidlertid å være nokså nært forestående:

For tiden omfatter den afrikanske middelklassen rundt 150 millioner mennesker, som daglig har mer enn 5 dollar til disposisjon. Verdensbanken forutsetter at dette tallet vil mangedobles i løpet av de neste 30 årene.

Det er nødvendig å regulere innvandringen, sier Smith:

Flyktningkrisen i 2015 har – om enn noe motstrebende – endret vår oppfatning av virkeligheten. Ser De noen konstruktive muligheter oppe i alle følelsene av trusler?

Ja, utvilsomt! For det første har vi erfart hvor fatalt det kan være når man – i bokstavelig forstand – er uforsiktig. Det har gjort migrasjonsdebatten mer realistisk på tross av all polemikk. For det andre har de fleste av oss innsett at det ikke handler om å stenge eller avskaffe grenser, men om å regulere migrantstrømmen, det vil si å forhandle, ut fra gode naboforhold, om hvem og hvor mange som til gitte tider kan krysse våre grenser.

Forfatteren viser en rørende optimisme. Forklaringen er ikke langt unna. I likhet med de fleste mennesker fra Vesten som oppholder seg på det afrikanske kontinentet over lengre tid, er han veldig svak for Afrika:

Hva er Deres følelse av Afrika etter alle årene på dette kontinentet? Finnes det noe slikt som en afrikansk ånd?

Vi finner det jo vanskelig å påvise en europeisk fellesnevner, og Afrika er seks ganger større enn Europa. Men om jeg skal generalisere, er dagens Afrika svært ungdommelig, noe man merker i pionerånden og den positive og negative energien deres, så det kan hende at disse «Makers and Breakers» en vakker dag finner ut at historien ikke har noen eksempler på at halmhytter og elektroniske banker har eksistert side om side.

Når det som Ernst Bloch kalte «usamtidighetens samtidighet», er et kjennetegn på det moderne, da er Afrika både den minst utviklede og samtidig mest moderne verdensdelen – noe det ikke er enkelt å forene.

Ømheten strekker seg også til langt på vei å vise forståelse for den afrikanske korrupsjonen:

Dårlig styresett er fortsatt regelen i Afrika. Andre regioner som Asia og Latin-Amerika er utviklet. Hvorfor er det ingen fremskritt i Afrika? Har avkoloniseringen sviktet?

Man kan hverken kolonisere eller avkolonisere på en «god» måte. Men man skal ikke redusere årtuseners afrikansk historie til 80 års kolonitid. Afrika før kolonitiden var hverken en demokratisk eller en økonomisk suksesshistorie, med mindre man regner gamle menns herredømme – gerontokrati – og underutviklet økonomi for storslagne resultater.

Tatt i betraktning dette bakteppet står ikke dagens Afrika tilbake for noen annen verdensdel. Tvert imot, siden jeg for første gang var i Afrika for over 40 år siden, har kontinentet gjort store, i noen tilfeller ufattelige, fremskritt. Naturligvis er institusjonene i alminnelighet fortsatt svake, og korrupsjon er svært utbredt. Men også andre steder har det tatt lang tid før upartiske fremgangsmåter har tatt over for personlige forbindelser, i den grad det overhodet har skjedd.

Og hva korrupsjon angår, burde vi kanskje moralisere mindre og forstå mer: Der det er et så stort underskudd at det ikke er nok til alle, er bestikkelser en riktignok urettferdig, men rasjonell løsning. Det er lettere sagt enn gjort når man må fordele nøden på alle.

Det er befolkningsøkningen som etter Afrika-korrespondentens oppfatning er det største hinderet for utvikling i verdensdelen. Fødselskontroll er således den beste oppskriften på utvikling:

Ikke planlagt befolkningsøkning undergraver den skapte rikdommene stadig mer. I 1930 fantes det rundt 150 millioner afrikanere, i dag er det 1,3 milliarder, mens befolkningen i dagens EU-land økte fra 300 til 500 millioner i samme tidsrom. Om så alle afrikanske ledere var ubestikkelige eksperter på økonomi, hadde de ikke klart å skaffe alle boligene, skolene og sykehusene som en slik befolkningsøkning – den mest galopperende i verdenshistorien – hadde krevet. Den beste oppskriften på utvikling er å bringe fødselsraten under kontroll, og legge mer vekt på kvinnenes samfunnsmessige nøkkelrolle.

Habib Borguiba, den tunisiske uavhengighetens far, forsøkte det på 1960-tallet. Men han ble et unntak. Særlig sør for Sahara er familieplanlegging fortsatt et fremmedord, som heller ikke uttales av de landene som bidrar med utviklingshjelp.

Det kan ikke finnes noen rettighet til migrasjon, sier Seibel. Det er ikke nødvendigvis relevant, innvender Smith:

Jeg fastslår ganske enkelt dette: De 60 millioner europeerne som på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet utvandret til «den nye verden», ventet hverken på invitasjon eller garanterte rettigheter. Siden den gang har situasjonen endret seg, også på grunn av at det nå ikke bor to milliarder, men 7,6 milliarder mennesker i en stadig trangere verden. Vi er blitt mer naboer enn vi var, det vil si mer avhengige av hverandre.

Smith etterlyser bedre naboskap og forståelse mellom folk. Det behøves etter hans mening ikke bare større omfordeling internt i de enkelte landene, men også mellom land:

I lang tid har vi delt verden så dårlig at kløften mellom nord og sør stadig har blitt dypere. Men i de siste 40 år har ulikheten blitt globalisert – kløften går tvers igjennom alle samfunn som konkurrerer på verdensbasis.

En del av den afrikanske overklassen lever i en overflod som er et slag i ansiktet på vår vilje til å hjelpe. Og det finnes fattigdom i Europa og Amerika som er mer fortvilt enn i Afrika – selv om den afrikanske er langt mer omfattende. De nye fattige i den utviklede verden kjenner seg avskrevet, ettersom de lenge har hatt et minimum av velstand som en slags fødselsrett – simpelthen fordi de ble født i «riktig» land.

Nå opplever de en dårligere situasjon, og det er ingen tilfeldighet at raseriet rettes mot migranter – nykommere fra «feil» land, som vil ta plassen deres. Situasjonen er ikke god, men en fordelingspolitikk kan være løsningen, selv om det krever innsikt.

Når vinnerne av globaliseringen både i nord og i sør forstår at de måtte dele med sine medborgere i går for å få mindre problemer i dag, er de i morgen kanskje villige til å dele med sine verdensmedborgere. Ikke nødvendigvis med jublende hjerter.

Tar han ikke egentlig til orde for enda mer passiviserende u-hjelp?

Intervjueren er mest opptatt av konsekvensene for migrasjonen. Hvordan skal det gå med Europa?

Når åpne grenser er en absurd idé, mens en stengning av Middelhavet mot Europa ikke er mulig, hvordan blir det da med Europas fremtid – dagens situasjon er jo heller ikke den aller beste?

Nettopp fordi alltid åpne eller stengte grenser er mulig, men absurd – åpne grenser er en selvmotsigelse, og hermetisk stengte en dødslinje – avhenger Europas fremtid av hvordan vi håndterer migrasjonen fra Afrika. Jeg tror ikke at det finnes noe «overordnet grep», noen patentløsning. Grensesikring blir en del av løsningen, men ikke selve løsningen.

Hjelp til selvhjelp for Afrika er også nødvendig, men vi må være klar over at på kort og middels sikt betyr mer utvikling at flere afrikanere blir i stand til å dra til Europa. Men desto raskere det skapes mer velstand i Afrika, desto raskere vil innbyggerne der heller forbli i sine land og hos sine familier istedenfor å vende dem ryggen.

Uttrykket «en ung afrikaner» er i dag nesten en pleonasme. I slumkvarterene i afrikanske storbyer som Lagos, der landflyktig ungdom samler seg, er mer enn 90 % under 30 år. Og to tredjedeler av afrikanske storbyer er slum. Dermed er enhver innvandring fra Afrika i prinsippet en enveis ungdomsutveksling. Og den vil forbli enveis, ettersom unge europeere, som gjør hjelpearbeid i Afrika, ikke kan utvikle landet i innbyggernes sted – det har vi jo etter hvert forstått.

Smith legger for dagen en nesten utrolig optimisme på vegne av Europa i år 2050, til tross for sine egne alarmerende prognoser. For å få det til å gå opp, ser han for seg at Europa afrikaniseres, men likevel forblir Europa:

Om 30 år vil Europa være mer afrikansk enn i dag, men jeg vet ikke i hvor stor grad. Det foruroliger meg ikke at afrikanere kommer til Europa så lenge de vil leve europeisk – som selvfølgelig vil få en annen betydning når en større del av Europas befolkning har afrikansk bakgrunn.

Amerika ble jo ikke et annet Europa, men noe helt eget. Og Europa har «afrikanisert» seg i to generasjoner, hittil uten dramatikk. De viktigste europeiske kolonimaktene – Storbritannia og Frankrike – hadde i 1950 bare rundt 20.000 ikke-hvite immigranter. Siden den gangen har alt forandret seg så mye at barna våre knapt kan forestille seg at deres foreldres kontinent var så ensfarget.

Men Storbritannia er fortsatt Storbritannia, og Frankrike fortsatt Frankrike. Og Europa vil forbli Europa, og Afrika i Afrika, når de to kontinentene i fellesskap klarer å mestre migrasjonsbølgen. Vi snakker om to-tre generasjoner, ikke en evighet. Da vil Afrika ha avsluttet sin demografiske overgang, og avta og eldes som resten av verden.

Mange ville si at betydelige deler av både Storbritannia og Frankrike ikke er til å kjenne igjen, og flere områder står ubønnhørlig for tur.

Og hva hjelper det egentlig at den demografiske overgangen kommer innen hundre år, så lenge den afrikanske befolkningen forventes å bli tredoblet innen den tid?

Prognoser fra FNs befolkningsdivisjon.

Hvordan kan man være mer optimistisk på vegne av et tidspunkt to-tre generasjoner frem i tid, dersom dette blir realiteten?

Det virker nesten som om Smith mistenker at Europa ikke har evne til å gripe fatt i sin egen fremtid, og derfor ønsker å avdramatisere situasjonen han selv har beskrevet i boken sin. Det vi inviteres til å tenke, er at vi riktignok afrikaniseres, men at det i grunnen er nokså ålreit. Han kan vanskelig helt tro på dette selv.

Gi Document en julegave!

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Du kan nå enkelt sette opp fast trekk med bankkort:

Eller betal til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.