Kommentar

Migranter i en trebåt plukkes opp av den Malta-baserte organisasjonen Migrant Offshore Aid Station (MOAS) utenfor kysten av Libya den 15. april 2017. Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters / Scanpix.

 

I et intervju med Roma-avisen Il Messaggero for en ukes tid siden uttalte EU-parlamentets president Antonio Tajani at Europa undervurderer «migrasjonskrisens» alvor og proporsjoner, og at millioner av afrikanere vil strømme til vår verdensdel i løpet av de neste fem årene med mindre presserende tiltak settes inn. Tajani advarte om at en «exodus av bibelske proporsjoner» i motsatt fall ville inntreffe.

Uttalelsen ble registrert av The Telegraph for fem dager siden, av NRK for to dager siden, i dag også av Aftenposten.

Når det generelle nivået av uforstand er så monumentalt høyt som hos europeiske politikere, og den tause resignasjonen så massiv blant velgerne deres, er bildet til de grader deprimerende at uttalelser som Tajanis kan oppfattes som et kjærkomment glimt av håp: Endelig en europeisk toppolitiker som har forstått situasjonen.

Langt i fra.

Det vi kan fastslå, er at EU-presidenten har forstått noe av alvoret i situasjonen, idet han peker på et dystert scenario som ville ramme Europa hardt. Tilstrømning av flere millioner afrikanere på få år ville skape nye og befeste eksisterende diasporaer, og med det være irreversibelt destabiliserende for vår verdensdel. Særdeles alvorlige konflikter ville bli uunngåelige. Tajani viser også tegn til handlekraft: Hvis vi ikke gjør noe nå, er vi i trøbbel.

Det som derimot er like sikkert, er at Tajani ikke har forstått noe som helst av dynamikken i situasjonen. Det kan man riktignok ikke slutte seg til fra gjengivelsen av hans uttalelser i Norges største avis, men det går frem gjennom The Telegraphs dekning: Etter Tajanis oppfatning er nemlig klimaendringer, ørkenspredning, kriger og sult blant de viktige drivkreftene bak det økte migrasjonstrykket.

Langt i fra.

Enhver som har øyne i hodet, kan konstatere at det ikke er sultrammede personer som befinner seg ombord i gummibåtene som setter ut fra det libyske anarkiet. Og enhver som leser fortegnelsene over migrantenes opphavsland ved de enkelte ilandstigningene, kan med minimal anstrengelse finne ut at det ikke er krig de rømmer fra.

De som kommer, gjør det for å tjene mer penger i Europa enn de gjør hjemme, i første omgang for å kunne sende penger hjem til familien, i neste omgang for om mulig å hente familien til Europa også. Og de kommer fordi de selv eller familien har nok penger fra før til å finansiere reisen. Dette må nå regnes som fullstendig elementær innsikt på migrasjonsfeltet.

Men vi er altså i hendene på personer som hverken har øyne i hodet eller anstrenger huet sitt.

Og dermed ender man opp med ikke-løsninger på ikke-problemer, som snarere forsterker problemet man angivelig ønsker å løse: Den eneste løsningen på migrasjonsproblemet, er massive investeringer i Afrika som vil motvirke folks migrasjonslyst, sier Tajani.

Langt i fra.

I en tid hvor det knapt finnes selvstendig tenkning, og både politikere og mediefolk lyder som ekko av hverandre Europa rundt, kan EU-presidentens budskap høres med omtrent de samme ordene fra andre fremstående personer.

Den britiske utviklingsminister Priti Patel legger for dagen den samme forståelsen: Migrantene rømmer fra krig, forfølgelse og fattigdom, og vi må gjøre noe litt brennkvikt for at det skapes flere arbeidsplasser i Afrika.

Men som Fraser Nelson forklarer i The Spectator, viser data fra Verdensbanken at migrasjonslysten øker med økende BNP pr. innbygger i fattige land, så lenge denne størrelsen er mindre enn ca. 7500 dollar.

Dette var ikke kjent for ti år siden, men det er kjent i dag. Ikke at det var så vanskelig å tenke seg det. Var det noen som merket noen migrasjonsbølge til Europa under de massive sultkatastrofene i Afrika på 60-, 70- eller 80-tallet? Er det noen som tror at de få som faktisk kom på den tiden, var blant de sultne?

Det betyr ikke nødvendigvis at det er galt å investere i de fattigste landene i Afrika. Men det er illusorisk å tro at det vil dempe migrasjonstrykket. Det vil øke migrasjonstrykket.

Konklusjonen er så banal at ethvert barn forstår den: For å stanse invasjonen av Europa, samtidig som man lar Afrika utvikle seg økonomisk, må migrantene forhindres fysisk fra å komme hit, om nødvendig med maktbruk. Det eneste som virker i fravær av militære virkemidler på det afrikanske kontinentet (hvor vanskelig kan det være å stanse transporten av kinesiskproduserte gummibåter til de libyske havnene?), er grensekontroll. Reell grensekontroll, altså ikke det man holder på med i dag, hvor det som skulle ha vært grensekontroll, er det stikk motsatte.

Så lenge Tajani, Patel og andre ikke forstår dette, er deres innbilte innsikt i spørsmålet like skadelig som årelating var som generell kur av alskens sykdommer inntil man gjorde medisinske fremskritt for to hundre år siden. Alkymistene som lette etter de vises sten, var rasjonelle sammenlignet med dagens politiske elite.