Sakset/Fra hofta

Migranter forsøker å ta seg over grensen gjennom skogen fra Hellas til Makedonia, ikke langt fra Idomeni, den 2. desember 2015. Foto: Alexandros Avramidis / Reuters / Scanpix.
 

Da Tyskland for to år siden ble oversvømmet av migranter, gikk den desidert viktigste ankomstveien til landet fra Tyrkia og via Hellas langs den såkalte Balkan-ruten nordover mot Sentral-Europa. Samme høst ble grensekontroller iverksatt sør for Tyskland og trafikken kraftig redusert, og siden da har omkvedet vært at Balkan-ruten er stengt.

Er den?

Nei, den er ikke det. Og det betyr ikke at det bare pipler noen dråper igjennom en barriere som i det store og hele er vanntett.

Faktum er nemlig at det i øyeblikket kommer ca. 15.000 asylsøkere til Tyskland hver måned, og undersøkelser som er utført av Die Welt, viser at de fleste av disse kommer over Balkan-ruten:

En av de viktigste grunnene til det er at EU-medlemsstater som Hellas og Bulgaria er bevisst skjødesløse i sikringen av yttergrensen, og i strid med EU-reglene vinker migrantene videre til Sentral-Europa. Mange ender opp i Tyskland.

Så hvorfor er ikke dette offisielt stadfestet og allment kjent?

I tyske sikkerhetskretser og blant tyske EU-diplomater heter det at Hellas gir falske opplysninger om antallet migranter i sitt eget land, og forfalsker det egentlige omfanget av utvandringen derfra.

Man påberoper seg altså en større byrde enn man har, og sørger samtidig for at den reelle byrden i hemmelighet lempes over på noen andre. Det lyder som et ekko av den gangen Hellas skjulte sine statsfinansers reelle tilstand for å bli med i eurosamarbeidet.

I tyske sikkerhetsmyndigheters interne dokumenter slås virkningen av dette klart fast:

«Migrasjonstrykket fra Hellas i retning Tyskland forblir stabilt høyt.» På grunn av den «vedvarende forsterkede grensekontrollen på grensen mellom Hellas og Makedonia», har det oppstått «alternative migrasjonsveier».

En av veiene går gjennom Bulgaria, og det er særlig afghanere, pakistanere og irakere som benytter den, ifølge dokumentene. Strekninger tilbakelegges også med fly. Korrupsjonen i det bulgarske politiet anføres som en faktor landet ikke har noen virkemidler for å hanskes med.

Resultatet er altså at invasjonen av Tyskland fortsetter. 15.000 asylanter pr. måned svarer til 180.000 på ett år. Det er riktignok mye lavere enn den katastrofale oversvømmelsen de siste årene, men fortsatt historisk høyt. I tiden 2006–2010 var de årlige tallene rundt 30.000. Siden krigene i eks-Jugoslavia for et kvart århundre siden er kun i 2014, 2015 og 2016 at antallet har vært høyere enn nå.

Men denne gangen handler det ikke om søreuropeere som i en kort periode rømmer fra en krise. Det handler om en begynnende folkevandring fra Afrika og Asia, som i fravær av mye hardere mottiltak enn de hittil skisserte, vil gjøre de opprinnelige europeerne til minoriteter i sin egen verdensdel.

180.000 personer høres kanskje lite ut i et land med over 80 millioner innbyggere, men faktum er at det tilsvarer et fjerdedels fødselskull. Over tid, og med brohode- og multiplikatoreffekter, er det ganske enkelt en langsom utryddelse av tyskerne. Tyskland avskaffer seg selv, som Thilo Sarrazin oppsummerte det i sin boktittel. Det fremstår derfor som uhyre tafatt at CDU og CSU i samtaler er blitt enige om at antall årlige asylsøkere ikke bør overstige 200.000.

Med tanke på at Tyskland, den største utenrikspolitiske katastrofen på planeten, er forbildet til det største norske regjeringspartiet, er det nokså klart at også Norges regjering er lysår unna en erkjennelse av demografiens eksistensielle trussel.

Men det hjelper jo ikke akkurat når en forfalsket statistikk ikke forteller hva som foregår, når hverken reportere eller fotografer er ute i felten for å dokumentere hva som skjer, og når sluttresultatet ikke forstås av andre enn politi og etterretning – som dertil ikke offentliggjør denne forståelsen, men bare ved et mirakel lekker den til en journalist som er våken – en tilstand den europeiske offentligheten er langt unna.

Exodus pågår, men den skjer under radaren. Skjønt radar er et altfor sterkt uttrykk: Europa har hverken øyne eller ører. Hvor ble de av? Forsvant de inn i de fordømte smarttelefonene europeerne bruker som narkotikum og migrantene som våpen? For å fôres med informasjon «kvalitetssikret» av noen algoritmer som er blitt massenes hjerneprotese?