Nytt

Etter at Italia og Libya i sommer innledet et samarbeid med sikte på å stanse mennesketrafikken over Middelhavet, er det i øyeblikket færre som tar sjøveien derfra til Europa. Libyas kystvakt avskjærer rutinemessig fartøy med migranter ombord, og tar disse med tilbake til det afrikanske kontinentet. Så langt antydes det at nærmere 20.000 personer er sendt i retur til Libya, hvor de sammen med mange andre frister en kummerlig tilværelse i libyske interneringsleirer.

Men trafikken er altså langt fra opphørt, ikke alle de frivillige organisasjonene (NGO-ene) har forlatt havområdene utenfor Libya, og det som pågår der i disse dager, er ikke noe mindre dramatisk enn før. Men selv om rapporteringen er noe mangelfull, synes det klart at omstendighetene rundt det hele er annerledes enn før.

La Repubblica skrev den 5. november at et skip med migranter hadde lagt til kai i Salerno. Ombord var 375 migranter – 259 menn og 116 kvinner, hvorav ni høygravide – i god behold, samt likene av 26 trolig nigerianske kvinner, som skal ha omkommet under transport i en gummibåt. De 26 hadde formodentlig druknet, men italienske påtalemyndigheter har innledet etterforskning med sikte på å rekonstruere hendelsesforløpet. Hva var egentlig hendt?

En antydning om dramaets utvikling kunne leses i Avvenire den 1. november. Det ble opplyst at 120 migranter i en gummibåt var blitt plukket opp av libysk kystvakt ca. to nautiske mil fra en oljeplattform utenfor Sabratha, for deretter å bli overlevert til den italienske marinen. Siden fikk migrantene gå ombord i skipet «Aquarius» tilhørende SOS Méditerranée, som tok dem med til Italia.

Resultatet er stikk i strid med intensjonene i samarbeidet mellom libyske og italienske myndigheter. Hva var grunnen? Det lot seg ikke lese ut av den italienske avisens rapport. Men også ved denne anledningen hadde migranter av ukjente grunner omkommet.

Den 6. november skrev La Repubblica om enda en tragedie til havs: Sea Watch kunne opplyse at fem migranter, den ene av dem nyfødt, hadde omkommet under en redningsaksjon på sjøen. Ifølge den tyske NGO-en var tragedien den libyske kystvaktens skyld, en anklage som straks ble avvist kategorisk.


Et libysk kystvaktfartøy kommer en gummibåt med migranter til unnsetning 30 nautiske mil nord for Libya den 6. november 2017. Stillbilde: Sea Watch / YouTube.

Først etterpå ble det klarhet i hendelsesforløpet. De 59 overlevende, som estimerer antall savnede til femti, har avgitt sine vitnesbyrd til sicilianske påtalemyndigheter, og La Repubblica kan i dag rapportere at Libyas kystvakt var de første til å komme migrantene til unnsetning.

Gummibåten deres er allerede i ferd med å synke. Flere titalls personer blir reddet, og tatt ombord. Men like etter kommer skipet «Sea Watch» tilhørende den tyske NGO-en med samme navn til havaristedet (30 nautiske mil nord for kysten av Libya), legger ut gummibåter og tilbyr migrantene hjelp.

Flere titalls personer, som allerede befinner seg i sikkerhet ombord på det libyske fartøyet, kaster seg i sjøen i et forsøk på å nå gummibåtene til Sea Watch. Ifølge øyenvitnene reagerer libyerne voldelig. De sparker migrantene og slår dem med stokker og tau for å holde dem ombord på båten og forhindre at de rømmer.

Mange av personene det gjelder, kan ikke svømme. Sea Watch forsøker å plukke opp så mange de kan. Et italiensk marinehelikopter er i nærheten og begir seg til stedet. Via megafon oppfordrer italienerne den libyske kystvakten til å samarbeide med Sea Watch om redningsarbeidet. Det libyske kystvaktfartøyet reagerer derimot med å forlate stedet med 42 overlevende ombord, og setter kursen for Tripoli.

Resultatet er tragisk: Familiemedlemmer ser sine kjære drukne, familier splittes. Men hvem bærer egentlig ansvaret?

Libyas kystvakt burde åpenbart ikke ha forlatt stedet. Men er det ikke rimelig å gå ut fra at alle migrantene ville ha overlevd dersom Sea Watch ikke hadde grepet inn?

Historien forteller også at afrikanske migranter er rede til å sette livet på spill for å komme til Europa. Denne kjensgjerningen brukes for alt den er verdt til å påkalle vår gjestfrihet. Men menneskene det gjelder, er ikke i livsfare, de vil ha et bedre liv. Den internasjonale tyrkiske nyhetstjenesten TRT World har snakket med en av de overlevende:

The survivors brought to Tripoli were from West African countries, including Nigeria and Senegal.

«I wanted to reach Italy. I don’t know what to do now,» said Dora Onoruyi, a 23-year old arts student from the southern Nigerian city of Benin, known as hub for human traffickers. Benin is also where women are smuggled to Italy, often to work as prostitutes.

«I see no future in Nigeria, there are no jobs,» she said, standing next to a group of weeping Nigerian survivors.

Spørsmålet er altså om fenomenet ikke heller burde skremme oss.

For den kombinasjonen av massiv fatalisme og besluttsomhet som vises idet tallrike personer kaster seg i vannet uten å kunne svømme fordi de ikke har jobb i hjemlandet, står oss uhyre fjernt.

Det er ikke humant å gi de hundrevis av millioner afrikanere som gjerne ville inngått det samme veddemålet, illusjonen om at Europa vil ta hånd om alle som setter seg selv i en situasjon hvor de må reddes. Det eneste humane, både for disse vestafrikanerne og for vesteuropeerne som ser at de risikerer å miste sine hjemland, er å sette en resolutt stopper for invasjonen.