Sakset/Fra hofta

Affæren med det Gibraltar-registrerte migrantskipet «Aquarius» drevet av NGO-en SOS Méditerranée, der Italias innenriksminister Matteo Salvini på regjeringens vegne nektet skipet anløp til italienske havner, reiser et viktig spørsmål:

Er Italias nye linje overfor NGO-ene, som også kom til uttrykk ved Salvinis avvisning av det nederlandsk­registrerte migrantskipet «Lifeline» torsdag, et vendepunkt i migrasjonens drama?

Ikke så lenge de andre europeiske landene ikke forstår de langsiktige konsekvensene av migrasjonstrykket fra Afrika, sier Douglas Murray i et langt intervju med Alexandre Devecchio i Le Figaro den 19. juni.


Stillbilde: YouTube

Det er andre gang på to måneder at samme reporter får den engelske journalisten og forfatteren i tale i Frankrikes konservative newspaper of record. I forbindelse med utgivelsen av «Europas merkelige død» der til lands snakket de to også sammen den 20. april.

Det som skjedde med Aquarius, illustrerer etter Murrays oppfatning hvor fastlåst situasjonen på migrasjonsfeltet er. Europa som sådan forblir jo åpent. Han meddeler det ikke akkurat med britiske understatements:

Le Figaro: De har viet en hel bok til undersøkelser av migrasjonsbølgene som hele tiden berører landene i Vest-Europa. Hva er Deres oppfatning av Aquarius-affæren? Hvordan skal man analysere et slikt omslag?

Douglas Murray: Det er merkverdig å være vitne til fortsettelsen av den samme galskapen som jeg beskriver i boken. Det ser ikke ut til å være noen i vår verdensdel som vil lære noe som helst eller tenke på noen annen måte enn den aller mest kortsiktige. Er det virkelig noen som tror at problemene vil bli løst så snart Spania har tatt imot de drøyt 600 personene på Aquarius? At ingen følger med på hva som skjer og bestemmer seg for å gjøre det samme som Aquarius? Hva er egentlig politikken vår? At alle som er i en båt kan komme til Europa? At enhver som kommer på denne måten til Europa, har rett til å bli her? Dette er åpenbart politikken vår i øyeblikket. Og den er ikke holdbar.

Murray er ikke nådig med den franske president Emmanuel Macrons dobbeltmoral i saken: På den ene siden fillerister han Italia, på den annen side vil han ikke ta imot migrantskipet selv, og grensen mot Italia holder han så tett som mulig.

Engelskmannen legger for dagen en smule sarkastisk nedlatenhet:

Jeg synes president Macron burde gå foran med et godt eksempel. Han bør insistere på at den neste Aquarius, den etter der igjen, og den neste med, alle kan få legge til havn i Syd-Frankrike. Jeg befinner meg for tiden i Nice, og for meg ser det ut som om dette ville være en svært rimelig løsning. Jeg er sikker på at lokalbefolkningen ville ønske velkommen et stort antall mennesker fra sør for Sahara. Syd-Frankrike er tross alt veldig stort, og ikke alle nykommere kan bosette seg permanent i Nice.

Italias nye linje setter håp i mange europeere. Men er det grunnlag for en slik optimisme?

Italia er åpenbart i en svært alvorlig situasjon. Partiet til Salvini har lovet å kaste ut en halv million mennesker som har kommet ulovlig til landet. Jeg elsker Italia, men jeg spør meg om det finnes noe land i verden som raskt kan utvise en halv million mennesker på en human og ordnet måte. For øvrig har Italia bare en mer ekstrem versjon av et problem vi alle sliter med. Hvor skal vi utvise folk etter at de er kommet? Hvordan tvinger vi dem? Jeg tror ikke noen kommer til å gjøre det, selv om det er hva som må gjøres. For skillet mellom lovlig og ulovlig innvandring må opprettholdes. De som tar til orde for åpne grenser, spør: «Hva er forskjellen?» Svaret er: «Loven.»

Salvini vil sannsynligvis ikke lykkes. Det er sannsynlig at partiet hans vil legge skylden for dette på Fem stjerner, og på ett eller annet tidspunkt, kanskje til neste år, blir det nyvalg i Italia. Og når det skjer, vil Lega dra størst fordel av situasjonen.

Murray konstaterer at problemene i Europa som skyldes migrasjonen, har akselerert kraftig etter den arabiske våren. Italienske jernbanestasjoner er blitt noen slags migrantleirer. Hvordan skal man løse dette?

Politikerne har bevisst overlatt det til sine etterfølgere å hanskes med dette problemet fordi det er blitt for vanskelig for dem. Det er den samme historien i Storbritannia og alle andre steder i Vest-Europa.

Men det folk må innse, er at alle prognosene for befolkningsutviklingen i Afrika peker i retning av at antallet mennesker som vil forsøke å reise til Europa i de kommende årene, vil bli mye større enn i dag. Det er derfor jeg sier at hvis vi ikke kan opprettholde lovene og forsvare grensene nå, vil vi ikke ha noen sjanse til å stå imot.

Etter Murrays oppfatning er det ingen tvil om at Italias tidligere politikk har bidratt til å forverre problemene kraftig:

I 2013 igangsatte den italienske regjeringen operasjon Mare Nostrum. Hva var hensikten med denne operasjonen, som ble støttet både av EU og det internasjonale samfunnet? Hva er resultatene? Har ikke denne operasjonen skapt mer fordelaktige betingelser for migranter og oppmuntret stadig flere til å komme?

Hensikten var å gjøre noe med de miserable vrakene av gamle farkoster fulle av mennesker som smuglerligaene benyttet for å gjøre størst mulig profitt. Europa så de forferdelige konsekvensene og ville gjerne hjelpe. Men til syvende og sist gjorde vi problemet verre. Ingen er villige til å innrømme det, men ved å sende skip ut i Middelhavet for å bringe folk trygt til Europa, har vi skapt en tiltrekningsfaktor. Alle benekter dette, men det er sant. Menneskesmuglerne fylte mindre og mindre drivstoff i båtene fordi de visste at europeerne ville komme dem til unnsetning tidligere og gjøre mesteparten av smuglerjobben for dem. Dette er en makeløs forretningsmodell for smuglerne, men et forferdelig system for Europa. Blant de mange tingene vi burde ha gjort (jeg foreslo det i boken, og er glad for å høre at president Macron begynner å vurdere det), er å åpne sentre for behandling av asylsøknader i Nord-Afrika. Det ville også forhindre båtene fra å forlate den nordafrikanske kysten, og vi kunne unngå å opptre som partnere i smuglerligaer.

Skyldes ikke dette fenomenet også delvis NGO-ene?

Selvsagt. Alt dette blir i stor grad tilrettelagt for av NGO-er som er tilhengere av åpne grenser. Disse organisasjonene drives av virkelige ekstremister. De sprer informasjon blant migranter og potensielle migranter for å hjelpe dem til å omgå gjeldende regler, og forklarer dem hvordan de kan forbli permanent i Europa..

Disse NGO-ene mener at verden ikke burde ha grenser, at grenser er rasistiske, at grenser skaper alle problemene i verden. De har personlig påtatt seg å svekke Europas grenser. Italienske myndigheter har tatt flere NGO-er på fersken i aktivt samarbeid med smuglernettverk. Det ble oppdaget at disse NGO-ene hadde telefonkontakt med smuglerne, de avtalte møtesteder og leverte til og med båter tilbake til de kriminelle. Hvem har gitt disse gruppene retten til å bestemme vår verdensdels fremtid? Hvem tillot dem å være våre moralske overdommere? Eller bestemme over våre samfunns skjebne i det korte og lange løp?

Massiv forflytning av krigsflyktninger til Europa er ikke rasjonelt, mener Murray:

Den minst traumatiske løsningen er som oftest å la dem være i nærheten av landet de har rømt fra. Som jeg skriver i boken, innrømmer de fleste internasjonale ekspertene på hjelpearbeid at kostnaden ved å innkvartere en asylsøker i Nord-Europa er omlag hundre ganger større enn i en av nabostatene til landet man har rømt. Dette er i seg selv en opplagt hovedgrunn til at det ikke er fornuftig å flytte folk til Europa. Med slike kostnader kan man hjelpe langt færre mennesker. Det vil kanskje være nødvendig å gi noen behandling i Europa, men Europa kan ikke bli stedet hvor alle som rømmer fra kriger i verden, kan føle seg hjemme.

Men reelle krigsflyktninger er ikke det største problemet:

Vi må jo ikke glemme at de fleste menneskene som er kommet til Europa de senere årene, 2015 inkludert, har vært økonomiske migranter. NGO-ene hevder stadig at det ikke er noen større forskjell mellom økonomiske migranter og asylsøkere. Men hvis vi faller for denne løgnen, noe som så ofte skjer, betyr det at nesten alle innbyggerne i Afrika og Midtøsten, for ikke å snakke om mesteparten av det fjerne Østen, har rett til å slå seg ned i Europa. Eller de vil ikke bli stoppet hvis de kommer. Eller de vil ikke bli sendt tilbake så snart de er her. I denne situasjonen ser vi de første par-tre millionene. Siden vil det dreie seg om hundrevis av millioner flere.

Kan «migranter» i praksis sendes tilbake når de er kommet til Europa?

Ja. Folk som har løyet om sitt opphavsland, som kommer fra et trygt land, eller som ikke har levert en gyldig asylsøknad, bør returneres straks. Ankeprosessen bør ikke få pågå i årevis.

En hyppig gjentatt påstand er at migrasjonsstrømmen til Europa er dels Europas egen feil og dels USAs feil, siden begge har drevet krigføring i de ustabile statene i vår verdensdels bakland. Murray går ikke god for denne måten å tenke på. Den er snarere et symptom på europeernes patologisk dårlige samvittighet:

Kan vi si at de vestlige landene fortsatt har et betydelig ansvar for denne migrasjonskrisen, gitt at krigene de førte i Irak, Libya og andre steder, har destabilisert hele regionen permanent?

Det er et resonnement som mange fører, og det er ikke helt uten grunn. Forsøkene på å stabilisere Irak og Libya etter krigene viste seg å være totalt utilstrekkelige. Men hva har vi gjort for å destabilisere Syria? Hovedaktørene i destabiliseringen av dette landet var Iran, Russland, Tyrkia og enkelte Gulf-stater, for å nevne noen. I boken min forklarer jeg at alle disse landene er svært glade for at Europa går i fellen ved nok en gang å klandre seg selv for alt det vonde i verden. Det er svært komfortabelt for resten av verden å oppfordre oss til denne selvpiskingen.

Under reisene jeg gjorde Europa rundt i forbindelse med undersøkelsene til boken min, møtte jeg migranter fra de fleste utviklingsland. Hvis man mener at vi er ansvarlige for migrantstrømmen fra Irak og Libya, hva med strømmen fra Pakistan, Bangladesh, Myanmar, Eritrea, Nigeria og flere titalls andre land verden rundt? Er vi ansvarlige for situasjonen i alle disse landene? Er virkelig den beste løsningen å la alle disse menneskene få bo i Europa? Eller er det et problem som ingen egentlig ønsker å tenke over?

Forfatteren tror altså ikke at vi har sett noe vendepunkt ennå, men han utelukker ikke at det kan komme:

For å vende tilbake til Aquarius-affæren, hva sier dette spesielle øyeblikket om Europa? Er det et symbol på «Europas underlige død», eller kan det føre til en gjenvinning av den politiske bevisstheten?

Saken viser at ingenting vil forandre seg i øyeblikket. Det er bra at den italienske regjeringen endelig sa stopp. Men den kyniske responsen fra andre europeiske land viser at alle fremdeles håper de kan unngå konsekvensene av dette historiske migrasjonstrykket mot vårt kontinent. Kanskje noen land vil klare det en stund. Kanskje Frankrike kan unngå det verste i år. Men det kan ikke vare. Ikke for noe land.

Nettopp derfor bør alle vi i Europa ærlig erkjenne hva som skjer og se situasjonen i øynene, istedenfor å lage oppstyr eller strides innbyrdes. Bare på den måten har vi sjansen til å finne humane og anstendige svar. Kanskje også verdensdelen vår vil bli til å kjenne igjen i løpet av den neste generasjonen.

Haken er at jobben blir verre jo lenger Europa venter. Resultatene av enda flere utsettelser risikerer å bli stygge.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!