Kommentar

Nick Romaniuk og Max Avis fra organisasjonen SOS Méditerranée tar en titt på en gummibåt de har ødelagt etter å ha hentet opp migranter fra den utenfor kysten av Libya den 18. mai 2017. Men redningsvestene som smuglerne hadde solgt til noen av migrantene på forhånd, får ligge igjen. Dermed kan menneskesmuglerne resirkulere dem og selge dem på nytt i neste runde. Foto: Steve Scherer / Reuters / Scanpix.

 

Under den massive båtmigrasjonen over Middelhavet fra Libya til Italia i første halvår av 2017, var offentligheten vitne til en kamp om sannheten om fenomenet.

De frivillige organisasjonene (NGO-ene) som var massivt til stede, stod hardnakket på at det de holdt på med, simpelthen var livredning. Men fra kritiske journalister lød det at NGO-ene i praksis var menneskesmuglernes forlengede arm, hos italienske påtalemyndigheter pågår stadig etterforskning av slike mistanker, og skip er i den forbindelse blitt tatt i beslag.

Italias overenskomst med Libya forandret situasjonen mot slutten av sommeren, om enn trafikken langt fra er opphørt. Omstendighetene til havs er altså noe annerledes i dag. Ikke desto mindre er det av interesse å kaste lys over den nokså nære historien, våren 2017.

Høyst relevant i så måte er et stykke undersøkende journalistikk som den italienske allmennkringkasteren RAI Tre sendte sist mandag i programmet Report. Reportasjen er basert på opptak som ble gjort om bord på skipet «Aquarius», tilhørende organisasjonen SOS Méditerranée, utenfor kysten av Libya den 18. mai 2017.

Corriere della Sera har offentliggjort det mest avslørende utsnittet av programmet, som her er gjengitt med norske undertekster (se RAI – ca. 41:30 – eller Corriere for bedre oppløsning):

Opptaket viser kort fortalt hvordan gummibåtene fulle av migranter ledsages av smuglernes følgebåter til området hvor en rekke NGO-skip ligger klare. Smuglerne peker på «Aquarius», som setter sine egne redningsbåter på vannet. De frivillige og smuglerne hilser på hverandre fra sine respektive båter. Når journalisten spør hvem smuglerne er, sier de frivillige på «Aquarius» at de er fiskere, men ingen fiskeredskaper er å se – og selv har de forbud mot å fotografere disse båtene under sitt ellers rikholdige dokumentasjonsarbeid.

Det hele skjer under oppsyn av det som tilsynelatende er Libyas kystvakt, som ser ut til å ha et kameratslig forhold til smuglerne. Frontex eller italiensk kystvakt er ikke å se. Et helikopter fra EUs operasjon Sophia svever over området i noen minutter og blir deretter borte – kanskje etter fornøyd å ha konstatert at en migrantbåt er blitt påtent, men sannsynligvis uten å vite at SOS Méditerranées folk lar smuglerne resirkulere redningsvestene for å kunne selge dem til neste lass med migranter.

Hele opptrinnet viser nokså klart hvor korrupt hele samrøret mellom smuglere og NGO-er var i disse dagene. Å påstå at dette har noe med havsnød å gjøre, faller på sin egen urimelighet. Det eneste åpne spørsmålet er om italiensk påtalemyndighet klarer å føre bevis for at NGO-enes representanter gjorde noe straffbart. Utfallet forandrer imidlertid ikke den moralske dommen.

Man kan spørre seg hvorfor dette programmet blir sendt nå i november, og ikke ble kringkastet allerede på forsommeren, da temaet stod høyt på dagsordenen i Italia. Det er som om det var blitt trukket i tråder på redaktørnivå for å unngå at NGO-ene, og dermed også italienske politikere, skulle miste totalt ansikt i propagandakampens hete. Faktum er at de er kriminelle redskaper som tilrettelegger for invasjonen av Europa. Men den offentlige hukommelsen er kort, og om litt er det valgkamp.

Men det italienske tv-publikumet har i det minste fått se programmet til slutt. Muligheten for at den usminkede sannheten blir å se på NRK, virker fjernere enn det fjerneste sorte hullet i universet.

 

Kjøp Kent Andersens bok her