Kommentar

Dramaet omkring «Aquarius» tok en uventet vending mandag, med kunngjøringen fra Spanias statsminister Pedro Sánchez om at migrantskipet ville få legge til kai der til lands, etter at Italias innenriksminister Matteo Salvini hadde nektet fartøyet adgang til italienske havner.

Utgangen på dette ene kapitlet i migrasjonens krønike ser dels ut til å skyldes tilfeldigheter. Spanias regjering, som domineres av sosialistpartiet PSOE, ble innsatt for bare få dager siden, etter at Mariano Rajoys konservative regjering måtte gå av etter en korrupsjonsskandale.

Spania har i mange år ført en mer effektiv politikk for beskyttelse av sin yttergrense enn Italia, hvilket langt på vei skyldes at problemet koker ned til bekjempelse av den illegale trafikken fra Marokko, som har en fungerende og noenlunde samarbeidsvillig regjering. Det er langt fra sikkert at Rajoy ville ha tatt det samme initiativet som Sánchez, til tross for at tre spanske reportere ombord på «Aquarius» har skapt stor oppmerksomhet om saken i Spania.

Selv om det er tilfeldig at ilandstigningen av de 629 migrantene denne gangen vil finne sted i Valencia, er det ikke tilfeldig at Europas yttergrenser forblir porøse. Med uryddige ansvarsforhold, den evige miksen mellom EUs og medlemslandenes regler, og med medlemsstater som krangler både internt og seg i mellom, er sjansen for å finne en åpning alltid tilstede.

At invasjonen av migranter kan pågå over så lang tid som den har gjort, kan synes uforståelig. For de fleste vanlige mennesker er det åpenbart at det dreier seg om en eksistensiell trussel mot det Europa vi kjenner. Men for regjeringene finnes det tilsynelatende ikke et Europa som er verdt å bevare. De dumsnille landene gir bort nasjonalformuen sin til migrantene, og de kyniske landene lar gjerne migrantene prøve å ta seg videre til de dumsnille.

Det er denne overordnede analysen som er av interesse for de hundrevis av millioner reiselystne i Afrika: Europa er svakt, splittet, desorientert og ubesluttsomt. Et lett bytte.

Dersom Spania overtar Italias rolle som innfallsport til Europa, er det nærliggende å tenke seg at de færreste blir værende. Mange vil forsøke å ta seg inn i Frankrike over Pyreneene og eventuelt videre derfra. Franske gendarmer vil klare å holde igjen litt, men uten massiv mobilisering er det uråd å holde den grensen potte tett også.

En slik utvikling vil forlenge det som i praksis allerede er en suspensjon av Schengen-avtalen. Nasjonale grensekontroller vil bli enda vanligere og enda strengere. Brussel vil raskt oppdage at bruken av spanskrøret ikke vil affisere medlemslandene.

Men medlemslandene vil ikke klare å dempe den afrikanske migrasjonslysten. For europeere som ønsker seg en fremtid, må dette fortone seg som et mareritt. Migrantene som kommer til Spania når Italia sier nei, bringer tankene hen på skrekkfilmen «Fuglene» av Alfred Hitchcock, hvor de flyvende protagonistene tok seg inn gjennom vinduet etter at døren ble stengt.

Så lenge mennesker som ikke er voksne vil øve innflytelse på europeisk migrasjonspolitikk, er de arme europeerne redusert til lite annet enn tilskuere til sin egen langsomme død, av Douglas Murray omtalt som en merkelig død. Det eneste spenningsmomentet er hvordan døden inntreffer. Skal den dødsdømte skytes, henges eller giljotineres?

Etter «Aquarius» er det ikke lenge til neste episode.


Foto: sea-watch.org.

Ifølge Corriere della Sera peker Matteo Salvini selv på at skipet «Sea Watch 3» i øyeblikket befinner seg utenfor kysten av Libya. Før eller senere vil dette også sette kursen for Italia med en ny last migranter.

Den italienske innenriksministeren vil ganske sikkert avvise dette fartøyet også. Vil Spania nok en gang komme til unnsetning? Eller vil presse øke på Italias regjering?

Under emneknaggen #chiudiamoiport (vi stenger havnene) manifesterer Salvini standhaftighet på Twitter. Italia har ikke til hensikt å ta imot migranter fra et nederlandskregistrert skip drevet av en tysk NGO som opererer utenfor Libya mens Malta sitter i ro og Frankrike er avvisende, sier innenriksministeren.

Salvini jublet VITTORIA da det ble klart at Spania tar imot «Aquarius». Med det signaliserer han at Italia heretter får ta vare på seg selv, og så får resten av Europa seile sin egen sjø. Fra før har Visegrad-landene gitt den samme meldingen.

Vi kan således skimte en strategi fra hardliner-statene: Hvis vi står på vårt, vil de andre før eller senere bli tvunget til selv å bli hardlinere.

Men innen det oppstår europeisk konsensus om å tvinge båtene tilbake til Afrika, vil de afrikanske diasporaene i Europa fortsette å vokse.

Som Machiavelli pekte på kan det også denne gangen hende at problemene først blir godt nok erkjent når de ikke lenger kan løses.

 
 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!