Kommentar

Skipet Olympic Commander erstatter Siem Pilot i Middelhavet fra 15. mai.

 

Migrasjonsstrømmen over Middelhavet undergraver Europas asylpolitikk, sier Christian Tybring-Gjedde, og den observasjonen har mye for seg. Men er en slik undergraving egentlig det mest prekære ved dramaet som utspiller seg fremfor øynene på en passivisert verdensdel?

Tilvenningen til de uavlatelige nyhetene om migranter som plukkes opp og transporteres til Italia, ser ut til å ha gitt hele allmennheten en slags kognitiv overbelastning, som paralyserer den i en slik grad at den ikke orker å forholde seg til absurditeten i situasjonen.

Unge, sterke menn med kontanter legger ut fra en libysk strand i gummibåt, og får kort tid etter vanndrosje til Italia, enda nærmeste sikre havn i et land med fungerende regjering er på det afrikanske kontinent. Siden skaper de seg en tilværelse i en enn så lenge velfungerende verden hvor det ikke er bruk for dem, annet enn til å holde i gang den gjeldsfinansierte bobleøkonomien i sektorer som boligbransjen.

Opplysningene om samrøret mellom menneskesmuglere og NGO-er som er fremkommet i den lekkede Frontex-rapporten, ville i et ennå ikke paralysert Europa ha skapt storm. I stedet ser vi at en rekke toneangivende medier systematisk legger frem saken fra NGO-enes synsvinkel, slik f.eks. NRK gjorde torsdag. Eksemplet er ikke utypisk for det som skjer i andre europeiske land heller.

Den største skandalen er likevel hvor musestille alle vesteuropeiske regjeringer sitter. Om man ser bort fra sporadiske utspill fra Sebastian Kurz, Boris Johnson og noen få andre, løftes det knapt en finger for å stanse invasjonen.

Det kanskje mest paradoksale ved situasjonen er at EU har et grensebyrå – Frontex – som i teorien skal beskytte Europas yttergrense, men som ville ha gjort en langt bedre jobb i så måte ved simpelthen å legge ned seg selv og avslutte alle sine aktiviteter. For snarere enn å beskytte grensen, lager det ikke bare et kjempedigert hull i den grensen: Frontex er med på å omgjøre det som skulle være en avstøtende barriere, til en svamp som suger alt til seg.

Internt i regjeringskontorene skaper dette en hodepine som de færreste av dem ønsker å snakke om. Det nærmer seg ett år siden regjeringens analysegruppe på migrasjonsfeltet drøftet sidene ved trafikken over den sentrale middelhavsruten i en rapport på seks sider. Her konstaterte man at de fleste som kommer er afrikanere uten behov for beskyttelse.

Akkurat det kunne alle med øyne i hodet se selv. Men rapporten gjorde også to ubehagelige erkjennelser som hverken Norges eller andre lands regjeringer har tatt konsekvensene av. Den ene er at regjeringen i praksis medvirker til forbrytelser:

Det er et dilemma at de maritime søk- og redningsoperasjonene i det sentrale Middelhavet utenfor Libya, ved å plukke opp flyktninger og migranter rett utenfor libysk territorialfarvann, i praksis bistår smuglernettverkenes virksomhet fra kysten av Libya.

Analysegruppen trøster seg og regjeringen med at de færreste av dem som kommer til Italia, i øyeblikket ender opp i Norge. Men den gjør seg ingen illusjoner om at situasjonen ikke kan endre seg:

Videre kan opphopning av flyktninger i Italia tvinge fram ytterligere fordelingsbehov der også Norge må forventes å bidra.

Dette ligger i grunnen i kortene allerede, all den tid Norge er med på EUs omfordelingsprogram for asylsøkere, et initiativ som kommer til å bli videreført i en eller annen form.

Denne rapporten er datert 25. mai 2016. I snart ett år har altså regjeringen vært smertelig klar over at den medvirker til en kriminell virksomhet som vanskelig kan unngå å ramme Norge med tiden.

Det er en skyldig taushet. For ved å sitte stille og late som ingenting, viser regjeringen samme form for passivitet som det å la være å komme en skadet person til unnsetning. I likhet med andre regjeringer Vest-Europa rundt, unnlater også den norske regjeringen å ivareta landets interesser.

Det spesielle er at regjeringen på dette punktet heller ikke har noen opposisjon. Venstresiden ønsker ikke å fremstå som hardlinere på migrasjonsfeltet.

Men det finnes også en verden utenfor parlamentet. I et land med en velfungerende presse, som altså skal være maktens vaktbikkje, eller med noe i nærheten av å kunne kalles en offentlighet, ville ikke en regjering ha fått en sånn fred som den norske har. Den avkreves ingen svar av redaktører eller intellektuelle.

Igjen sitter befolkningen overlatt til seg selv, uten representasjon og uten informasjon – annet enn den de kan tenke seg til ved å observere sine egne omgivelser. Kanskje idet folk tror at de lever i en opplyst tid.

Mest lest