Kommentar

Mens den norske regjeringen ynder å fremheve at den står for en strengere asyl­politikk, for eksempel hva angår tvangs­returer fra Norge, liker den ikke å snakke så høyt om at den i praksis hjelper et høyt antall grunn­løse asyl­søkere til Europa.

Som vi har sett, har altså Justis­departe­mentet fra 15. mai hyret inn skipet «Olympic Commander» til å overta «Siem Pilot»s rolle i den sinns­svake ferge­servicen som EUs grense­byrå Frontex sammen med diverse NGO-er yter til unge afrikanske menn på strekningen Libya–Italia.

Til tross for at ethvert barn kan se hvor skadelig denne trafikken er, og til tross for utvetydige signaler fra europeiske toppolitikere – herunder den tyske innen­riks­ministeren samt den britiske og den østerrikske uten­riks­ministeren – om at de hersens båtene må slutte å frakte mennesker til Europa som ikke har noe her å gjøre, fortsetter EUs selv­skading med autistisk uforstyrrethet.

Spanish NGO Proactiva Open Arms in central Mediterranean Sea, some 22 nautical miles north of the Libyan town of Sabratha April 1 2017. REUTERS/Yannis Behrakis

Problemet for oss er at den norske regjeringen ikke har noen annen uten­riks­politikk enn den som blir diktert av denne autistiske pasienten, og som i andre beste­borgerlige kretser er det ingen som liker å snakke om at familie­overhodets mentale sykdom ødelegger hjem og familie.

Vi som er hjelpeløse vitner til ledere som ødelegger det de er satt til å ivareta, kan ikke gjøre stort annet enn å bære vitnesbyrd om fenomenets mange eien­dom­melige sider. Noen av dem kommer til uttrykk i Bergens Tidende i dag, eksempelvis det uutholdelige hykleriet:

– Det er en meningsfull oppgave som venter oss, sier Stig Remøy.

Fosnavåg-rederiet Olympic vant anbudet, med konstruk­sjons­skipet «Olympic Commander».

– Vi er veldig glade for ­kontrakten, sier Stig Remøy, sjef og eier i Fosnavåg-rederiet Olympic Shipping.

Remøy er utvilsomt glad for å kunne berike seg selv med skatte­betalernes penger. Men hvor menings­fylt er det egentlig å selge sin egen verdensdel? «Siem Pilot»s medeier Olav Meling benytter samme adjektiv fordi det de har drevet med, er «så direkte involvert i menneskers skjebne».

Det kjennes sikkert godt å hjelpe mennesker ut av sjøen i stedet for å se på at de drukner. Men hva om Meling tenkte bitte litt lenger enn sin egen nesetipp og lommebok? Det er noe frastøtende egosentrisk ved denne utstillingen av egne gode følelser, særlig når man vet at trafikken har som konsekvens at flere mennesker drukner. Men disse andre menneskene ser jo ikke Remøys eller Melings mannskap. Drit i dem, liksom. Ikke forstyrr meg i denne innbringende menings­fullheten min.

Offentligheten skal heller ikke forstyrres med opplysninger om hva det koster den å finansiere ødeleggelsen av sin egen verdensdel:

Remøy vil ikke si noe om ratene.

– Det er konfidensielt. Men vi er fornøyde med kontrakten.

Hva skal dette bety? Vil ikke regjeringen heller opplyse befolkningen om pengebruken?

Den manglende åpenheten regjeringen viser i dette spørsmålet, begynner å bli et demokratisk problem. Det nærmer seg ett år siden regjeringens analyse­gruppe på migrasjons­feltet, i et notat unntatt offentlighet, datert 25. mai 2016, konstaterte følgende:

Det er et dilemma at de maritime søk- og rednings­operasjonene i det sentrale Middel­havet utenfor Libya, ved å plukke opp flyktninger og migranter rett utenfor libysk territorial­farvann, i praksis bistår smugler­nett­verkenes virksomhet fra kysten av Libya.

Det betyr at regjeringen med vitende og vilje i lang tid har bistått en organisert kriminell virksomhet som skader norske interesser.

I det samme notatet fastslås noe tenkende mennesker har innsett for lengst:

Om lag 75 prosent av de ankomne til Italia så langt i år er fra Sentral- og Vest-Afrika. De er i hovedsak økonomiske migranter. Kun 50 prosent søker om asyl, og få av dem har krav på beskyttelse.

Ikke desto mindre fortsetter mediene å kalle invasjons­styrkene for «flyktninger».

Vi har en regjering og noen medier som systematisk unnlater å si sannheten om et av de alvorligste problemene for Europa – og dermed også oss selv.

Hvordan kan de samme mediene oppkaste seg til dommere over hva som er fake news uten å dø av skam? Hvordan kan regjerings­medlemmene som vet alt dette, men later som ingenting i offentligheten, se seg i speilet om morgenen?