Kommentar


Migranter som er kommet til havnen i Valletta på Malta, befinner seg i en buss den 27. juni 2018. Foto: Darrin Zammit Lupi / Reuters / Scanpix.

 

Når den norske regjeringen velger å ta imot endel av migrantene på NGO-skipet «Lifeline» som omsider kom i land på Malta, er vi vitne til en mangedobbel svikt som ikke levner vårt demokrati mye ære.

Den norske utenriksministeren legger for dagen noe av den intellektuelle svikten i sin kommentar til regjeringens beslutning:

– I lys av den vanskelige humanitære situasjonen og i solidaritet med europeiske partnere vil Norge bistå Malta. Migrasjonsutfordringen krever tiltak på europeisk nivå, og nå bidrar vi til en felles europeisk løsning på en akutt utfordring, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H), i en pressemelding.

Alt Søreide sier er galt.

Det var ingen vanskelig humanitær situasjon på fartøyet. Det var tilstrekkelige forsyninger ombord, de som trengte medisinsk hjelp fikk det, og sjøsyke er ikke en nødsituasjon.

Det er ikke et uttrykk for solidaritet å fortsette den godfjottede linjen når selv Tyskland er på nippet til å oppgi den. Om man hadde noen ekte solidaritet med Europa og menneskene som lever der, ville man ha tatt parti for landene som nekter resolutt å bidra til at invasjonen fortsetter, for dermed å vippe den politiske balansen i selvoppholdelsesdriftens favør.

«Utfordringen» krever ikke europeiske tiltak. Om det er noe den nyere historien viser, så er det at det europeiske «samarbeidet» gjør Europa mer utsatt for invasjon.

Det regjeringen bidrar til, er da heller ikke en løsning, men en vedvarende eksistensiell trussel mot Europa.

Endelig er ikke «utfordringen» akutt. Dette handler om et strukturelt kjempeproblem for hele verdensdelen som neppe blir helt løst i inneværende århundre, og er dermed i praksis permanent.

Hvordan er det mulig å respektere en utenriksminister som er til de grader ute av stand til å beskrive virkeligheten og ivareta landets interesser?

Norges svikt i denne saken er også moralsk. Migrantene som snart vil få en i global sammenheng luksuriøs tilværelse i vårt land, til en kostnad som kunne ha hjulpet hundre ganger flere mennesker i migrantenes nærområder, kommer til Norge som kvoteflyktninger – en ordning som er ment til å hjelpe dem som trenger det mest.

Men migrantene på «Lifeline», som bildene viser er unge, sterke og velfødde, har hatt de personlige og økonomiske ressursene til å gjennomføre en strabasiøs ferd gjennom flere land og over havet. I deres hjemland finnes det mennesker som er hundre ganger verre stilt, men det er de bedrestilte menneskene som foræres en bit av nasjonalformuen nordmennene før oss har skapt.

Håndteringen av migrasjonsstrømmen vitner også om et mot som svikter: Regjeringen har ikke mot til å fortelle befolkningen det den vet. For det at Norge skulle komme til å gjøre noe så ulogisk som å ta imot afrikanske migranter som en tysk NGO brakte til Malta med et nederlandskregistrert skip, var ikke uventet.

Den 23. juli 2016, altså for nesten to år siden, kunne Aftenposten fortelle at en analysegruppe som regjeringen hadde opprettet på migrasjonsfeltet etter exodus i 2015, i en hemmelig rapport datert 12. april 2016 hadde advart om at Norge under gitte omstendigheter kunne havne i en ny «flyktningkrise», et ord man benyttet til tross for vissheten om at de aller færreste hadde beskyttelsesbehov.

På den tiden var mye av spenningen knyttet til hvorvidt EUs migrantavtale med Tyrkia ville fungere. I rapporten, som vi har offentliggjort i sin helhet, står det:

Likeledes er det spørsmål om EUs evne til å innføre en effektiv byrdefordeling, samt bistå Hellas i praktisk gjennomføring av mekanismen med Tyrkia. Det er også tvilsomt om det er mulig å tette alternative smuglerruter (se neste scenario nedenfor).

Hvis dette scenarioet skulle realiseres, kan det for Norges del innebære en forventning fra EU om å motta en andel kvoteflyktninger.

Allerede våren 2016 forstod altså regjeringen at den ville bli nødt til å ta unna endel av migrantstrømmen dersom menneskesmuglingen fortsatt ville lykkes og EU-landene ikke ville klare å bli enige seg i mellom.

Dette visste også Aftenposten, som åpenbart hadde rapporten i hende, men ikke fant grunn til å peke på denne risikoen.

Regjeringen innser at den er prisgitt EUs forventninger, og en av forventningene er at Norge må bære en del av byrden med de uønskede menneskene som kommer seg til unionens territorium.

Den erkjennelsen var altfor ubehagelig til å serveres offentligheten, og rapporten er da også unntatt offentlighet.

Den sviktende intelligensen og det sviktende motet ledsages altså av en sviktende offentlighet. Hverken presse, politikere eller myndigheter syntes det var så nøye å informere borgerne om at inntrengere til Europa forventes bosatt i vårt land.

Og hva var egentlig riset bak speilet hvis Norge ikke hadde oppfylt EUs forventninger?

Analysegruppens hemmelige rapport nummer to, datert 25. mai 2016, satte ord på det alle fornuftige mennesker tenker:

Det er et dilemma at de maritime søk- og redningsoperasjonene i det sentrale Middelhavet utenfor Libya, ved å plukke opp flyktninger og migranter rett utenfor libysk territorialfarvann, i praksis bistår smuglernettverkenes virksomhet fra kysten av Libya.

Men den rapporten fikk aldri noen omtale av de store avisene. Burde den ikke ha fått det? En norsk regjering innrømmer at den bidrar til kriminalitet på bekostning av landet den har fått tillit til å administrere, til fordel for inntrengere til Europa, Norge inkludert.

Pressen skulle liksom være politikernes vaktbikkje. Så hvorfor konfronterer den ikke regjeringen med at den undergraver landets og verdensdelens interesser?

Kanskje vil dette spillet snart ta slutt. Modigere og mer intelligente politikere på kontinentet, som dertil befinner seg i noe mer velfungerende offentligheter enn vår egen, forsøker å avvikle undergravingen av Europa.

Det er deres demokratier vi må sette vår lit til. Vårt eget befatter seg ikke med viktige saker.

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!