Kommentar

Neida, jeg har ikke i tankene de flotte elfenbensprydete som tramper savannene i Afrika, men derimot det store dyret som hele tiden er til stede i samtidsrommet, men som man helst ikke snakker om: verdens store befolkningstilvekst. Selvfølgelig påstår jeg ikke nå at fenomenet forties fullstendig, eller at det ikke til og med problematiseres innimellom av enkeltpersoner som også jeg har gjort det blant annet her, men gjennomgående er ikke befolkningsøkningen på kloden slikt man dveler ved fra offisielt hold, og i alle fall ikke ledsaget av advarsler. Veksten i antallet mennesker figurerer sjelden på topplister over våre felles problemer eller «utfordringer;» det rådende sentimentet ser snarere ut til å være å oppfatte og omtale en stor, ung og økende verdensbefolkning som en «viktig ressurs.»

I denne sammenheng var det av interesse at det nylig kom en fremskrivning – eller spådom, kall det hva du vil – av verdens kommende befolkningsstruktur som bar UNICEFs offisielle autoritetsstempel; NRKs artikkel om saken finner du her. Jeg vil knytte noen kommentarer til dette, og ganske spesielt til hvordan vi, altså Europa og Norge, forholder oss til det som er i ferd med å skje. At det blir litt Cato den eldre-takter over det jeg har å si («For øvrig er det min mening at Karthago bør ødelegges!»), får så være; spørsmålet er for viktig til å forties.

Mens de øvrige kontinentene forutses å ville gjennomgå en noenlunde stabil eller negativ befolkningsutvikling de nærmeste tiårene, alt i følge UNICEF, regner rapporten med at dagens 1,2 milliarder afrikanere vil vokse til 2,4 milliarder i løpet av de 35 årene som gjenstår til 2050. Barnedødeligheten vil forbli lav mens fertiliteten vil forbli høy. Resultatet er at Afrika vil bli verdens mest folkerike kontinent med en doblet befolkning i løpet av en dryg generasjon. En milliard av dem vil være under 18 år. Fremskrivningen fortjener å vurderes i flere perspektiver som rett nok griper over i hverandre, men som jeg likevel vil prøve å behandle hver for seg.

Først må man selvfølgelig spørre: Er ikke Afrika et stort og ufattelig fruktbart kontinent som meget vel kan klare en befolkning på to og en halv milliarder mennesker? Joda, isolert sett er det vel ingen tvil om den saken, god jord og mye sol og til og med vann finnes det nok av mange steder der. Men dersom man tillater seg å drive med fremskrivninger av befolkningstall, så er det vel ikke helt urimelig også å prøve å videreføre eksisterende sosiale, historiske og politiske utviklingslinjer inn i fremtiden, med andre ord forsøke å se det som komme skal med bakgrunn i hvordan afrikanerne hittil har tatt hånd om egen situasjon i egne land. Da er det umulig å overse at den ene afrikanske staten etter den andre er blitt grundig skakkjørt både i den arabiske (nord for Sahara) og i den svarte delen av kontinentet; unntakene er få om noen. Det frie Afrika har etter at selvstendighet ble oppnådd for et halvt århundre siden, så åpenbart ikke vært hverken en økonomisk eller en utviklingsmessig suksess til tross for at enorme ressurser har tilflytt de nye statene som hjelp fra Europa og Amerika. At man i samme tidsrom har sett en fantastisk forbedring av på forhånd like tilbakestående økonomier i Øst-Asia, burde stemme til ettertanke. Det er mulig å utvikle seg og det til og med fort, men afrikanerne har ikke klart det.

Den før nevnte NRK-artikkelen inneholder også et intervju med generalsekretæren i UNICEF Norge, Bernt Gudmund Apeland, som gjennomgående er kledelig optimistisk på Afrikas vegne. Likevel fremholder han at «verdenssamfunnet må løfte den kommende generasjonen opp på agendaen for å sikre en positiv utvikling for kontinentet.» Det kan så være, men er ikke det han da taler for egentlig en form for neokolonialisme der utviklede stater i Europa, Amerika og Asia, eventuelt via sine statsdrevne NGOer, mer og mer driver samfunnsutviklingen i de afrikanske landene siden disse tydeligvis ikke klarer jobben selv? Eller forutsetter Apeland at de nevnte utviklede landene skal fortsette å skvette ut hjelpemilliarder som før, eventuelt i enda større skala, og slik dekke over den afrikanske utviklingsmiseren mens han og andre i godhetsbransjen kronisk apellerer til den hvite manns dårlige samvittighet for påståtte tidligere misgjerninger? Ikke vet jeg, men svaret er fra min side uansett: Nei takk. Nok får være nok selv hva ineffektiv utviklingshjelp angår, og ganske spesielt når betydelige deler av den ender opp i korrupte statslederes lommer. Skal man være voksen og selvstendig, så får man faktisk være det, og dette innebærer blant meget annet også å ordne opp i egen elendighet. Afrikanerne må få kontroll med Afrikas problemer og det må skje «the hard way,» ikke ved andres «hjelp» som i lang tid nå har vist seg å være en kontraproduktiv sovepute. At de lettere skal kunne klare dette med 2,4 milliarder mennesker å brødfø enn med halvparten så mange, er meg helt uforståelig, men Apeland og andre gode mennesker og optimister er tydeligvis av en annen mening. Jeg tar det til etterretning, men rister på hodet.

Det er av interesse å merke seg at internasjonalister med et stort hjerte for Afrika og med betydelig giverglede på våre alles vegne også ofte er blant dem som tror sterkest på menneskeskapte klimaforandringer, og som med denne begrunnelsen argumenterer høylydt for nødvendigheten av å legge om vårt eksisterende forbruksmønster. Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon om hva som skaper global oppvarming – om nå fenomenet overhodet finnes – men i sammenhengen og for argumentets skyld bare ta alarmistene på ordet og medgi at moderne menneskers adferd virkelig er den viktigste driveren bak temperaturøkningen. Hvis så er tilfellet, og global oppvarming til like er vår tids viktigste politiske utfordring som Lysbakken og mange med ham, til og med langt inn i den nåværende regjeringen, hevder, så burde man jo bestrebe seg på å unngå en utøylet global befolkningsvekst. Men nei, dette gjelder tydeligvis ikke når nettotilflødet av nye mennesker skjer via Afrika, der skal man åpenbart bare ta imot og takke som om reproduksjonsteknologien ennå befant seg på et førpreventivt stadium og barn bare melder sin ankomst uten at noen ser sammenhengen med de voksnes adferd. Kanskje er dette delvis en videreføring av tanken om at barn er samfunnets ansvar, ikke foreldrenes, et syn som jeg i så fall tar skarpt avstand fra. Voksne plikter å svare for sine handlinger enten de er i Afrika eller Norge, og aller mest gjelder dette vis-a-vis egne barn. Man kan ikke forvente at andre gjør jobben for en, hverken på privat nivå eller stater imellom.

Hvis vi senker blikket fra det globale perspektivet og ser på mulige konsekvenser for Norge av en fordobling av Afrikas befolkning, hva kan vi forvente oss? I følge Statistisk Sentralbyrå ikke noe særlig som påpekt her av Skaug og andre. Nå skal det innrømmes at ingen, og slett ikke statistikere, fullt ut kan forutse fremtiden, men det er vel ikke spesielt intellektuelt spenstig å formode at en fordobling av befolkningstallet i løpet av de neste 35 år på et kontinent som alt i dag produserer svært mange velferdsflyktninger, vil lede til en økt flykningstrøm nettopp derfra? Selv det berømmelige «øvre alternativ» fra SSBs spåmenn kan meget vel vise seg å bli alt for for spedt anslått, noe som i så fall ikke ville være første gang i deres innvandringsprognostiske historie.

På kommunalt nivå ser man ut til å anse høy fremtidig innvandring nærmest som en del av naturens orden. Ikke minst i Oslo virker dessuten ledelsen å være både stolt og glad over at byen vokser, og det blir nok både bløtkake og sprudlevann på rådhuset den dagen millionbystatusen er i boks. Om de nyankomne har tråkket sine barnesko i Somalia eller Stokmarknes, ser man åpenbart som mindre viktig og passer seg ihvertfall vel for å kommentere. For ordfører Stang, byrådsleder Berget og de øvrige gode mennesker i hovedstadens politiske toppsjikt gjelder visst uten forbehold at «folk er folk,» som det heter seg, altså uten systematiske, gruppemessige ulikheter dem imellom. Tro det den som vil.

Når verdens befolkning fortsetter å stige ukontrollert og dette til og med skjer der produktiviteten er lavest og den sosiale kontrollen svakest, vil alt ligge til rette for økte flyktningestrømmer, og ganske særlig dersom man får rett i at verdensklimaet blir dårligere under samme tid. Man må da også regne med at den globale konkurransen om maten vil bli skarpere, kanskje endog slik at selv de rike ikke lenger kan kjøpe alt de vil fra hvor de vil. Etter min mening er det selvsagt at dette geopolitiske forsyningsperspektivet må trekkes inn i politiske overveielser vedrørende jordbruket i vårt eget land. Å betale mer for egenprodusert mat i dag kan være en billig pris for å oppnå økt matsikkerhet i morgen. Det er simpelthen ikke gitt at vi kan forlite oss på import av det viktigste vi trenger, altså mat, om verdenssituasjonen markant forverres. Så pass ansvarlighet må man kunne forvente selv av norske politikere at de innser at den egne optimismen angående fremtiden ikke nødvendigvis vil slå til; heller ikke på dette området, vil jeg tillegge. Vettuge og forsiktige mennesker passer på å betale forsikringspremien sin.

Hangen til ønsketenkning, med eller uten fremskrivninger støttet av forestillinger om at «det vil helst gå godt,» later til å være rotfestet i den norske samfunnseliten. Kanskje er det ikke annet å vente av brødpolitikere som hele tiden tenker på egen næringsfremtid og popularitet; det er de færreste blant velgerne som vil lytte til bærere av dårlige nyheter, og på domsprofeter vil man slett ikke høre. Ubehagelige samfunnsdiagnoser ødelegger kosen.

Det må nok bli vesentlig verre før folk innser faren. Da kan det være for sent. Også dette er demokratiets vesen, det er ikke alltid at flertallet gjør det beste for et samfunn eller en nasjon. Strutsens eksempel er ofte alt for fristende å følge.