Kommentar

Overskriften knytter an til metaforen om elefanten som ingen snakker om selv om den fortjener å oppfattes som viktig, endog dominerende. Den er synlig stor på elefanters vis og burde utgjøre det hovedsakelige sanseinntrykk så vel som kanskje også den største faren for dem som observerer scenen presset opp mot rommets innervegger, men ingen tar belastningen ved å påpeke tilstedeværelsen av det enorme dyret. Da heller kommentere fargen på tapetene eller si noe annet smått og ubetydelig, om man altså først tvinges til å oppløfte sin røst, pludre om slikt som ikke rokker ved hverken den allmenne hyggen eller den egne, hardt tilkjempede sosiale posisjonen. Eller kanskje det er slik at man er blitt så vant til at en elefant finnes i rommet at man rett og slett ikke ser den lenger; mennesker kan jo venne seg til det meste.

elefant-david blackwell
Befolkningsøkningen i Afrika tiltar snarere enn avtar. Intet blir bedre av at problemet ikke erkjennes.

Jeg har ved noen anledninger skrevet her inne om den globale befolkningsveksten i vår tid og billedmessig referert til fenomenet som nettopp den usynlige elefanten, blant annet her, her og her. Det er meg nemlig uforståelig at ikke økningen i totalantallet mennesker i verden vektlegges mer i de fleste sammenhenger – også når drøset går om slikt som menneskeskapte klimaendringer og migrasjonsproblematikk – men temaet om ikke forties, så i alle fall omtales på en ytterst lavmælt måte. Dette gjør at vurderingen av menneskenes kollektive fremtid på jorden blir i beste fall skjev.

Reaktiveringen av temaet fra min side skyldtes at jeg kom over følgende artikkel av Robert Engelman i Scientific Americans februarnummer: «Africa’s Population Will Soar Dangerously Unless Women Are More Empowered.» Tallene han legger for dagen er av det skremmende slaget for enhver som ikke er sifferblind, eventuelt ikke besitter evne til konsekvenstenkning. La oss se på dem først og så prøve å sette informasjonen og fremskrivningene av populasjonsratene inn i en politisk kontekst.

Mens fertilitetsraten er på eller under 2,1 barn per kvinne i 40 % av verdens land – dette er tallet som svarer til opprettholdelse av en konstant befolkning – er snittet 4,7 barn per kvinne i Afrika. Hyperfertiliteten medfører en kontinental befolkningsvekst som er tre ganger større enn i resten av verden, og ser også til at gjennomsnittalderen er meget lav: Mer enn halvparten av verdensdelens nåværende befolkning på 1,2 milliarder er barn eller tenåringer. Mens fremkrivningene for befolkningen i Afrika hittil stort sett har antydet at den vil ligge på rundt to milliarder ved slutten av inneværende århundre – et skremmende tall også dét, men altså likevel et klart underestimat har man kommet frem til – så oppjusterer FN nå forutsigelsene til et sted mellom tre og seks milliarder. Selv konservative estimater fremmet av The International Institute for Applied Systems Analysis i Østerrike forutser et folketall i Afrika om drygt 80 år på 2,6 milliarder. Samtidig har FN oppjustert midtlinje-estimatet for verdens totalpopulasjon (de opererer typisk med et lavt, et middels og et høyt estimat når fremtidens befolkningsutvikling skal forutses) for 2100 fra 9,1 milliarder i 2004 til 11,2 milliarder i sine seneste beregninger eller gjetninger. Praktisk talt hele ekstraøkningen forventes å komme i Afrika.

Hva vil effekten av denne massive befolkningsøkningen bli? Noen konsekvenser vil være lokale, regionale eller i alle fall begrensede til eget kontinent, i det minste til å begynne med, mens andre vil være globale. Endelig vil helt sikkert noen av følgene være i dag uforutsette, men dem lar vi av gode grunner ligge.

Engelman trekker frem flere lokale uheldige følger av befolkningsøkningen slik den i dag kan overskues. Overbeiting vil bidra til ørkenutvikling i svære landområder, i særdeleshet slike som allerede nå har dårlig tilgang på vann. Dersom landbruket fremtidig må effektiviseres eller harddrives ytterligere på grunn av ressursknapphet fremkalt av at antallet munner å mette stiger ukontrollert, så vil tendensen tilta i styrke og få kontinentale skadevirkninger. Også en mer generell relativ ressursknapphet vil være en følge av befolkningsøkningen. På landsbygda vil man få konflikter mellom bønder og kvegdrivere, ikke minst i Sahel, altså det tørre savannelandet rundt, men særlig sør for, Sahara-ørkenen. Man må også regne med en massiv urbanisering med utvikling av gigantbyer der store deler av befolkningen vil bo i enorme slumområder.

For verden utenfor Afrika vil følgene selvsagt være i stor grad avhengig av hvordan man politisk forholder seg til den ukontrollerte utviklingen hos den store naboen som ikke har orden på egen demografi og samfunnsorganisering, men noen globale effekter vil det være vanskelig å komme unna selv om eksempelvis europeiske politikere mot formodning skulle begynne å utvise en nyfunnen handlekraft. Dersom global oppvarming i stor grad er menneskeskapt, hvilket de selvsamme politikerne insisterer på er tilfellet, så vil en massiv økning av verdens befolkning bidra ytterligere til mer av det samme: Det vil gå fra vondt til verre uansett hvor mange som bytter dieselbilen med siste modell Tesla på Oslo Vest og i lignende pene bystrøk. Enda sikrere er det at fattige mennesker – som godt kan være blant de mest ressurssterke der hjemme, men de er det ikke etter vår målestokk – vil forsøke å komme seg ut av Afrika og inn i det rike Europa i tiårene som kommer, for der å få del av en rikdom og trygghet som de ikke har klart å skape på sitt eget kontinent. Hvilke konflikter dette vil skape, overlater jeg til leserens egen vurdering å finne ut av. Helt sikkert er at de ikke vil bli små, og før eller siden vil europernes lyst og vilje til å rake kastanjer ut av afrikansk ild begynne å avta drastisk. Fremtiden blir ikke konfliktfri, for å si det meget forsiktig. Det vi har sett til nå vil bli for blåbær å regne i sammenhengen.

Som det fremgår av tittelen på Scientific American-artikkelen, fremholder Engelman at eneste vei til løsning av Afrikas grunnleggende problemer ligger i å hjelpe kvinnene til å ta kontrollen over egne og familiens liv og virke; det er dette som er «empowerment.» Han er klar på at dét som hittil er ytt av ulike typer utviklingshjelp, i bunn og grunn har vært mislykket. Rett nok har man klart å skape fremgang i noen lokalsamfunn gjennom inngrepene utenfra, men de store driverne i samfunnsutviklingen – demografien i betydningen hvor mange barn familiene får, korrupsjonen og all den øvrige vanskjøtselen av ressurser på samfunnsnivå for ikke å si statlig nivå – har man ikke klart å snu. Deler av dette har man konsekvent unnlatt å se og erkjenne, stadig i følge Engelman. Jeg siterer: «Calling population growth a problem was seen as culturally insensitive and politically controversial. International donors [instead] shifted their focus to promoting general health care reform – including fighting HIV/AIDS and other deadly diseases.” Videre: “Africa and the rest of the world have to resurrect a sense of urgency.”

Jeg kunne ikke vært mer enig: Verden, i særdeleshet den europeiske delen av verden som er geografiske naboer til Afrika, må skjønne at dette er et stort og farlig problem som vi kommer til å måtte håndtere på en eller annen måte, og helst før enn senere. Gjør vi intet, så kommer naturen selv til å «ta tak,» for vær aldri i tvil om at en ny likevekt vil bli skapt på et eller annet nivå, annerledes kan ikke livet og naturen være. Dette er ikke en politisk chic utfordring som kan prates vekk mens man hygger seg med kanapéer i Davos eller et annet velegnet sted fjernt fra hetluften. Dette er et vaskeekte problem som har fått vokse seg stort og uhåndterlig, men som nå truer med å bli enda mye større, og dét relativt fort. Det går seg ikke til av seg selv, for reproduksjonspraksisen endrer seg ikke spontant når sykdomskontrollen blir bedre og middellivslengden øker, i alle fall har den ikke gjort det ennå. Problemet blir ikke borte over natten ved at alle er snille og smiler og oppretter enda et helsefond for Afrika.

Engelmans forhåpning om at bedre utdannelse av Afrikas kvinner sammen med overføring av samfunns- og familiemakt til disse vil endre hovedtendensene i afrikansk befolkningsutvikling, lyder i mine ører mest som «hope against hope,» som noe man tviholder på til tross for at ikke så mye egentlig tilsier at det vil bli slik. Det kan jeg ha rett i eller feil; jeg kjenner ikke mannen eller hans meninger for øvrig annet enn på Wikipedia-nivå. Men jeg innbiller meg at det nesten ville være umenneskelig å skrive en lignende artikkel som konkluderte med håpløshet, og ikke tror jeg at Scientific American ville trykket noe slikt, heller. Det ville bli omtrent som en krim der de slemme vinner; slikt får man seg ikke til hverken å skrive eller trykke. Uansett skal han ha takk for enda en gang å forsøke å få oppmerksomheten over på det viktigste, den enorme demografiske ubalansen som bare vokser seg større og større. Den representerer i sannhet en form for metaforisk elephantiasis selv om de fleste nekter for at synet er sant.

Jeg har altså ikke store troen på Engelmans løsningsforslag, men ser heller ikke andre «quick fixes,» det innrømmer jeg gladelig. Et langt liv i medisinen har likevel lært meg at en presis og meningsfull diagnose representerer et uavhengig gode selv i tilfeller der ingen god behandling er for hånden. Pasienter vil vite og skjønne hva som skjer, også i situasjoner der prognosen er av det ugreie slaget. Kunnskap og forståelse er bedre enn uvitenhet og forstillelse både på individ- og samfunnsplanet. Og dessuten: Stundom dukker behandlinger opp i tide selv i tilfeller som opprinnelig så håpløse ut. Første betingelse er imidlertid at man erkjenner de største problemene som nettopp størst og viktigst, at vi ikke «sminker purka» til det ugjenkjennelige.

Den i samtiden og i nær fremtid tiltagende befolkningsøkningen i Afrika er det største problemet verdenssamfunnet står overfor. Problemet forsvinner ikke ved at vi holder munn om det eller ser bort. Jeg skulle så ønske at våre politikere våget å se realitetene i hvitøyet, i alle fall på dette ene området. Kun i erkjennelsen finnes lise, enten i form av håp eller forsoning med det uavvendelige.

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar