Kommentar

I følge Plutark var det Cato den eldre som pleide å slutte sine taler på følgende måte: ”For øvrig mener jeg at Kartago bør ødelegges.” Det skjedde til slutt, men på veien dit må det ha vært mange tilhørere som sukket oppgitt og vekslet megetsigende blikk mens de ergret seg over senatorens perseverering.

Vi har vel remmer av huden, de fleste av oss, hvilket vil si at vi har en tendens til å komme tilbake til samme tema om og om igjen, også uten at noe som helst nytt er tilkommet siden forrige gang. Det sies eksempelvis at ingen forfatter skriver mer enn én bok, alt er varianter over samme grunntema.

Selv om manglende fantasimessig så vel som kognitiv spennvidde kan ligge til grunn for slike tilbøyeligheter, skal det heller ikke stikkes under stol at iblant er gjentagelsene berettiget. Kanskje er temaet så inderlig viktig at vi ikke kan slippe det, eller kan hende nådde vi ikke fram med det vi sa eller skrev første gang.

For meg er den vedvarende og store befolkningstilveksten på jorden et slikt brennende problemkompleks, og jeg innrømmer å ha skrevet om det før her på document.no. Den samtidige til synes totale mangelen på interesse for saken fra styresmaktenes side i vårt og andre land ligger bak tittelformuleringen; man later som man ikke ser eller merker det store dyret. Derimot har andre som i likhet med meg ikke besitter mer makt enn den som flyter fra pennesplitten, gjentatte ganger skrevet om sider ved tematikken, ikke minst har Christian Skaug i en rekke utmerkede demografiartikler påpekt hvor lite sannsynlig det er at befolkningen i Norge vil forbli stort sett uendret i årene som kommer.

La oss først rekapitulere grunnleggende fakta om verdens befolkningsøkning. Man regner med at jordens samlede befolkning nådde 1 milliard mennesker i år 1804. Først i 1927, etter 123 år, passerte befolkningen 2 milliarder, mens 3-milliardmerket ble nådd etter kun ytterligere 34 år, i 1961. Så skjøt den netto befolkningstilveksten virkelig fart: 4 milliarder ble passert i 1974 (etter 13 år), 5 milliarder i 1987 (etter nye 13 år), 6 milliarder i 1999 (etter 12 år), mens 7 milliarder ble nådd i fjor, altså i 2011 etter enda 12 års tilvekst. Det er dette jeg kaller elefanten i rommet, den enorme tilveksten i verdensbefolkningen som det virket som ingen myndigheter vil snakke om, langt mindre erkjenne som et problem eller gjøre noe med. Befolkningsveksten finner i all hovedsak sted i Afrika og i Sør-Asia mens Europas befolkning står mer eller mindre på stedet hvil.

Det ovennevnte demografiske bakteppet for norsk innvandringsproblematikk, med ujevn befolkningstetthet og –tilvekst kloden over, gir og vil fortsette å gi spenninger og politiske utfordringer. Norges måte å forholde seg til dette på er en av hovedinteressene til document.no og vil helt sikkert bli omskrevet av både meg og (enda mer) andre Cato d.e.-replikaer i tiden som kommer. Temaet er av så vital betydning for vårt land og folk at vi bør legge samme stedighet og kampvilje for dagen som den romerske senatoren gjorde.

Det er likevel et annet aspekt ved saken jeg nå vil konsentrere meg om, altså ikke befolkningsvekstens betydning for Norge direkte i form av økt innvandringstrykk, men holdningen til den stigende totalbefolkningen per se. Den nye ”vrien” jeg ønsker skal definere referanserammen for diskusjonen er i hvilken grad man har lov til eller bør ”tukle med skaperverket.” Da er vi i skjæringspunktet mellom biologi, etikk og politikk, og få punkter er ømmere. Kanskje er dette grunnen til at man stort sett unnviker å si noe om saken, at man velger å overse det store elefantdyrets nærvær selv om det er ved å fylle rommet.

Hvordan reguleres populasjoner? En befolknings størrelse reflekterer balansen mellom antallet som dør per tidsenhet (dødsraten), dem som fødes per tidsenhet (fødselsraten) og levetiden fra fødsel til død. Er fødselsraten og dødsraten like store, holder befolkningsstørrelsen seg konstant.

I prinsippet kan arter som viderefører slekten ved hjelp av kjønnet forplantning, følge en av to hovedstrategier for å bevare og forøke antallet egne gener. Man kan satse på svært mange barn hvorav de aller fleste stryker med etter kort tid (la oss kalle det fiskestrategien), eller man kan satse på få barn som tas godt hånd om og vokser opp og forbi forplantningsdyktig alder (menneskestrategien). Selvsagt finnes interessante overgangsformer mellom disse ytterpunktene, og sannelig finnes det også betydelig variasjon innen vår egen art. Det er denne variasjonen vi skal beskjeftige oss med nå.

Mens man i størsteparten av menneskehetens historie har fått mange barn og samtidig har hatt en ekstremt lav (sammenlignet med hva vi er vant til) gjennomsnittlig levealder, altså stor dødelighet, er bildet nå endret på en kvantitativt betydelig måte. I de fleste andre områder enn Afrika og Sør-Asia får kvinnene få barn samtidig som disse lever opp og blir voksne og gamle; derved beholdes en omtrent uendret befolkningsbalanse antallsmessig, om enn med øket gjennomsnittsalder. I Afrika og Sør-Asia, derimot, fortsetter kvinnene å få mange barn samtidig som forventet livslengde er gått drastisk opp. Effekten er tydelig: Hvert 12-13 år adderes en ny milliard til jordens totale befolkning.

Er man fornøyd med utviklingen som pågår, eller skal noe gjøres med den? Hva skal i så fall gjøres? Selv er jeg dypt bekymret over den massive befolkningsøkningen som finner sted, og som jeg er overbevist om ikke er bærekraftig. Det er i dette perspektivet jeg ønsker å diskutere budordet ”du skal ikke klusse med skaperverket,” et etisk prinsipp som er langt vanskeligere å ta stilling til enn både kristne og andre umiddelbart er villige til å ta innover seg.

Ved første øyekast lyder det så tilforlatelig, det å la være å klusse. Men sannheten er jo at vi allerede griper inn i naturens gang på særdeles konsekvensbringende måter, vi fremmer tiltak som i vesentlig grad forskyver eldgamle balanser på kloden.

Først og fremst forlenger vi levetiden for menneskene verden over ved å skaffe dem alt fra hensiktsmessig samfunnsmessig organisasjon, god økonomi og rent vann til bedre svangerskapsvaner og hygieniske forhold til vaksiner og medisiner mot AIDS og andre infeksjonssykdommer. Følgen er at spedbarns- og annen dødelighet synker og levetiden stiger drastisk.

Er ikke dette bra da? Jovisst, det er aldeles utmerket, men dersom ikke befolkningen svarer på slike endrete leveforhold med å få færre barn, ja, da oppstår et problem eller, med nyspråkordet, en utfordring, for i de voksnes verden kan man ikke late som om konsekvensene av gitte adferdsmønstre ikke eksisterer. Skrur man igjen vannflødet ut av et kar, må man også skru igjen kranen med vann inn i karet, ellers flyter det fort over. Slik det nå er, øker den delen av jordens befolkning som hittil ikke har kunnet ta hånd om seg selv, med en milliard hvert 12-13 år. Det er realiteten. Hva gjør resten, altså vi som ikke bidrar til befolkningsøkningen, med dette?

Også på inn-siden av regnskapet ”klusses det med skaperverket” som bare det, endatil på den mest direkte måte. En stadig bredere vifte av prevensjons- så vel som reproduksjonsteknikker i den utviklede delen av verden reflekterer ingen sjenanse hva gjelder å blande seg i Guds eller naturens egne spilleregler for hvordan mennesker blir til eller ikke blir til. Kort sagt: Moderne mennesker kan fullt ut bestemme at de ikke vil bli mor eller far til tross for adferd som i gamle dager nettopp ville medført foreldreansvar om igjen og om igjen. For dem med det motsatte ønsket er det heller ingen mangel på oppfinnsomhet: Alt fra ulike former for in vitro fertilisering til surrogati blir vanligere og vanligere. Et interessant etisk fellespunkt for mange av teknikkene er at de bygger på et sterkere syn på verdien av biologisk slektskap mellom foreldre og barn enn den nærhet som sosialt foreldreskap kan levere, i og med at man ikke nøyer seg med adopsjon som måte å ta foreldreansvar på, men la i denne sammenhengen dette ligge. Mitt poeng er å påpeke at vi allerede ”klusser” med naturens og/eller Guds orden i betydelig grad, og de fleste av oss ser ut til å befinne seg såre vel med den nye makten vi har tiltatt oss.

Men så var det dette med de langsiktige og globale konsekvensene, da. Mer eller mindre eksplisitt har man gått ut fra at når de økonomiske og sosiale forholdene i Afrika og Sør-Asia blir mer like de vi nyter godt av, så vil fertiliteten der gå ned til vårt nivå. Litt er dette som en variant av Adam Smiths ”usynlige hånd” for markedsøkonomien, det hele vil ”gå seg til” av seg selv fordi menneskene vil oppfatte det som værende i deres egen interesse å få færre barn som de til gjengjeld tar bedre hånd om og sikrer en god oppvekst.

Er det sant at det fungerer slik? Er det en risiko forbundet med å formode en slik ”markedsregulering” på akkurat dette feltet (for øvrig en formodning eller forhåpning særlig målbåret av mennesker som i andre sammenhenger definitivt IKKE stoler på markedskreftene, men la også dét ligge)?

Jeg ser dessverre ingen tydelige tegn til ”at det går seg til,” til at det vi opplever nå bare er en protrahert lag-fase som av seg selv til sist vil normaliseres med stabilt befolkningsnivå som resultat. Hvor mange flere milliarder skal man se komme til før de som har makten, skjønner at tilveksten ikke er bærekraftig? For som situasjonen nå er, og altså har vært i noen tiår allerede, så er det utvilsomt at ikke bare vår egen relative posisjon i verden reduseres i takt med befolkningsøkningen, men at selve kloden overbelastes. Antallet ”boots on the ground” er avgjørende i mange både militære og sivile sammenhenger, i flere enn vi umiddelbart vil være ved. I demografiske spørsmål er dette bokstavelig talt kjerneproblemet.

Når man nå har oppnådd stabilt økte middellivslengder på alle kontinenter og i nesten alle land, så MÅ myndighetene der følge opp med å sørge for lavere nativitet, ellers havner man i en ubalanse som med nødvendighet vil lede til flere og større konflikter. Det sier seg selv at balansen må søkes oppnådd ved å bremse tilflødet av nye mennesker, ikke ved igjen å redusere levetiden; sistnevnte er ingen etisk akseptabel fremgangsmåte. Men klarer ikke befolkningene i de nevnte områdene selv å brødfø seg, i utvidet betydning av ordet, så vil naturen til sist sørge for regulering på ”gammelmåten;” akkurat så nådeløse er økosystemer når de får styre seg selv.

Fra land med stabile befolkninger må man stille strengere krav til den delen av verden som nå eser ut befolkningsmessig. Dette er et problem som de må se til å løse, de kan ikke forvente at andre skal ordne opp for dem, hverken ved å ta imot et kronisk fødselsoverskudd eller på andre måter. De må skape sine bærekraftige samfunn selv.

Det er ulystig, dette, og på mange måter forstår jeg at man helst ser bort og ikke vil erkjenne problemet. Men elefanten er snart så stor at det ikke nytter lenger å late som om den ikke er i rommet, man dytter bort i den ustanselig. Dersom man ikke vil overlate til naturens egen hjerteløshet å sørge for økologisk balanse, så MÅ vi fortsette med å ”tukle med skaperverket,” men nå med en ny bevissthet om at vi virkelig har og tar ansvaret. De som tenker og forstår, må vise ansvarlighet, de kan ikke lenger sjangle fremover i mental tåke og late som om selvpåførte problemer er uventede. Da er det ingen annen farbar vei enn å se til at prevensjon brukes globalt på et ganske annet kvantitativt nivå enn i dag.

De landene som ikke har klart denne overgangen selv, må stimuleres med både gulrot og pisk til å ta sitt ansvar. Dette kunne gi støtet til en ny form for økologisk begrunnet utviklingshjelp som bygger på demografisk-biologisk logikk mer enn omsorg for individer. Jeg innrømmer gjerne at det ikke lyder fristende, men ingen annen utvei er i sikte. Slik utviklingen nå er, beredes grunnen for katastrofer større enn noen forutgående. Å stikke hodet i sanden hjelper garantert ikke.