Kommentar

Mens Holmenkollstafetten i sin tid var kjent som «vårens vakreste eventyr» her til lands, har man internasjonalt nå fått en bevegelse som med god grunn kan kalles «vårens styggeste eventyr;» jeg sikter til den massive menneskesmuglingen over Middelhavet. Geskjeften er definitivt stygg nesten uansett hvordan man vurderer det som skjer, ikke minst fordi den krever så mange menneskeliv. Tenkningen og argumentasjonen omkring virksomheten er dessuten av det smått eventyrlige slaget, så begrunnelsen for betegnelsen står fjellstøtt.

La oss ta de reisendes og reisearrangørenes begrunnelser først; det er egentlig fort gjort. For menneskesmuglerne gjelder én ting: penger, «Cash is King.» Kan man tjene bedre og risikere mindre ved å smugle mennesker enn narkotika, så gjør man det. Tjener man mer på å transportere såkalte flyktninger enn prostituerte, så velger man førstnevnte. Balansen mellom fortjeneste, arbeid, mulighet og risiko avgjør hvilket avsnitt av den internasjonale businessverdenen det satses på. Endres rammebetingelsene på étt avsnitt, overføres virksomheten til et annet og så videre. Tro bare ikke at altruisme i den ene eller andre formen spiller noen rolle; her drives det forretninger.

For migrantene gjelder at de betaler med penger og risiko for eget liv for at de selv og deres familier skal kunne få et bedre liv i Europa. De aller, aller fleste av dem er ikke politisk forfulgte, kun de færreste har noe med bevisst opposisjon å gjøre. De er bare relativt fattige og på ulike vis hjemsøkte mennesker som vet at folk lever bedre i Europa enn de selv gjør i Afghanistan, Midt-Østen, Afrika eller hvor de nå kommer fra. Hvor risikofylt reisen er, vet de fleste av dem neppe i forkant, i alle fall ikke på en kvantitativ måte, ei heller vet de hva som venter dem i de respektive målland, bortsett fra at de som sagt regner med at forholdene er bedre der enn hjemme.

Når jeg omtaler migrantene som relativt fattige, så er dette sammenlignet med europeerne, ikke med dem hjemme som mangler penger til å reise. Man betaler nemlig dyrt – ofte noen tusen dollar etter hva jeg forstår – for «fornøyelsen.» Det er åpenbart at de minst bemidlede ikke får noen slik sjanse. De kan i beste fall komme etter i form av familiegjenforening.

Når sant skal sies, så bebreider jeg ikke dem som reiser, iallfall ikke på langt nær like meget som bakmennene. Og blant de siste tenker jeg ikke engang først og fremst på smuglerne – kriminelle og «smartinger» som beriker seg på andres ulykke, vil det alltid finnes – men jeg tenker på dem i Europa som på ulike vis legger til rette for trafikken. Disse sistnevnte er en mangslungen gruppe, og vi skal nå prøve å sette oss inn i deres tenkesett og hvordan det påvirker mennesketransporten fra Asia og Afrika.

Hovedargumentet later til å være at «mennesker i nød kommer og vi må hjelpe» eller «de dør, vi må hindre det.» I bakgrunnen ligger også «det er vår skyld at de har det så ille,» skjønt dette argumentet høres sjeldnere nå enn før. Uansett berører skyldbegrunnelsen (kolonialismen!) spørsmålet om hvilke forhold som ligger til grunn for menneskestrømmen, et spørsmål som man skulle tro befant seg på toppen av listen over aktuelle politiske saker.

Så er slett ikke tilfellet. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt en eneste gang at norske toppolitikere problematiserer befolkningsøkningen i verden; ikke så uventet, kanskje, når de ikke engang får seg til å se befolkningsøkningen i Norge eller Oslo som annet enn en velsignelse. Men i verdensmålestokk er det altså så at totalbefolkningen over lang tid nå har økt med omtrent 1 milliard hvert 13de år, og økningen skjer blant dem som over tid har vist at de ikke klarer seg selv. Denne artikkelen fra The Economist, så langt fra noe høyrepopulistisk tidsskrift som man omtrent kan komme, peker på en del nøkkeltall fra FN-autoriserte befolkningsprognoser. Afrikas befolkning er i dag på 1,1 milliard mens den i 2050 forventes å bli 2,4 milliarder, altså godt over en fordobling i løpet av en dryg menneskealder. Trekker man prognosene ytterligere frem i tid mot slutten av inneværende århundre, hvilket naturligvis innebærer enda mer usikkerhet om hvorvidt de nåværende trendene vil holde seg, så forventes samme kontinents befolkning å ha økt til 4,2 milliarder. Befolkningen i det største landet, Nigeria, vil i henhold til prognosene ha økt fra 180 millioner i dag til 910 millioner i år 2100. «The future of humanity is increasingly African,» sier Unicefs rapportør, og man aner en slags stolthet i stemmen. Andre kan formodes å ha mindre euforiske følelser forbundet med spådommen. Uansett skal man være usedvanlig logikkvegrende selv etter dagens målestokk for ikke å innse at befolkningsøkningen er en betydelig faktor i migrasjonstrykket fra sør mot nord.

De Gode Menneskene blant oss velger imidlertid å se helt bort fra dette og i stedet konsentrere seg om de politiske og humanitære katastrofene som utspiller seg i Afrika og Midt-Østen, og som de mener motiverer til europeiske strakstiltak av dugnadstypen. Særlig er det i øyeblikket krigen i Syria det snakkes om, en krig som angivelig skal ha ledet til «den største flyktningekatastrofen etter andre verdenskrig,» og som følgelig bør medføre en endring i immigrasjonspolitikken i land som Norge på både kort og mellomlang sikt. Jonas Gahr Støre tok signalene og foreslo på det nettopp avholdte landsmøtet i Arbeiderpartiet at Norge i sakens anledning burde ta imot 2 ganger 5000 syriske flyktninger over de nærmeste to år; det resulterte i trampeklapp fra den oppglødde forsamlingen. Mediene og flere politikere fra også andre partier har bejublet den nyfunne rausheten hos ørnen blant partiene; nå settes endelig medmenneskelighet foran kalkulatorpolitikk, fremholder man, og intet vekker mer åtgaum.

Hva tror de vil skje dersom man i Norge og andre europeiske land åpner ytterligere opp for dem som presser på mot grensene? Generalisert og uttrykt på økonomisk språk: Dersom «tilbudet» bedres, tror de at «etterspørselen» da vil øke, forbli konstant eller bli mindre? Jeg kan godt omformulere spørsmålet til hjelp for også de såkalt miljøbevisste; parallelliteten turde være umiskjennelig: Dersom man bygger ut bedre veier («tilbud»), tror de virkelig ikke at dette resulterer i økt trafikk («etterspørsel»)?

Personlig mistenker jeg jo at de innser årsaksforbindelsen når det passer dem, De Gode, men i kjent stil overses fjerne konsekvenser for å kunne fylle brystet med øyeblikkets varme godhetsfølelse. Det blir litt det samme som å lette på asylbetingelsene for gruppen av storøyde barn som akkurat befinner seg i norske mottak; kan ikke bare disse få bli, kan de ikke få sin sak vurdert om igjen, selv om det skjer for nte gang, spør empatikerne. At en slik oppmykning av praksis i henhold til loven om tilbud og etterspørsel uvegerlig vil medføre at stadig flere av samme slag kommer etter – nye lidende som det i sin tur igjen må gjøres unntak for – det lukker man øynene for. Situasjonsbetinget blindhet er en vanlig sykdom.

Samtidig er det et faktum at hundrevis, etter hvert tusenvis, av mennesker dør i Middelhavet og på andre måter mens de forsøker å nå de forjettede land i nord, landene der det er samfunnsmessig orden og folk kan leve livene sine noenlunde uforstyrret av voldsmenn og nød. Som alltid i møtet med en ugjestmild virkelighet, tvinges man til å stille Tsjernitsjevskij og Lenins spørsmål om igjen: «Hva må gjøres?»

Først og fremst: I blant er det klokest å sitte på hendene selv når fæle ting skjer. I lys av den nåværende flyktningestrømmen fra Afrika til Lampedusa kan det være på sin plass å minne om nettopp denne innsikten mens vi med anger og ruelse begrunner hvor uklokt det var av oss i humanismens navn (Norge var en av de flinkeste guttene i klassen) å bombe livskiten ut av Ghadaffis regime i Libya for 4 år siden. Mannen drev rett nok et diktatur av særdeles sjarmløst slag, ingen tvil om den saken, men det som kom etterpå, var enda verre. Ikke sjelden leder vestlig innblanding, uansett begrunnelse, til mer elendighet enn det man forsøkte å råde bot på. I dag er Libya en totalt mislykket stat hvorfra menneskesmuglere driver en meget lukrativ geskjeft til stor skade for Europa så vel som mange av migrantene.

Afrika fungerer dårlig, både sør og nord for Sahara, og grunnene til kollapsen skal jeg la forbli ukommentert. Men det er et faktum at mange tiår med postkolonial hjelp fra Europa, USA og andre velmenende og velfungerende stater og samfunn ikke har klart å dra dem opp av elendigheten; flyktningestrømmene er bevis på dette. Hvor langt i neokolonialistisk retning er man villig til å gå for å bygge vår type samfunn på deres grunn? Svært langt, later det til, naturligvis ved hjelp av velmenende organisasjoner i stedet for militær intervensjon skjønt også sistnevnte må til innimellom når alt for groteske konflikter blusser opp afrikanerne imellom. Intensjonene er muligens gode, i hvert fall hos mange av aktivistene, men resultatene er og forblir skuffende dårlige. Etter mitt syn burde vi gi opp disse hjelpeprogrammene som til syvende og sist gjør mer skade enn gagn. De begynne å ordne opp i egne problemer der nede, uten vår hjelp eller «hjelp.» Kun da, om overhodet, kan varige løsninger, inklusive en befolkningsstabilisering, oppnås. Vi må altså slutte å blande oss uansett hvor mye tv-journalister og andre reisende i elendighet forteller oss at det er vårt ansvar, det gale som skjer. Ondskap finnes i verden og slett ikke alltid kan vi knekke den, hverken med øks eller godhetsmakeri.

I alt vaset som høres fra ledende norske politikere og mediepersoner om hva vi kan, bør eller må gjøre ansikt til ansikt med flyktningekatastrofene, har ikke én sagt følgende: «Look to Australia,» og det enda dette landet har lykkes med å stoppe en tilsvarende flyktningestrøm og humanitær katastrofe rettet mot sine strender. Olav Drange Moen hadde en utmerket gjennomgang av saken her. Australia stoppet «tilbudet» (ingen illegal besøkende tillates innreise i landet; prinsippet håndheves knallhardt av statens voldsapparat), og straks tørket også «etterspørselen» inn. Etter en stund prøver man ikke å skaffe seg ulovlig tilgang til et land der slikt ikke tillates, mens man derimot fortsetter å bryte seg inn svarende til kjedens «weakest link.» Også dette er en jernlov som gjelder overalt, og man skal omtrent være journalist eller politiker for ikke å se sammenhengen. For riktig å gni det inn: Det blir færre, ikke flere, humane katastrofer i form av drukningsdødsfall som følge av den harde australske praksisen, for folk gir seg ikke lenger ut på de livsfarlige seilasene.

Så kan det være at de skriker opp, De Gode, om at slikt ikke går an, man kan ikke bygge murer, en Festung Europa, som hindrer mennesker i å komme inn til oss. Vi kan ikke oppføre oss som om det er vi som eier disse landene der vi bor, som om de ikke tilhører alle jordens mennesker! Jo, skjønner dere, det er nettopp det vi kan og det vi har rett til.

Europa og Norge er vårt kontinent og vårt fedreland, ikke de reisendes. Vi vet dessuten at dersom vi storskalig flytter arabere og afrikanere hit (forresten: hvorfor begrense seg til bare de flyktende, er ikke de millioner av barn som dør av eksempelvis enkle gastroenteritter, like nødstedte, skal vi ikke hjelpe også dem til å flytte hit?), da blir Europa og Norge mer og mer likt Midt-Østen og Afrika. Skjer det, så forsvinner etter hvert det som er særpreget vårt, altså europeisk og norsk, og det vil vi ikke akseptere. Det vil heller ikke langsiktig være til noens nytte.

Det er ikke akseptabelt å bygge murer for å holde egen befolkning inne, som man hadde for vane i den kommunistiske verden, mens det derimot i tusenvis av år har vært klok praksis å bygge murer for å holde noe farlig og skadelig ute. I dag må disse «murene» bygges i luften, til havs mellom særlig Italia og Libya, men også på landjorden, først og fremst mellom Tyrkia og Hellas. Til disse fattige EU-landene i sør foregår det en fullstendig ukontrollert, smuglerfasilitert migrasjon av uønskede «flyktninger» fra fattige land, og fra dem går reisen videre oppover i Europa, også til oss. «Murene» må reises med moderne teknologi, men fremfor alt må de støttes opp av politisk besluttsomhet. Særlig det siste er mangelvare i dag, for ennå skjønner ikke folk flest hvilken fare som truer.

Det tilsynelatende paradoksale i situasjonen er at en slik fasthet ville redusere den humane katastrofen som nå utspiller seg, ikke forverre den. Dersom de uønskede ikke lenger slapp inn, ville tilstrømmingen raskt opphøre. Så pass logikk burde selv Gode Mennesker i Norge fatte.