18. mars i 2019 var Jan Tore Sanner Kunnskaps- og integreringsminister. Her snakker han med Aliya Mohamed (14) (midten) og Safa Yusof (14) idet han besøker elevene på kunst og håndverksfag ved Sofienberg skole, der han la fram forslag til nye læreplaner i skolen. Som nyslått finansminister begrunnet han nylig kommende innstramminger på statsbudsjettet med at det blir flere eldre og pensjonister i landet. Kanskje det er Sanner som trenger en ny læreplan? Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
Finansministerens beskjed om at Norge må kutte i velferdsbudsjettet var ventet. Det koster å forsørge, utdanne og integrere et høyt antall flyktninger uten språk, kompetanse og forutsetninger for å komme inn på det norske arbeidsmarkedet.
For innvandrere fra OIC-landene (land som er medlem av Organisasjonen for islamsk samarbeid, red.anm.) ligger sysselsettingsgraden eksempelvis på rundt 50% etter 7 års botid i Norge.
Hittil har vi brukt 65,8 mrd over en ti-årsperiode på Introduksjonsprogrammet som skulle få flyktninger i jobb. I dag er 5600 flyktninger i heltidsarbeid. Av i alt 182 703 som har vært gjennom programmet.
Flyktningeinnvandringen har kostet det norske samfunnet dyrt på mange måter.
Det var derfor overraskende at Sanner forteller oss at det er det høye antallet pensjonister og eldre som er årsaken til belastningen velferdsbudsjettet de påfølgende kuttene.
Dette er for det første mennesker som har arbeidet og betalt inn til fellesskapet et helt liv, som har vært med å bygge opp det norske samfunnet, og som aldri har benyttet seg av noe introduksjonsprogram til 65,8 mrd.
At mennesker etter et langt arbeidsliv vil koste samfunnet når de etter hvert blir pensjonister og får større behov for helsehjelp, er en selvfølge. Det er derfor de har betalt inn til fellesskapet gjennom et arbeidsliv. Det er derfor vi har denne ordningen.
I Norge blir nå to lavinntektsgrupper satt opp mot hverandre. Gruppen norske pensjonister, hvor hoveddelen er etnisk norske, vi kan derfor snakke om etnisk norske pensjonister – og flyktninger.
På grunn av at det nå blir flere av dem som har bidratt, må vi altså, ifølge Sanner, kutte i velferdsbudsjettet. Det er ikke på grunn av den andre gruppen, de som i liten grad har bidratt, vi nå er nødt til å stramme inn. Dette er i tillegg mennesker som får ikke bare introduksjonsprogram, men også automatisk får rettigheter som ellers krever 40 års medlemskap i Folketrygden.
Er velferdsmodellen rasistisk?
Dette oppleves som urettferdig og skaper naturligvis misnøye og sinne, som nødvendigvis retter seg mot ikke bare Sanner og den borgerlige regjeringens velferdskutt, men også mot innvandringsmodellen og mot asyl og integreringspolitikken, og også mot flyktninger. Når Sanner åpner for å skylde på eldre, får han skytset rettet mot seg igjen – hva har så flyktningene belastet samfunnet med?
Dette skaper splid, forskjeller og fiendtlighet i befolkningen.
Hvorfor skal den velfungerende velferdsstaten Norge dit? Det var jo nettopp dette velferdsmodellen skulle forhindre.
Det er i dag et stort migrasjonstrykk fra det afrikanske kontinentet til Europa. De europeiske landene velger å ta imot flyktninger herfra. Mange advarer mot den belastning på velferdsstaten dette skaper, en belastning som vil rasere den på sikt.
Problemstillingen blir avvist, slik den også vil bli nå, med at det egentlige problemet består i at det kommer «brune» mennesker til en «hvitt» samfunn. Og at motstand mot kostbar flyktningeinnvandring og integrering, er rasistisk motivert og et uttrykk for frykt for fremmede «raser».
Altså at motstanden mot kostbar og fruktesløs flyktningeinnvandring skyldes forskjell i hudfarger.
Dette er en arrogant bortforklaring og den tilslører realitetene.
Kulturlikheter gjør ikke konfliktene mindre
La oss se på migrasjonstrykket internt på det afrikanske kontinentet og i land i Midt-Østen.
Kivu-området øst i DR Kongo er eksempelvis hjem for mange flyktninger fra landene rundt. I 2017 hadde regionen tatt imot over en halv million flyktninger fra nabolandene.
Uganda er det landet i Afrika som har tatt imot flest flyktninger, 1,4 mill i 2017.
Sør-Afrika huser også mange flyktninger. I 2018 tok landet imot nærmere 280 000 flyktninger.
I Sør-Afrika skjer nå det samme som skjedde da eksempelvis de syriske flyktningene kom til Libanon.
Flyktninger trakasseres. Mange steder har libaneserne også mistet jobben til billigere syrisk arbeidskraft. […] Noen steder overgår flyktningene libaneserne med det flerdobbelte. Flyktningene skaper press på infrastruktur som vannsystemer og strømtilførsel, og bidrar til økte priser på mat og husleie. Libanesere mister jobben til billigere syrisk arbeidskraft. (Dagsavisen 2015)
Libanesere fortalte at de måtte legge ned bedriften som følge av at syriske flyktninger tilbød samme tjenester til lavere priser enn hva libaneserne kunne. Det ble brukt vold og hærverk i konkurransen om arbeidsmarkedet.
I Sør-Afrika i dag blir flyktninger sett på som en trussel mot den opprinnelige befolkningens livsgrunnlag og møtt med aggresjon.
Since 2008, there have been numerous outbreaks of xenophobic violence targeting foreign nationals from the rest of the continent in townships across the country. South Africa is one of the most unequal societies in the world, with the gap between the rich and the poor growing, and African migrants are caught in the middle of this divide. They are often targeted in the communities where they live, accused of stealing jobs and resources.” (BBC fra Sør-Afrika 2/2/20).
Hverken Libanon eller Sør-Afrika kan måle seg med Norge i forhold til jevnt høy levestandard, sikkerhet eller velferdssystem.
I møte med flyktningestrømmen frykter befolkningen for arbeid og for sikkerhet.
Vi kan ikke skylde på rasisme, hudfarge og fremmedfrykt her.
I Kivu opprettholder svarte mennesker de fiendtlighetene seg imellom, som i utgangspunktet førte til at de flyktet fra nabolandene Burundi og Rwanda.
I Sør-Afrika oppstår aggresjon fra svarte innbyggere mot svarte flyktninger.
I Libanon kjempet arabiske muslimske fastboende og arabiske muslimske flyktninger om jobbene.
Vi kan altså heller ikke her skylde på forskjeller i religion, språk og kultur.
Det finnes ikke noe ord i den norske rasisme-islamfrykt-fremmefiendtlighets-terminologien som kan bortforklare denne situasjonen.
Utilstrekkelige begrep
De begrepene vi har i Norge for å avvise realitetene bak uro overfor flyktning- og arbeidsinnvandring og knapphet på goder, lar seg ikke gjøre å bruke når vi skal beskrive spenninger mellom flyktninger og opprinnelig befolkning her.
Misnøyen kan ikke avvises som «hat» på grunn av rase eller religion. Lokalbefolkningen i Sør-Afrika og Libanon kan ikke irettesettes av myndigheter og veldedige organisasjoner for sin frykt for «svarte» mennesker eller sin frykt for muslimer. Regjeringene kan ikke møte befolkningen med handlingsplaner overfor deres manglende imøtekommenhet overfor «nye impulser».
Alle de pene hvite forklaringsmodellene og skyldleggingsstrategiene kommer til kort.
Dette er reell frykt og aggresjon mellom hardt pressede mennesker som truer hverandres eksistensgrunnlag.
I Norge har vi ikke en slik åpen konfliktsituasjon.
I Norge er levestandarden jevnt over høy, tilliten til staten er fremdeles høy sammenlignet med andre land. Statens (olje-)inntekter og fordelingssystemet fungerer som en buffer, og olje på vannet i forhold til forskjellene mellom de gruppene i Norge som har lavest inntekt og levestandard.
Gruppen etnisk norske som blir presset ut av arbeidsmarkedet av utenlandske firmaer som tar med seg egne ansatte og egne lønnsnivåer til Norge, har i det minste et velferdssystem som ivaretar dem. I hvert fall i større grad enn for eksempel i Sør-Afrika og/eller Libanon.
Gruppen flyktninger nyter godt av at staten har store inntekter som brukes på å opprettholde levestandarden for flyktninger og innvandrere som ikke kan eller vil inn på det norske arbeidsmarkedet.
Gruppen eldre blir tilgodesett med pensjoner og helsetjenester.
Selv om vi har mennesker med lav inntekt i Norge også, er vi ikke i samme situasjon som Libanon, og Sør-Afrika eller DR Kongo.
Derfor har bosatte flyktninger tradisjonelt blitt godt mottatt i lokalsamfunnene. Det er ikke åpen konflikt og vold som mot flyktninger som preger den norske hverdagen.
Men når finansminister Sanner varsler kutt i velferden, og forteller oss at dette skyldes det høye antallet eldre etnisk norske og det utgiftene til deres pensjon og helse vil belaste oss med – samtidig som det fortsatt brukes og skal brukes milliarder på å bosette, inkludere og forsørge flyktninger, noe vi har forpliktet oss til gjennom kvoteflyktningsystemet, får vi en situasjon hvor to lavinntektsgrupper blir satt opp mot hverandre og hvor den ene urettmessig blir beskyldt for å ha skapt problemene.
Nederst på samfunnets inntektsmessige rangstige skal det kjempes om godene.
Ikke i form av muligheten for luselønn ved den lokale kjemikaliefabrikken mellom støvete blikkskur og flokker med løshunder, men om velferdsgodene i Norge.
I den velstående, likeverdige sosialdemokratiske velferdsstaten Norge har det på ulike vis blitt åpnet litt etter litt for konkurranse om godene mellom lavinntektsgrupper i befolkningen. De varslede kuttene er hittil de mest oppsiktsvekkende, i og med at det begrunnes med at det er landets egen arbeidsstokk gjennom de siste årene som blir beskyldt for å ha skapt grunnlag for statens angivelig knappe ressurser i forhold til velferd.
I Norge kan vi, hvis vi vil, fortsette å bortforklare reaksjonene og misnøyen som kommer i forhold til dette, med vas om hudfarger, religioner og fremmedfrykt.
Vi kan fortsette å vase om at migrasjon handler om «mørke» mennesker som søker til samfunn bestående av «hvite» mennesker, og forklare at den splid og konflikt som oppstår når grupper må kjempe om det samme eksistensgrunnlag istedet skyldes uoverensstemmelser omkring fargen på huden.
Uro og misnøye skyldes ikke forskjeller i hudfarge. Og migrasjon forgår ikke hovedsakelig til «hvite» land.
I 2017 kom det 186 768 flyktninger fra Afrika til Europa.
I Afrika var det samme år totalt 8,3 millioner flyktninger som hadde flyktet fra ett afrikansk land til et annet.
Sør-Afrika er det landet flest afrikanere ønsker å migrere til i håp om velstand og et bedre liv. Ikke Norge.
Misnøye og fiendtlighet oppstår fordi mennesker må kjempe om tilgang på goder.
Det var nettopp dette velferdsmodellen skulle forhindre at skulle skje i Norge.
Hvorfor vil Sanner og Høyre-Venstre-KrF-regjeringen ha oss hit?
Linker:
- Bistandsaktuelt:
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!
