Sakset/Fra hofta

“.., when those we love depart, Thou dost know us for thy children And dost take us to thy heart. Loudly peals the answering chorus; We are thine, and we shall stand, Be it life or death, to answer Thy call, beloved land…”

The Call of South Africa, tidl. nasjonalsang

I etterspillet av apartheids oppløsning, fremstår det for meg at situasjonen for landets hvite minoritet har utartet seg til noe som vanskelig kan kalles annet enn etnisk rensning. Men nærmest ingen presse genereres internasjonalt. Jeg har forsøkt å samle noe av den informasjonen som finnes her i dette skrivet. Det ble noe omfattende for et essay og jeg valgte derfor å dele det opp i to parter. Målet med denne første delen er å skape et overblikk av dagens virkelighet i Sør-Afrika. Den vil følges opp innen rimelig tid, hvor det som fremsettes drøftes nærmere med vekt på regjeringspartiet ANCs delaktighet i det som beskrives, gjennom konkrete politiske reformer og voldsom retorikk.

Det er nødvendig å begynne beretningen i Zimbabwe, et land som i dag befinner seg like ved enden av den prosess Sør-Afrika kan synes å befinne seg midt oppe i. De to lands skjebner er unektelig sammenflettet, og landets svarte ledere samarbeider i dag som deres hvite gjorde før dem. 15 år før Nelson Mandela vant posisjonen som Sør-Afrikas første svarte president var landet som da gikk under navnet Rhodesia, i likhet med sitt naboland en tidligere koloni styrt i hovedsak av en hvit minoritet. Liberalistiske vendinger i europeisk politikk, sammen med opprør i flere afrikanske land sponset av internasjonale marxister, hadde allerede gjort en ende på kolonitiden, men disse to utbryterstater hadde løsrevet seg fra sitt tidligere overstyre (SA i 1931 og Rhodesia i 1965) og så seg ikke bundet av europeisk politikk. I Rhodesia syntes stemningen å være at avstanden til kolonitiden umulig kunne bli større, dette var, i deres ord; ikke et tilfelle av den “hvite” som regjerte over den “svarte” men tilfellet av et “afrikansk land hvor man styrte i fellesskap”. Så lang tid i etterkant er det vanskelig å anslå oppriktigheten i en slik fremstilling, men det som er riktig i alle tilfeller er at Rhodesia var et rikt land med svarte politikere som svarte bedriftseiere. Det var udiskutabelt et delt samfunn, om ikke av lov så etter alle praktiske kriterier. Men samtidig ville en vanlig lønn for en svart ufaglært arbeider kunne betale for en bil og et hus med noen moderne fasiliteter. Husleie var regulert etter inntekt og gratis helsetjenester var tilgjengelig. Små landsbyer hvor man enda levde et primitivt liv i jordhytter hadde tilgang til offentlige tjenester. Rhodesias statsminister Ian Smith, som gikk bort i 2007, ble spurt under et intervju fra 1976 i regi av en australsk tv-kanal, – om ikke landet var rasistisk? Han svarte: “Vi er ikke rasister, i Rhodesia har alle like muligheter, svart som hvit. Vi har simpelthen en viss standard her for sofistikasjon og utdannelse; jeg undrer på om ikke det er en god ting, når man ser hva vi har skapt.” Intervjueren spurte følgende: “Men er det ikke slik at den svarte majoriteten har rett til å overta styret, selv om den skulle mislykkes?” – To mektige utenriksministere, USAs Henry Kissinger og Englands Lord Peter Carrington skulle til, for 3 år senere å gjøre den profetien sann. De to statsmenn endte det som var Ian Smiths Rhodesia med trusler om drakoniske sanksjoner, og Robert Gabriel Mugabe ble overrakt den tvilsomme men dog rettferdige æren av å føre nasjonen, nå navngitt Zimbabwe, til sivilisatorisk kollaps. Gjennom kommunistiske reformer og systematisk vold skulle han vise seg å være en meget egnet kandidat. Bevisene er like klare som de utgjør deprimerende lesning. Forventet livsalder har falt fra seksti år til tretti-tre, arbeidsløsheten nærmer seg åtti prosent, kloakken flyter i gatene av landets byer etter at infrastruktur er overgitt til seg selv, analfabetisme er igjen blitt normen i landet hvor skolegang årtier før var obligatorisk.

Oppløsningen av apartheid i Sør-Afrika er i likhet med den om Rhodesia-Zimbabwes en fortelling om forfall; moralsk, økonomisk og politisk. Dette er kanskje ikke politisk korrekt å si, men det er ikke desto mindre en moralsk plikt å påpeke. Den følger en uhyggelig kjent metode for samfunnsoppløsning som vi kjenner fra mange land, og som ikke først og fremst befatter seg med et spørsmål om rase; hvor kommunisme overtar for kapitalisme, kollektivisme erstatter individets rett og ansvar, og hvor det uforanderlig vil råde kaos i samfunn hvor det kun øyeblikk tidligere florerte forretningsliv og menneskelig samhandling. En kjensgjerning ved det nye systemet er uten unntak den autoritære og antidemokratiske posisjon dets ledere inntar straks makten er sikret, og til hvilken grad vold brukes til å stilne opposisjonen. I en afrikansk kontekst imidlertid, så slipper man ikke unna den ubarmhjertige og groteske natur av volden som herjer dette kontinentet og som den regjerende part ustanselig utøver mot svakere grupper. Dette gjelder også kriminaliteten som enkelte steder har nådd epidemiske proporsjoner. I Afrika er ikke det å drepe et menneske tilstrekkelig, det skal helst drepes på en måte som forsikrer at offeret med intimitet kjenner til følelsene av frykt, smerte og fornedrelse før døden inntreffer. De seksuelle overgrepene er spesielt grove. Jeg har flere ganger angret på at jeg begynte å grave i disse historiene, men denne fryktelige sannheten kommer man ikke utenom om man vil ha et ærlig inntrykk av dette samfunnet.; 1 av 4 sør-afrikanske menn, i en undersøkelse av Medical Research Council (MRC), innrømmer å ha begått voldtekt, 1 av 20 i det siste året. Unge sør-afrikanske menn begår gjengvoldtekt som norske ungdommer tagger, eller gjør hærverk. De kaller det “jackrolling”. Det er grunn til å anta at flere tusen barn under tre år vil bli voldtatt hvert år skal man tro Linda M. Richler fra Child Abuse review. Noe som delvis henger dette sammen med myten om at sex med en jomfru vil kurere AIDS. Man kan til en grad forstå alt tatt i betraktning, den justis som politiet i apartheid-staten oppholdt; hvor de utøvde øyeblikkelig rettergang og henrettet barnevoldtektsmenn på stedet. Brutalt som det i våre ører høres ut, så holdt man da problemet under kontroll.

Tidligere i år står Jacob Zuma på podiet, omringet av partifeller og supportere. Han smiler bredt og er tydelig i godt humør. Han begynner å synge: «Skyt dem… med maskingeværet… de skal løpe…skyt boeren» Hans publikum synger med, mennesker fra følget bryter ut i spontan dans. Jacob Zuma, som i 2009 var tiltalt for 783 tilfeller av korrupsjon og hvitvasking, blant annet av Muhammar Ghaddafis blodpenger og som er blitt tilknyttet tortur og massedrap i Angola av sitt eget partis undersøkende organ “Truth and Reconciliation Commission”, er partileder for ANC (African National Congress), Nelson Mandelas gamle parti, et parti med dype marxistiske og sovjet-kommunistiske røtter. Han er president i Sør-Afrika, et land bestående av 39 millioner mennesker; 79 prosent svarte, 9 prosent hvite og ellers et sortiment av andre minoriteter. Boerne han synger om å skyte er de (for det meste) nederlandske etterkommere som utgjør to tredjedeler av landets 4,3 millioner hvite innbyggere (2005) – en million mindre da enn ti år tidligere – også kjent som Afrikaners. Jeg betviler om noen av Zumas tilhengere ser forskjell på dem og den andre gruppen hvite som hovedsakelig er britiske etterkommere, eller behefter seg nevneverdig ved at det er en (i andre varianter av sangen er også ordet «boer» byttet ut med betydelig mer oppfinnsomme og fornærmende uttrykk for den generiske «hvite»). Vår statskanal NRK beskriver ham som; « … en kontroversiell og populistisk politiker, som regnes for å ha god kontakt med grasrota.» – Dette var så sent som i 2011, hvor han var her for å diskutere klima, miljø og Libya. Ifølge vår statskanal er det viktigste vi burde vite om   denne mannen at han er populistisk. – Ikke at Genocide Watch på den tiden opprettholdt at situasjonen i landet da var nådd fase seks, og dermed etter deres vurdering begynte å nærme seg et regelrett folkemord mot landets hvite befolkning. Fase syv i deres klassifikasjonssystem innebærer i praksis interneringsleirer og utgjør prosessens sluttfase. Fase åtte er benektelsen. Det kan tilføyes at Jacob Zuma med liten sannsynlighet vil havne for retten grunnet sine lovbrudd og at spesialavdelingen for korrupsjonssaker «Scorpions» er oppløst. Det bør også nevnes at Genocide Watch i ettertid har satt ned sin statusvurdering til fase fem.

Den totale utstrekningen av kriminalitet er umulig å fastslå, noe som er et problem hvis man mistenker systematiske angrep mot en enkelt gruppe. I land hvor nasjonal statistikk ikke foreligger, eller er notorisk upålitelig som i Sør-Afrikas tilfelle, bruker organer som WHO, Interpol og lignende, tall fra offentlige institusjoner som sykehus, politi og likhus for deretter å kryssjekke tallene og komme opp med et estimat. Men konkrete forhold tyder på at den sør-afrikanske regjering har kommet dem i forkjøpet. Ett eksempel på deres oppfinnsomhet finner man i oktober 2009; hvor gårdbrukeren Henry Locke ble konstatert død som følge av hjertesvikt. Hjertesvikten, var i virkeligheten som følge av et pistolskudd gjennom brystet. En uprovosert henrettelse utenfor hans eget hjem med hans to barn som vitner. – Det eksakte tall over drepte sør-afrikanere, eksisterer ikke. SAPS (South African Police Service), det restrukturerte sør-afrikanske politidepartementet vil gjerne ha verden til å tro at særlig mordraten er drastisk ned siden 1994 da ANC overtok makten. Men tall fra blant annet Interpol tilsier at dette er blank løgn. Det første tegn som røper at kanskje noe er galt med den offentlige statistikken er at annen voldskriminalitet er opp med 30 – 40 prosent, fra deres egne tall. Noe som regelmessig korrelerer med økt mordrate.

Gjennom hele apartheids regime ble det begått 7036 drap per år ifølge Robert McCafferty som samlet det daværende styrets offisielle tall fra 1950- 1994 i en rapport for United Christian Action. Sør-Afrika var altså aldri en fredelig plass. Og det skal sies at dette også er villedende lavt om ikke annet fordi det fant sted en sterk økning fra 1980 og utover mot 1990 i vaken av Rhodesias fall, og videre en formelig eksplosjon i årene mellom 1990-94, hvor det allerede var kjent at apartheid skulle avvikles og følgelig brøt ut en politisk stammekrig i maktvakuumet. Dette gjør snittmåling upresist. Men det er verdt å notere at det verste året for apartheid regimet var nettopp det året hvor det ga fra seg makten, med ubegripelige 25 000 drap registrert. I norsk målestokk ville dette tilsi nærmere 3500 årlige drap, eller bortimot ti hver dag. Tilbake til Interpol så anslår deres rapporter (International crime statistics, South Africa, 1995 -2001) et snitt på 47 882 drap i hvert av de påfølgende syv år med unntak for 2001, nesten dobbelt så mange som i apartheid verste år. Nyere tall fra FN/WHO for årene 2002 og videre er betydelig lavere, med rapporter på mellom 18 – 20 000 drap i året, men det viser seg også at tallene disse organisasjonene opererer med er identiske med SAPS egne tall, som gjennomgående har vist seg å være minst 50 % for lave basert på en rekke publikasjoner, inkludert MRC som er en sør-afrikansk organisasjon. Bildet er mildt sagt uklart og nøyaktig hva situasjonen er forblir et åpent spørsmål. Å påvise, i verdens mest voldelige samfunn, at noen er utsatt for mer vold enn andre – uten oppdatert statistikk, er og forblir en vanskelig oppgave.

En utvilsomt, særlig utsatt gruppe i denne allerede mildt sagt nedslående virkelighet er imidlertid en liten gruppe hvite kommersielle gårdbrukere spredt ut i det sør-afrikanske landskapet, med konsentrasjoner rund Cape Town og hovedstaden Pretoria. Engang en velstående gruppe som utgjorde kjernen i landets økonomi, er «farmerne» i dag et fellesskap i oppløsning. Antallet har gått ned fra over 40 000 i 2001 til under 30 000 ved siste anslag for nå flere år tilbake, ned fra 80 000 i 1994 hvor det allerede var desimert etter opprør og terror fra åttitallet og utover. Som man kanskje kan vente finnes ingen statistikk over angrep mot farmersamfunnet som sådan, men vi kan med overveiende sannsynlighet anslå at livene deres er spesielt billige. Menneskerettighetsgrupper har siden 1994, avgrenset til denne gruppen, dokumentert minst 1500 tilfeller av vold med døden som utfall hvor de også har formalia som navn og åsted dokumentert. Udokumenterte anslag stiger derimot til over 4000 døde, hvor i overkant av 3000 tapte menneskeliv er et scenario som fremkommer med høy gjentagelse. Sannsynligheten for å dø en voldelig død for denne gruppen ligger et sted mellom 250 til 350 pr. hundre tusen innbyggere i året basert på forskjellige anslag (313 jfr. Genocide Watch i 2002). Det samme tallet for Norge er 0,67, og for Sør-Afrika som helhet 70 – 111 så fremt man ikke bruker deres egne tall, som er langt lavere. Den fulle skala av voldelige angrep; medregnet ran, voldtekt, trakassering, drap på buskap og annet, rettet kun mot denne lille gruppen er altså nærmest ubegripelig. Nettstedet afrikaner-genocide-achives hevder at angrepene har økt betydelig i månedene etter at Jacob Zuma gikk på podiet og sang «Kill the Boer» i januar. At den sør-afrikanske staten er lite velvillig til å publisere tallmateriale på dette kan man godt begripe.

En uke i mars måned av inneværende år var ikke ulik andre uker i Sør-Afrika. Ti tilfeller av hatkriminalitet mot hvite ble rapportert denne ene uken. Rapportene er samlet av frivillige organisasjoner, ingen av dem når landets statistikkbyrå. Det som er enda mer sikkert er at ingen av dem når overskriftene her hjemme. Den nederlandske hjelpearbeideren Riet Vuyk som syv år tidligere satt opp Mangwazane misjonen for å hjelpe barn med Aids ble meldt savnet etter et møte med tre afrikanske menn som hun regelmessig leverte mat til. Senere ble hun funnet nederst i en fjellskrent, død etter gjentatte slag mot hodet med en hammer. Den pensjonerte gårdsdriveren Okkie Els og hans kone møtte samme skjebne innen dager av denne hendelsen. På sin gård i en provins utenfor Johannesburg ble de angrepet og drept. Gjerningsmennene voldtok den eldre kvinnen før de drepte henne. Felles for hendelsene, og for majoriteten av lignende hendelser, er at ingenting blir stjålet. Det er ikke et motiv bak handlingene foruten drapene i seg selv, det ligner henrettelser mer enn noe annet.

FarmiTracker er en nett-tjeneste som fører statistikk over slik hat-kriminalitet og melder om en trend hvor hvite menn blir arrestert på falske anklager, ofte slikt som fartsforbrytelser, og plassert i celler med titalls andre fanger. Den britiske statsborgeren Sean Smith stod nylig frem om hvordan han var holdt fanget i 19 måneder og utsatt for gjentatt gjengvoldtekt og annet misbruk, for deretter å slippes fri uten tiltale. Han er nå HIV positiv.

«Lær den hvite mannen en lekse» skal politiet ha ropt inn i cellen til de innsatte før de kastet Peter Wheeler, en 55 år gammel entreprenør i bygningsbransjen inn til dem. Han var død innen få timer, slått ihjel. Listen er uendelig lang, og eksemplene er så lett tilgjengelig blant annet gjennom tjenester som Farmitracker, at det ikke har noe for seg å gjengi flere av dem her.

Etter som man pusler bitene sammen fremtrer et bilde hvor det ikke bare er hvite mennesker som utgjør ofrene, det er også alt som kan forankres til den “hvites” arv. Alle de svarte afrikanere som deler “hvite” ideer som eiendomsrett og ytringsfrihet må knebles eller verre, elimineres, for at de rettroende kan erklære seg seierherrer og deres marxistiske utopi realiseres. Slik har historien gjentatt seg i land etter land på det afrikanske kontinentet. Det er ikke begrenset til Sør-Afrika. Den harde sannhet er at Sør-Afrika kun utgjør det siste leddet. I Zimbabwe utslettet Robert Mugabes Zanu-PF og tidligere Patriotic Front simpelthen hele landsbyer. Hans tropper, utstyrt med macheter fremfor rifler slik at fortellinger om grusomhetene ville skremme hans motstandere desto mer. I skyggen av dette ble Mugabe slått til ridder av Dronning Elizabeth og tildelt en rekke ærestitler av Europeiske og Amerikanske universiteter. I Sør-Afrika er Jacob Zuma og hans ANC tilsynelatende mer tålmodig og metodisk og man foretrekker enn så lenge å finne opposisjonens ledere fremfor hele deres klan. Man torturerer og dreper dem offentlig i en prosess som kalles «necklacing» (man trer et bensindynket gummidekk over offerets hode og setter fyr på det) en metode som forsikrer at offeret lever i gjennomgripende smerte i de siste, opptil tjue minutter av sitt liv. Hundrevis av regimets politiske motstandere dør hvert år på denne måten. Winnie Mandela, Nelsons kone, uttalte engang: “Vi skal frigjøre dette landet med våre fyrstikkesker og halssmykker (necklaces)” Resultatet er det samme. Alt som stinker av kristendom og kapitalisme må dø, en prosess som nå syntes å nærme seg siste verset. Men de negative konsekvensene av Apartheids avløsning vil man ikke snakke om. Dette er blitt et politisk tabu. En av verdens verste konfliktsoner får derfor ingen dekning overhodet. Man later i stedet som om ingenting hender og fortsetter feiringen av det man håpet at det skulle bli. Det skulle være det multikulturelle paradis, «regnbue-nasjonen». Realiteten av et land som stuper mot sult og fattigdom, hjemsøkt av grotesk hatkriminalitet, og med en etnisk gruppe stående ovenfor sin egen utslettelse er tapt mot dette. Å innse noe slikt ville være en så betydelig brist i manges verdensbilde at man simpelthen lar det være. Uvitenhet er sannelig en lykke når det kommer til Afrika.

Erkjennelig er kolonitiden et av de mindre flatterende øyeblikk av vestlig historie. En betydelig del av vår rikdom har unektelig kommet på ryggen til mennesker uten de teknologiske fordeler som våre land har hatt, gjennom en tid hvor europeiske land enda kjempet et kynisk spill om global dominans seg i mellom. Dette er ikke et forsøk på å unnskylde, eller å bortforklare. Men europeiske etterkommere lever imidlertid ennå i disse landene. Boernes tilstedeværelse på kontinentet går tilbake til år 1652, hvite menneskers tilstedeværelse strekker seg til lenge før dette, og deres ankomst sammenfaller i tid med dagens Sør-Afrikas store svarte grupper, Zulu og Xhosa; de kjenner intet annet hjem enn det Afrikanske landet hvor de er født. Deres gamle hjemland krevde liberalisering av dem, de tok oppfordringen og betaler enda for det med livet. I Zimbabwe levde 300 000 hvite. Etter at landet meget motvillig ble overrakt til Robert Mugabe i 1980 etter stort press, er det i dag under en tidel tilbake og de lever stadig under fare for sitt liv og sin eiendom. Mennesker i både det tidligere Rhodesia og Sør-Afrika har møtt og møter stadig sin ende på et vis som er for grusom til å gjengi. Ingen protesttog, ingen handelsboikott føres for dem av en verden i harnisk. Ingen celebriteter gråter foran kamera.

Vi lever i en tid hvor hvite mennesker i Europa og USA preges av et enormt skyldkompleks. Dette komplekset er grunnløst, tåpelig og unødvendig. Men om dette var feil og våre samvittighetskvaler stadig er berettiget, vil det som hender i Sør-Afrika, det faktum at vi lar millioner av mennesker lide for å bøte på våre indre demoner, det at vi ikke klarer å rette opp våre handlinger uten menneskelige offer likevel være en større skamplett på vår arv enn noe annet. Ingen steds har det blitt hevdet at det Apartheid som var burde bestå, men måten det ble kastet, over natten og uten ettertanke har vist seg å være en uhelbredelig ulykke.