Kommentar

Når jeg er svak, ber jeg om frihet, for det er ditt prinsipp; men når jeg er sterkest, tar jeg din frihet, for det er mitt prinsipp.

– Louis Veuillot

Skyldspørsmålet:

I den første delen av dette essayet tok jeg for meg situasjonen i Sør-Afrika. Jeg la frem at forholdene i Sør-Afrika har utviklet seg slik at det ligner umiskjennelig på det vi definerer som etnisk rensning. De viktigste tegnene er at hvite rømmer landet i stort antall – enkelte kilder hevder så mye som en tredjedel har dratt allerede. At hvite statistisk sett er mer utsatt for en voldelig død – noe som særlig gjelder det kommersielle farmersamfunnet, og at voldens karakter mot hvite offer ofte er spesielt grov og bærer tegn av å være hatkriminalitet. Men selv eksempler på forferdelige forbrytelser og dokumenterte forsøk fra styresmaktene på å holde tilbake opplysninger om dette, er et skritt fra delaktighet. Som jeg var inne på så er det umulig å oppdrive et bevis som er utvetydig i at Sør-Afrikas regjering ønsker å kvitte seg med alle hvite. Det finnes ingen konsentrasjonsleirer. Den fysiske forfølgelsen er videre ikke utført av myndighetene selv, men av kriminelle og paramilitære grupper som opererer tilsynelatende frittstående.

Noen, kynikerne, vil hevde at de hvites flykt fra landet er en reaksjon på landets kriminalitet, og at de hvite simpelthen er den gruppen med ressurser nok til å flytte på seg. Det ville nok være uærlig ikke å anerkjenne at en viss sannhet ligger i dette. Noen vil igjen vedkjenne seg at de hvite flykter som en direkte konsekvens av forfølgelse, men at dette er en naturlig utvikling. Det er en fortjent skjebne for denne gruppen som i så lang tid undertrykket den svarte befolkningen. En siste gruppe, som i den vestlige verden synes å være den største, ser ikke at det finnes et problem. De husker ennå Nelson Mandelas ord, der han stod foran et samlet folk og landets stadig hovedsakelig hvite væpnede styrker salutterte ham som deres nye leder, de tror enda at hans visjon er virkelighet;

“… både svart og hvit, vil kunne gå oppreist uten frykt i deres hjerter, sikker i deres ubrytelige rett til menneskets verd – en regnbue nasjon som nå til sist er i fred med seg selv og verden. Vi må handle i fellesskap, som et samlet folk for nasjonal helbredelse … Aldri, aldri og aldri igjen skal det bli at dette vakre land vil oppleve undertrykkelsen av den ene fra den andre.”

Thabo Mbeki etablerte seg tidlig som et ansikt for den korrupsjon og afrikanske nasjonalisme som skulle komme til å definere post-apartheid staten, og en av hans første handlinger som de-facto leder av ANC under en svak og aldrende Mandela, allerede i forkant av valget i 1999 hvor Mbeki skulle bli Sør-Afrikas nye president, var å bytte ut den etnisk varierte samling statsråder med en rekke bestående utelukkende av venner og venners venner – svarte afrikanere. På kort tid var hele regjeringsapparatet nærmest blottet for hvite, samt indere, og for så vidt også den andre svarte gruppen, zuluene, noe som var mulig ettersom ANCs ledelse tok det for seg å håndplukke 75 % av navnene til valglistene fremfor å overlate dette til de lokale prosesser etter kutyme. Alle offentlige organer inkludert etterretningstjenesten var straks etter direkte underlagt regjeringen. Med én sentralisert makt, uhørt foruten diktaturer, kunne Mbeki så vende oppmerksomheten mot den juridiske gren av statsmakten.

Så effektiv var han med sitt «mandatoriske reorientasjonprogram for å eliminere kulturen av rasisme, undertrykkelse, kjønnsdiskriminering og trusler» innen den juridiske sektor at før valget i 1999 oppnådde han å få presset igjennom et lovforslag i høyesterett som effektivt utestengte en stor andel av landets ikke-svarte minoriteter fra stemmeurnene, i utgangspunktet fem millioner av dem. Enkelt nok utført ved å lovfeste et ID-kort som denne delen av befolkningen ikke hadde tilgang til, og som myndighetene ikke hadde mulighet til å få utstedt tilnærmet nok av innen valget. Innen valget var fremdeles 2,3 millioner i all praktikalitet uten stemmerett, og ironisk nok var hans sterkeste våpen gjennom denne prosessen, det å anklage andre for rasisme om de våget protestere.

Et illustrerende tilfelle på Mbekis stormannsgalskap og eskalerende rasehat er saken, reist av ANC, for oppsigelsen av den hvite presidenten for Sør-Afrikas Rugby liga Luis Luyt, og få ham erstattet med den fargede Brian van Rooyen. Dommeren William de Villieres fant ikke grunnlaget, og dermed var en enorm kampanje reist for å få ham stemplet som en «aparteid dommer». Man gikk så langt som å true landslaget Springboks med reiseforbud om Luyt ikke gikk av – noe som han omsider så seg nødt til å gjøre da sponsorene løp mot utgangen fra et landslag potensielt uten mulighet til å konkurrere internasjonalt.

Et annet eksempel på Mbekis taktikker er karakterdrapet på Helena Dolny, leder av landbruksbanken – sentral i kampanjen mot hvite farmere, og enke av den velkjente, og godt likte anti-apartheid aktivisten Joe Slovo. Hun forklarer selv i sin biografi om hvordan brev ble lekket til pressen, en presse ofte direkte kontrollert av ANC, brev hun aldri hadde sett før. Om hyppige innbrudd i hennes kontorlokaler. Om trusler som til sist akkumulerte i skuddløsning mot hennes hus, før hun endelig gikk av sammen med en rekke av hennes nærmeste samarbeidspartnere. Denne tidligere modige kritikeren av apartheid-staten, fant seg nå som offer for det hun selv kalte etnisk rensing. Til historien hører også det faktum at banken få år senere befant seg på randen av kollaps med to milliarder rand tilsynelatende forsvunnet i løse luften. En lignende historie finnes bak instituttet for landbruksforskning, og lignende historier blant både private og offentlige organisasjoner, er det absolutt ingen mangel på.

Ikke alle av Thabo Mbekis avgjørelser er tilsynelatende ideologisk fundert, i utgangspunktet. Enkelte av dem er formelig umulig å dechiffrere; som hans totale mangel på interesse eller systematiske tiltak for å stemme den eksplosive økningen av HIV og AIDS i Sør-Afrika. Eksempelvis kan nevnes medisinen AZT og andre antiretrovirale medikamenter, som hvis administrert innen 48 timer av infeksjon har en meget potent preventiv effekt, og som har vist seg å redusere risikoen fra smitte mellom mor til barn under fødsel med inntil 50 prosent. Mbeki nektet å investere i dette produktet med begrunnelser som den ene var merkeligere enn den andre. Virkemidler holdt frem av Mbeki og ANC i kampen mot aids var tradisjonell afrikansk trolldom og et beviselig giftig stoff Virodene, bestående av industrielle løsningsmidler. I forkant av Durban konferansen i 2000 ble det rettet anklager fra sørafrikansk regjeringshold om at selve koblingen mellom HIV og Aids var «elitistisk», at debatten var drevet av farmasøytselskapene og dermed et bevis på de rike hvites rasisme mot de fattige svarte.

Allerede i 2003 var dødsfall forårsaket av Aids landets fremste dødsårsak med over 1 million døde så langt, og projeksjonene var og er bunnløse. Det antas i dag at over 6 millioner lever med smitten. Det er ingen tvil om at Mbeki kunne ha tatt opp kampen mot Aids og HIV, og levert et avgjørende slag allerede før sykdommen nådde epidemiske dimensjoner. Men R.W. Johnson sier det best i at: «dette ville involvere en filosofi av individuelt ansvar, av selvdisiplin, av ikke å klandre andre, av ikke å bortforklare egne handlinger ved å peke på fortiden eller eksterne påvirkninger.» Alt av egenskaper som var ukjent for Thabo Mbeki og hans innerste sirkel. Det er fortellende at Sør-Afrikas regjering fremfor å bekjempe denne krisen, valgte å bruke den til å skjerpe retorikken mot de «hvite kolonialistene».

Thabo Mbeki tilbrakte store deler av sitt voksne liv i Europa og har tatt grader ved både University of London og University of Sussex, henholdsvis en bachelor i økonomi og en master i African Studies. Man kan kanskje anta at det er denne versjonen av ham, den intelligente og veltalende leder av den nye staten, sammen med Mandelas karisma og (jeg antar) genuine håpefullhet, som har gitt ham et fripass blant vestlige ledere og media. For bildet av ham smilende ved siden av Robert Mugabe på høyden av farmer-angrepene i år 2000, på en tid hvor så mye som femti mennesker daglig ble drept i politisk vold i forkant av et valg som Mugabe tapte, men så valgte å overse resultatet av, møtes med øredøvende stillhet.

En tilsvarende stillhet som når hans eget parti tilsynelatende fulgte samme taktikk som Mugabe foran distriktsvalget i 2002, med forfølgelsen av DA (Democratic Alliance) deres politikere og sympatisører. Dette som etter hvert skulle bli den eneste seriøse opposisjon til ANCs dominans, og bestod/består av både svarte og hvite, da under (den hvite) partilederen Tony Leon.

Lungwisa Gazi, var en lokalpolitiker for partiet og så sin sønn Boyboy skutt og drept som ledd i en voldelig intimidasjonskampanje mot henne. Dette etter at han tidligere var blitt arrestert på falske anklager og hospitalisert i prosessen av politiet. Det meldes også at hele landsbyer (townships) hvor DA stilte sterkt ble brent ned til grunnen, og at man sjelden kunne ha et partirally som ikke var omringet av ANC sympatisører sittende bak på deres bakkies (pickuper) med automat-våpen.

Men når det kommer til hevntokten som pågår mot landets hvite befolkning er det regjeringens programmer, tilsynelatende uskyldige under et dekke av politisk korrekthet og balansert mot tidligere urettferdigheter, som skaper grunnlaget for dagens situasjon. En systematisk, men ikkevoldelig forfølgelse som med tydelighet viser dens rette ansikt og som unektelig fører, sannsynligvis med overlegg, til vold. Black Economic Empowerment (BEE) er ett godt eksempel. Det så sin oppstart under Nelson Mandela og var ment å være et «affirmative action» program ikke ulikt det man ser i USA. Og i sine første dager så var det også tilnærmet likt. En viss vekt i en poengskala i offentlige innkjøpsordninger skulle under dette programmet tillegges HDI personer “historically disadvantaged individuals” og man så også for seg et mål om at 25 prosent av lederstillingene ville fylles av fargede, med tiden.

En viss forståelse for dette kan man ha, selv med det i mente at den hvite befolkningen så sin relative økonomiske makt nå toppen på 60-tallet. Men etter 6 måneder var 66 % av statlige kontrakter gitt til BEE-selskaper som vil si selskaper med andeler svart ledelse og eierskap som stadig skulle oppgraderes. Under Thabo Mbeki og Jacob Zuma skulle BEE-programmet utvikle seg til en størrelse med overveldende økonomisk makt i landet. Et utall forskjellige kommisjoner og organisasjoner, statlige og halv-statlige, utspringer nå fra dette en gang tilforlatelige tiltak og mater hverandre generøst med milliardverdier fra landets industri. Det var ikke lenger nok med 25 prosent svart lederskap, det skulle snart bli 75 prosent eierskap – innen 2014 hadde man sett for seg at 80 prosent av offentlige innkjøp skulle skje via slike selskaper, 30 prosent av alt økonomisk eierskap skal inn under svarte. Man kan spørre seg hvordan man ønsket å utrette dette uten å konfiskere enorme, lovlig anskaffede eiendommer. I dag vil for eksempel ikke det offentlige, representert av «Department of Public Works» lenger leie sine kontorer av bedrifter som ikke er 100 prosent eid av svarte.

Effekten av BEE har vært en enorm arbeidsløshet, både for hvite og fattige svarte, og det i en periode med en av tidenes største råvareboomer. Sør-Afrika er en av verdens største råvareeksportører med opp til 89 prosent av verdens reserver av eksempelvis platinum (og palladium, rhodium og beryllium), et mer verdifullt mineral enn gull. Andelen mennesker som lever under fattigdomsgrensen har aldri vært høyere. Livskvaliteten og gjennomsnittlig levealder for den jevne sørafrikaner er i fritt fall, og nærmer seg 40 år fra apartheid-tidens 67 år. Og der motivet for landets næringspolitikk tidligere var nærmest utelukkende økonomisk med hudfarge som en mindre faktor, er den nå avgjørende for å delta i landets økonomi. Rettere sagt, at man er medlem av en liten eksklusiv gruppe svarte, knyttet sammen av politiske og familiære bånd, noe som ofte viser seg å være to sider av samme sak.

Opptil 30 prosent av alle stillinger i offentlig sektor står ledig grunnet affirmative action programmer som gjør at man ikke kan ansette hvite, og det faktum at svarte med nødvendige kvalifikasjoner ikke finnes. R.W Johnson (hvis bok South Africa’s Brave New World jeg ublygt har stjålet flere eksempler fra i denne delen) går så langt som å påstå at det offentlige i realiteten er 100 prosent svart, noe som underbygges av det faktum at så mye som halvparten av hvite menn driver personlige foretak av størrelse under den som berøres av affirmative action lovverket, ellers er de tvunget til å selge/gi bort deler av foretaket til en person med mørkere pigmenter eller risikere strenge straffer. Dette er verdt å merke seg, når man møter argumentet at hvite fremdeles dominerer Sør-Afrikas økonomi. Det offentlige utgjør over 28 prosent av den totale økonomi og er stigende. Er dette tallet inkludert?

Ikke alle hvite har kunnskap eller mulighet til å drive for seg selv, slumområder for denne gruppen, hvor man bor i provisoriske hytter uten vann og strøm, har derfor dukket opp en rekke steder i Sør-Afrika, noe som er særegent for nyere år. En økning i arbeidsløsheten på flere hundre prosent har hatt en stor kostnad. Majoriteten av hvite menn mellom 25 og 35 har reist fra landet, så mye som 80 prosent av dem med høyere utdannelse ønsker å følge dem, den gruppe som ellers ville skapt morgendagens arbeidsplasser. Utviklingen er dermed dømt til å fortsette.

Jacob Zuma som nylig giftet seg med sin fjerde nåværende kone, den sjette totalt; var den som introduserte «Broad Based Black Economic Empowerment» en versjon av det opprinnelige BEE, som nå straffer som forbrytere de som nekter å oppgi fruktene av sitt arbeid til uvedkommende. Dette kommer i tillegg til bøter på inntil ti prosent av den totale omsetning. De nye reglene åpner også for å straffe selskap som i seg selv overholder reglene, men som anses å bryte dem gjennom et selskap som de er tvunget av den samme loven til å investere i. Dette er vanskelig i det hele tatt å formulere på en måte som gir mening; Etter de nye reglene må ethvert selskap som omfattes av BBBEE (som det nå heter) investere i et annet selskap som anses høyere på den fargebaserte rangstigen, etter en intrikat poengskala basert på eierskap og ledelse av svarte. Men dersom det viser seg at dette selskapet som man er pålagt å investere i, og som man verken har kontroll over eller totalt innsyn i, ikke er det mønsterforetak det utgir seg for, så kan man selv straffeforfølges med de midler nevnt ovenfor, altså fengselsstraff og bøter.

I del 1 ble det nevnt hvordan Jacob Zuma, i skyggen av volden mot hvite, går på sitt podium og synger om å ta livet av dem, foran et publikum som livlig synger etter teksten av «Kill the Boer». Dette er ikke et isolert tilfelle av voldsretorikk fra verken Zuma eller hans parti ANC, hvis ungdomsgren er særlig grov i dette henseendet og som synger nevnte sang blant flere, flittig på sine møter. Senest i mai gikk ungdomspartiets leder Ronald Lamola ut og oppfordret hvite til å overgi sin eiendom til staten i sin egen interesse «…ellers kan vi ikke garantere for hva som vil skje».

Også for farmerne er det de politiske programmer som utgjør grunnlaget for volden mot dem; en årelang kampanje for å frata dem deres gårder og redistribuere dem til svarte – som ofte ender opp med å forlate dem når de finner ut at gårdsdrift ikke er enkelt, og som statistisk sett aldri lykkes i kommersiell drift. Dette basert på historiske krav som ofte er så hårreisende svakt fundert at man nærmest ikke tror hva man leser. (Det finnes vellykkede svarte farmere, men en fellesnevner for dem synes å være at de har kjøpt sin egen jord) En meget detaljert beretning om dette finnes i boken; The Great South African Land Scandal, av Dr. Philip Du Toit som er tilgjengelig gratis online. I ett eksempel fra denne boken skriver han:

«… fordringshavere hevdet at området de fikk var for lite, men de fikk 7000 hektar i erstatning for 1500. De hevdet at det nye området var for langt fra deres gravsteder, men det var ingen gravplass på den originale tomten. De klaget over å måtte bygge nye hus, kirker og skoler, men alt dette ble bygget for dem, på skattebetalernes regning. De klaget så på manglende kompensasjon for deres appelsintrær, men de fikk ett pund pr. tre (i 1946), og etter hva beboerne i området fra den tiden har fortalt var disse trærne allerede stjålet fra omkringliggende gårder»

Gruppen som fremsatte dette kravet fikk det innfridd, men flyttet aldri til sin nye eiendom. Da Du Toits samarbeidspartnere reiste dit flere år etter var området forlatt og man kunne rapportere lite annet enn døde frukttrær og inntørkede elver, inkludert en botanisk hage opprettet av en tidligere eier med truede arter fra hele Sør-Afrika, ødelagt. Du Toit dokumenterer også hvordan vold er uløselig knyttet til slike krav, og styresmaktenes – særlig det lokale politiets delaktighet.

Etter en periode med eskalerende voldelige angrep hvis hensikt umulig kan misforstås, basert på forbryternes egen tilbøyelighet til slikt som å skrive «drep alle hvite»  i offerets blod på åstedet og det faktum at en meget høy prosent av farmerdrap og en stadig høy andel drap på hvite i forstedene også avstedkommer tortur, ble farmersamfunnets sikkerhetsstyrker i 2008 avviklet «på grunn av den rolle de spilte under apartheid». Underlagt den regulære forsvarsstyrken, men stort sett utgjort av farmere selv, var dette samfunnets siste skanse i en tilværelse hvis daglige møter med vold man vanskelig kan forestille seg..

Selv med denne informasjonen fant man det for godt å amputere deres siste livline. Sør-Afrikas menneskerettighetsråd har gått så langt som å fordømme uttrykket «farm attacks», logikken er enkel; det finnes ingen angrep, derfor trengs ingen beskyttelse.

Men man skulle også ta fra dem deres håndvåpen, og innsette en lov som i all rimelig forstand gjorde selvforsvar straffbart. Noe som Illana Mercer tar opp i sin bok «Into the cannibals pot» – en bok som for øvrig burde kommet med aldersgrense grunnet de grafiske skildringer av landets hatforbrytelser. Hun forklarer hvordan hennes bestemor som lever på en gård i Sør-Afrika så seg nødt til å levere inn sitt eneste våpen grunnet komplikasjoner tilført av den nye loven. Privat eierskap av våpen er nå kun tillatt på en «need based» ordning, noe som innebærer at de lokale myndighetene kan bestemme etter egen diskresjon hvem som oppfyller eksempelvis klausulen, om «et særlig behov for beskyttelse». Om man antar at en farmer ikke vil dekkes av denne klausulen, er det stor sannsynlighet for at man har rett. Samtidig er forbrytere godt bevæpnet; 1250 politivåpen ble stjålet i 2008, kun i det ene distriktet av kwaZulu-Natal.

Mercer lister opp en rekke eksempler på hvite mennesker tiltalt og dømt for drap, og drapsforsøk, etter å ha opplevd overfall i sitt eget hjem. I enkelte tilfeller har offeret, nå forbryteren, blitt anklaget for rasisme fra høyt politisk hold – for selvforsvar. Praktisk talt innebærer loven at man ikke kan bruke dødelig vold mot en bevæpnet overfallsmann, noe som Anton du Plessis fra SAs Institutt for sikkerhetsforskning forklarer slik; «dersom denne retter våpenet mot din person, og man har grunn til å anta at han vil bruke det, først da kan man bruke dødelig vold.» Mercer skriver med den hensynsløse kjølighet som betegner hennes prosa: «I et land hvor menn og barn rutinemessig tvinges til å bevitne deres mødres voldtekt, må de nå kalibrere faren for hennes liv, før de kan beskytte sin kjære»

Innrømmelig langt for et essay, har jeg nok kun skrapt overflaten av virkeligheten i Sør-Afrika for ikke å nevne Afrika som kontinent, hvor lignende historier i mindre omfang men også grovere, kan finnes i Kongo, Angola, Mosambique og Zimbabwe. En virkelighet som er godt skjult. I likhet med mange av vår tids ubehagelige sannheter, er opplysningene undertrykt og vanskelig å få fatt om. Jeg har nevnt tre bøker som sammen oppnår å gi et ærlig og helhetlig bilde. Illana Mercers; Into the Cannibals Pot, R.W Johnsons; South Africa’s Brave New World og Dr. Philip Du Toits; The Great South African Land Scandal. Det er i det minste et sted å begynne.