Kommentar

I Norge har vi alltid likt å tro at alle barn gis de samme mulighetene av samfunnet til å få seg en utdannelse og en god jobb. Det pleide ikke spille noen rolle hvor du vokste opp eller hvilken skole du gikk på. Dette har bestandig vært en god ting ved sosialismen, synes jeg. At alle skal få samme sjansen. Og at universitetene fremdeles er gratis – eller finansiert av skattebetalerne om man vil. I Storbritannia koster universitet nå 9.000 pund i året – og det er bare studieavgiften. Det var Labour som innførte studieavgift  i 1998. Hvor mye stipend som gis avhenger av foreldrenes inntekt så studentene betraktes dermed som barn selv om de kanskje er 22-23 år. Det forventes at familier som har råd til det skal betale for seg.

Dette kommer nok til Norge også, før eller siden. Akkurat som med private helsetjenester. De som har penger kan betale seg ut av køen akkurat som med fast track på flyplassen. Fordelen er selvsagt at det frigjør ressurser til de som trenger det mest, men ulempen er at vi ikke lenger lever i det samme samfunnet hvor vi opplever og erfarer de samme tingene.

Denne splitten har skapt globalister i Norge. Mange forstår ikke at villigheten til å betale høy skatt avhenger av at folket selv kan identifisere seg med de som mottar. Det har noe med å se seg selv i samme situasjon. Denne lojaliteten svekkes når mottakernes livsstil og kultur blir fremmed for de som betaler. I mange år har politikerne prentet inn i befolkningen at de har «rett» og «krav» på ytelser. Rettigheter er blitt så fremtredende at man har glemt hvem det er som betaler og at det burde følge noen plikter med.

USA har aldri greid å utvikle et system som er likt for alle. Til det har landets befolkning innbyrdes for store ulikheter – det er ofte liten empati på tvers av folkegruppene. Norge var i den «heldige» situasjon at landet hadde en svært homogen befolkning. I likhet med de andre nordiske landene var det her mulig å innføre trygghet i form av helse, utdannelse og økonomi til alle. Nordmenn liker ikke juks og trygdejuks har aldri noen skrytt av.

Selv det å være sykemeldt eller uføretrygdet pleide nærmest å gi folk dårlig samvittighet. For vi kommer fra en kultur hvor det forventes at man bidrar med noe. «Alle må hjelpe til» er noe vi hørte ofte i oppveksten – om det gjaldt å hente vann i kanner på hytta eller måke snøen i oppkjørselen for å hente avisen før frokost. Nordmenn er rett og slett vant til å ta i et tak. Når man bor så langt nord så måtte man jo i gamle dager planlegge og jobbe sammen for å overleve vinteren. Det sitter igjen i folkesjela. Og det er sunt med både disiplin og selvdisiplin. Vi ser skjevt til de som kan bidra men ikke gidder. Gratispassasjerer  🙁

Alle må hjelpe til

I vår overgang fra et tillitsbasert samfunn med delte erfaringer og minner er vi på vei over til det multikulturelle samfunnet hvor det viser seg at andre folkegrupper og nasjonaliteter har helt andre prioriteringer enn nordmenn. Noen av dem synes vi er dumme som forventer at alle skal stille opp. Hvorfor skal de det? tenker de. Pengene de mottar kommer jo fra Nav – hva har det med oss å gjøre? Gruppen som mottar er voksende og i stor grad er den importert av velvillige globalister som føler skyldfølelse over at vi har det så bra i Norge i forhold til resten av verden. Det er tull selvsagt. Norge har hverken det beste helsevesenet, den beste skolen eller det beste politiske systemet. Men vi har i snitt mer penger enn de fleste andre.

Norges rikdom var i mange år ukjent for andre på denne planeten. De fleste hadde nok med sitt og internett var ikke oppfunnet. Nyhetene man fikk om andre land var begrenset. Vi kan trygt fastslå at de dagene er over og at Norges økonomi fungerer som et trekkplaster på mange som ønsker seg et bedre liv. Og det kan være positivt. Hvis de har noe å bidra med, vel og merke.

Dessverre ser vi at det kommer mange mennesker som ikke har noe særlig å bidra med i det høyutdannede, automatiserte Norge som ikke har så mange ukvalifiserte arbeidsplasser å by på. Og språket er ikke så greit å lære seg heller – særlig ikke i voksen alder. Brochmann II sier at vi må satse på 2. generasjon. Det koster for mye å få 1. generasjon opp til ønsket nivå hvor de faktisk bidrar. En nøktern og realistisk vurdering, men samtidig nedslående erkjennelse.

Vi må satse på 2. generasjon…

Allerede i 2010 meldte SSB at barnefattigdom var et innvandrerproblem. Dette kan man nok uttrykke på forskjellige måter, som for eksempel at barnefattigdom blant innvandrerfamilier er et samfunnsproblem. Et frivillig importert sådan. Men nå er det her, så da må vi jo forholde oss til det. Dette forholder vi oss til ved at vi ikke bryr oss noe særlig. For vi kan umulig å ha brydd oss stort ettersom barnefattigdommen blant innvandrere har økt siden 2010.

Men igjen, vi ser det med norske øyne. Kanskje de det gjelder ikke oppfatter det som noe problem å leve på 60% av medianinntekten. Kanskje de føler seg langt rikere enn hva vi definerer dem som. Kanskje bruker de en annen målestokk og kanskje har de helt andre prioriteringer enn at alle ungene skal ha hver sin iPad, iPhone og alt det der.

Nordmenn liker ikke å få flere barn enn det de synes de har råd til samtidig som de kan opprettholde en god levestandard og helst ha begge foreldre i arbeid. Og noen vil helst ha råd til å være hjemme med barna mens de er små. Men det er de færreste som bedriver familieplanlegging ut fra Nav sine satser. For vi forventer, også av oss selv, at vi er selvhjulpne, og økonomisk uavhengige. Vi liker ikke å føle oss som noen byrde, og spesielt ikke som følge av egne valg. Igjen, det er noe i folkesjela. Noe i våre arvede verdier om at man ikke skal være til bry.

Nordmenn synes som regel at det holder med tre barn og de aller fleste nøyer seg med ett eller to.  Jo flere barn, jo større plass trenger man og jo mer koster det. For ikke å snakke om logistikken når én skal på fotballkamp, én spiller i korps, én går i speideren og én skal spille ishockeykamp. Og da snakker vi om en «vanlig» tirsdagkveld. Nordmenn liker å følge opp barna sine og trår til som trenere, publikum og dugnadsdeltagere. Alle barna skal føle at vi er der spesielt for dem.

Det er et par generasjoner siden vi hadde besteforeldre som var én av åtte eller én av ti. Den gangen hvor minst et par unger bukket under av spanskesyken eller tæring. Den gangen Norge var et fattig land. Med færre barn øker familievelstanden. Og omvendt – men mange barn blir man raskt nokså fattig i dagens Norge.

Innvandrere som flytter til Norge tar med seg sine tradisjoner. Og hvis tradisjonen er å få seks barn, ja så gjør man det. Mange har oppdaget at man kan leve veldig godt på rett og slett produsere barn i Norge. Særlig hvis man er enslig forsørger. I 2011 avslørte Nav at de hadde oppdaget 100 somaliske kvinner som hadde fått barn med sine fraskilte menn.

NRK skrev: – De fleste som mistenkes for å svindle til seg aleneforsørgertillegg er somaliere, sier Nav.

Amal Aden kommenterte: – Jeg opplever at folk som sitter i Somalia har mer kunnskap om det norske trygdesystemet enn mange etniske nordmenn, sier Aden til NRK.

Hver familie svindlet til seg 800.000 kroner. Som tidligere nevnt, dette er slikt som vi nordmenn ikke liker. NRK innhentet til og med tall fra SSB:

Det viser seg at nær halvparten av alle somaliske barn her i landet er født utenfor ekteskap. Enten er det stor aksept for alenemødre blant somaliere, eller så forteller statistikken noe om omfanget av trygdemisbruket.

Ja, men vi vet jo at disse barna ikke egentlig er født utenfor ekteskap – for de er jo fremdeles gift i henhold til islam, og for dem er det kun det som teller. Som sagt, andre verdier, andre kulturer og andre prioriteringer. Hvordan skal det la seg gjøre å skape et norsk rettighets- og pliktfellesskap her?

SSB kan vise til at de somaliske familiene i Norge ikke bare er de fattigste, men er også de som får flest barn.

Selv om innvandrerbarn utgjør en stor og økende andel av barn i lavinntektsgruppen, er det store variasjoner ut i fra hvilken landbakgrunn de har. Barn med bakgrunn fra land som Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen. Dette er barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre. De tilhører ofte barnerike familier med dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet og hvor avhengigheten av ulike offentlige støtteordninger er høy.

I sin oversikt viser SSB at blant barn av nordmenn er det kun 5,4% som bor i en husholdning med lavinntekt. Tilsvarende for somaliske barn er 79% og for syriske barn er det 66%.

Somaliere ser ut til å være i en særstilling når det gjelder både fattigdom og høyt antall barn. Selv om altså halvparten av dem ble født «utenfor ekteskap».

Slike enorme forskjeller skaper momentant et klasseskille. Vi ender opp med en underklasse både økonomisk og sosialt som følge av segregering. En underklasse som aldri greier å ta igjen gjennomsnittsnordmenn. Hvis 1. generasjon, og da særlig kvinnene, ikke kommer seg i arbeid og får færre barn slik at økonomien bedrer seg, så vil dette skape store friksjoner og frustrasjon i samfunnet.

Hvordan skal omfordeling av godene kunne fortsette smertefritt fra en norsk befolkning som synes det er uansvarlig å få mange barn uten å ha god nok råd til det, til en annen som ikke har noen hemninger i så måte?