Sakset/Fra hofta

Amal Adens bok «Se oss! – Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne» blir anmeldt av Hege Storhaug i Human Rights Service. Forfatterens fortelling om et norsksomalisk barneliv viser med all (u)ønskelig tydelighet at norsk lov ikke omfatter barna i det norsksomaliske miljøet. – Rystende lesning fra et sykt Norge, skriver Storhaug:

Å lese Amal Adens bok «Se oss!», om somaliere i Oslo med fokus på overgrep mot barn, er så rystende at det knapt finnes dekkende ord for hva man tenker og føler underveis. Den unge somaliske kvinnen har skrevet årets viktigste bok, mener Hege Storhaug, som møtte Amal Aden nylig for en samtale. Storhaug forteller fra møtet med den usedvanlig modige og engasjerte kvinnen, og gir et innblikk i Adens beretning fra de mest lukkede innvandremiljøene i Norge. «Hvis ikke norske myndigheter nå våkner og tar Norges nye barn på alvor, er vi vitne til vår tids mest burleske unnlatelsessynd,» mener Storhaug.

Adens bok handler om den fiktive men autentiske, 13 år gamle Yasmin, som lever i voldshelvete og senere giftes bort bare 14 år gammel til en mann i 40-årene. Gjennom Yasmin beskrives et norsksomalisk barneliv fullstendig blottet for omsorg.

Storhaug har møtt forfatteren:

Norsk lov gjelder kun hvite barn,» gjentok Aden i møtet. Jeg er så hjertens enig, og jeg kjenner jeg begynner å bli syk av å bo i et land som er blitt så sykt som Norge.

Etter å ha arbeidet med innvandring og integrering i 16 år, har jeg mang en gang blitt konfrontert med vitnesbyrd fra de indre rekkene som har tatt nattesøvnen fra meg. Likevel var det å lese Adens bok som å få stukket kniven i seg, gang etter gang. Beretningen er rett og slett et rent smertehelvete fra første til siste ord. Ja, jeg visste at voldsnivået i somalisk kultur er høyt, men, nei, jeg hadde ikke tilstrekkelig fantasi til å ta innover meg hvor ekstrem voldsutøvelsen mot norsksomaliske jentebarn kan være, kombinert med foreldres og omgivelsenes totale mangel på empati. I møte med kvinnen bak boken i Aschehougs lokaler nå på fredag, falt denne kommentaren fra Aden da jeg tok opp mishandlingen av særlig jentene: «Hvorfor tror du at så få somaliske jenter i Oslo dusjer etter gymtimen? Hadde de dusjet så hadde jo alle sårene og arrene blitt avdekket,» sa hun kontant.

Gjennom hovedpersonen «Yasmin» – som er en autentisk person, men ikke Aden selv – beskrives et barneliv så fullstendig blottet for omsorg som man kan forestille seg.

«Yasmin» er hushjelp for tre eldre brødre, mor, far og en tante. Hun må rett hjem etter skoletid, og i helgene får hun ikke gå ut. Nordmenn er vantro, norske kvinner er horer. Vennskap med norske barn er synonymt med å bli kristen og ende i helvete. Men «Yasmin» lever i et helvete her på norsk jord, og noen av voldsscenene som beskrives i boka er regelrett av en annen verden; det slås, sparkes, bites, og når det ender med så store skader at det trengs legehjelp, så tas ikke «Yasmin» til legevakten. For da kan barnevernet bli blandet inn, og man mister barnet til de kristne, og, ikke minst; man mister barnetrygd. Som «Yasmin» så treffende beskriver en opplevelse i Oslo sentrum: «Jeg så en dag to somaliske damer som gikk sammen, den ene var synlig gravid og hun snublet i en rulletrapp på Oslo City, den andre damen hjalp henne opp og sa: ’Der kunne du mistet en barnetrygd’.»

Noen av bokens sentrale påstander omfatter spesielt situasjonen som hersker blant blant somaliere i Oslo sentrum og Oslo indre øst:

– Somaliere vil ikke integreres blant «vantro» nordmenn, og forakter generelt nordmenn og norsk kultur.

– Kvinner og jenter isoleres i hjemmene for å beskytte menns ære.

– Jenter utsettes for seksuelle overgrep på innsiden av familien og miljøene.

– Vold er ekstremt utbredt, der de mest skadelidende er jentebarna.

– Man gifter og skiller seg, og gifter og skiller seg – først og fremst for å utløse stønader.

– Somaliere som kommer til Norge har ikke beskyttelsesbehov. Det dokumenterer de selv ved den hyppige trafikken til Somalia og boligbyggingen der og dumpingen av unger.

– Empati og omsorg for barna er så godt som fraværende. Ungene er et produkt som skal jobbe for foreldrene og utløse trygder.

– Jenter ned i 12-årsalderen er mødre for småsøsken, mens deres reelle mødre heller prioriterer timelange telefonsamtaler og besøk til venner.

– At jentene kjønnslemlestes tas for gitt av miljøene.

– Majoriteten av mennene tygger khat. De som ikke gjør det, ses ned på.

– Å lyve og fuske for å utløse trygder og sosialstøtte er mer vanlig enn uvanlig.

– Somaliere takler ikke det norske velferdssystemet. Tvert om ødelegges de moralsk av de rause velferdsordningene.

I følge forfatteren produseres barn i det norsksomaliske miljøet for å utløse barnetrygd. Man skiller seg etter norsk lov, men er gift etter sharialover. Den norske skilsmissen uløser ytterligere stønader. Adens beskrivelse av trygdemisbruket blant norsksomaliere bekreftes langt på vei av statistikker fra SSB. Men via forfatteren får man et innblikk i det totale sviket mange av de aktuelle barna i dette miljøet utsettes for, skriver Storhaug:

At somaliske kvinner er på topp over listen over andel enslige forsørgere viser statistikk fra SSB, men i Amal Adens kontekst når man får et innblikk i det totale sviket mange av de aktuelle barna som produserer velstand for foreldrene utsettes for, får SSBs statistikk helt andre dimensjoner. Man forstår også hvorfor Grønland om morgenen er tom for somaliske menn, mens når man rusler hjem etter arbeid dominerer de khat-tyggende mennene gatebildet. Dagen har mange brukt til å sove ut rusen og etter å ha dengt kone og barn. Ny khat-runde venter de arbeidsløse fedrene, mens mor er hjemme og denger kanskje jentebarna hvis ikke husarbeid og annet er utført etter ordrene.

Gjennom «Yasmin» og hennes likesinnede, beskrives barneekteskap som inngås på Grønland med menn som kan være tre ganger så gamle som jentene. Har ei jente oppført seg riktig ille, som i forbifarten å snakke til en ikke-muslimsk gutt på vei ut av skolegården, kan hun ende opp tvangsgiftet med en eldre mann i Somalia. Der hun forblir. Hele barneflokker sendes tilbake til Somalia for å forebygge integrering – noe vi i HRS også har mang et eksempel på – mens foreldrene altså måtte flykte fra Somalia og lever her – på trygder. Pengene prioriteres ikke til barna, enten barna er her eller dumpet i Somalia. Pengene prioriteres til boligbygging og bilkjøp i Mogadishu og i Somalieland. Som Aden forteller, har norsksomaliere et ordtak som sier at «jo mer du lyger, desto mer penger får du.»

Ikke bare er så mange somaliske fedre null integrert i Norge, det står vel så ille til for majoriteten av kvinnene i indre Oslo. Å bli integrert er synonymt med å falle fra islam. Og hva med kjønnslemlestelse? «Omskjæring av jenter er ikke noe tema blant somaliere, det er en selvfølge at alle skal omskjæres,» skriver Amal Aden i bokens andre hoveddel der forfatteren presenterer tanker og meninger om den elendigheten norske myndigheter stilltiende har latt våre nye landsmenn leve i, et fullstendig uverdig liv skapt av en fullstendig misforstått politikk. Med tanke på at over halvparten av den hurtig voksende somaliske befolkningen i Norge er under 20 år og den årlige høye innvandringen fra Somalia, står Norge definitivt overfor en tikkende bombe: Det er eksempelvis for meg umulig å se hvordan barnevernet skal ha kapasitet til å hjelpe alle barna i dag som etter lovens ordlyd har rett til hjelp. Hva skjer den dagen tusener av vannskjøttede somaliske barn fyller Oslos gater?

Da jeg satt sammen med Aden nå på fredag, var det en sjeldent engasjert og utålmodig kvinne jeg møtte. Hun var det nesten ingen av våre politikere i regjeringen er: En brennende sjel på vegne av de mest sårbare. Aden var selv et barn som levde i årevis uten omsorg. Hun fikk aldri fullført skolegang og har derfor ingen utdannelse. Tross en bakgrunn fra krig i Somalia og nå et nytt liv med norske venner, har hun langt fra brutt båndene til somaliere. Derfor kjenner hun til over 100 norsksomaliske barn som er dumpet i Somalia, forteller hun. Hun chatter med de fortvilte barnesjelene på nettet, mens barnevernet gjerne tror ungene er på et lengre opphold hos en syk bestemor i London… Aden trekker i tråder i bakgrunnen, om bare i håp om å kunne «redde ett barn», for da er all bekymringen for det totale sviket overfor en av Norges største barneinnvandrergrupper i det minste verdt noe.

Alle sentrale statsråder og andre maktpersoner har fått boken tilsendt.

Human Rights Service: Rystende lesning fra et sykt Norge