Kommentar

Amal Aden har skrevet sin livshistorie i skjønnlitterær form. Det er et uhyre dramatisk liv, men språket er fattig målt mot det hun beskriver. Skyldes det at hun ikke behersker norsk, eller at hun ikke greier å uttrykke seg litterært?

Czeslaw Milosz skriver om at mange som opplevde forferdelige ting under den annen verdesnkrig, ikke maktet å gi det litterær form. Virkeligheten oversettes ikke til bokstaver av seg selv.

Amal Aden har to bøker bak seg. Den første, SE OSS, vakte berettiget oppsikt. Den var om oppveksten til en somalisk jente i Oslo. Inntrykket var at språket i denne var ledigere. Kanskje var det fiksjonsformen som ga større frihet? Min drøm om frihet, en selvbiografisk fortelling er skrevet over flere år, forteller Aden i forordet, i den tiden hun levde under beskyttelsesprogram. Hun har tatt mange hensyn, til egen og andres sikkerhet.

Kanskje boken hadde stått seg på å vente, gå gjennom flere bearbeidinger. Det er flere problematiske sider ved den.

Boken begynner med Amal som jente i et hus der noen kvinner tar vare på henne. Foreldrene er drept. Det er mørkt. Huset er uten tak. Det høres biler utenfor, og et voldsomt bråk når soldater ruser inn. Alt er kaos. Amal flykter, hun sklir i noe. Når hun vender tilbake er alle kvinnene drept. Hun er alene. Hun slår seg i lag med andre barn i samme situasjon. De er tøffe og sårbare, kommer lett under innflytelse av voksne som ønsker å utnytte dem.

Somalia virker/er lovløst, det virker heller ikke som om det er fronter eller partier med programmer, bare klaner og deres militser som står mot hveranedre. Etter hvert utvikler det seg en krigerkultur med skarer av fribyttere som streifer rundt, slåss med hverandre og plyndrer og dreper sivile.

En slik krigsherre benytter seg av barna Amal er sammen med. En dag ser hun at han voldtar Mustafa inne i teltet. Mustafa tar pistolen hans og dreper ham. Men han dreper også to gutter som han tror har sett at han ble sodomisert, en stor skam i Somalia. Abdi og Muhammed var venner av Amal. Hun blir livredd og flykter.

Amal er tøff, har overlevelsesinstinkt. Men det er selvsagt tilfeldig at hun overlever. Mange er ikke så heldige. Vi vet fra litteraturen at mennesker som overlever føler skyld for at de overlevde.

Når hun kommer til Norge, føler hun skyld fordi hun har vært så heldig å komme hit.

Den konvensjonelle fortellingen om flyktninger som greier seg, er happy ending for både flyktningen og samfunnet hun har kommet til. Amals suksess er vår suksess.

Men så enkelt er det ikke. Noe boken illustrerer. Det er mye man som norsk leser gjerne skulle visst mer om. Jeg skulle gjerne hørt mer om Somalia, om klanene og forholdene mellom menneskene. Hvorfor falt landet sammen? Tilvenningen til fremmed mennesker og deres plass i det norske samfunnet gjør at spørsmål uvegerlig dukker opp. Er det noe med somalierne og deres kultur? Det finnes holdepunkter for et slikt spørsmål også i somaliernes oppførsel her i landet: lav arbeidsdeltakelse, ekstremt sterk selvjustis, rasistiske holdninger overfor vantro nordmenn, hardhet og kynisme overfor hverandre.

Vi kjenner igjen mye av det samme miljøet fra SE OSS. Det kan vanskelig kalles noe annet enn asosial atferd. Ingen skrupler med utnyttelse av barn, barn får ingen omsorg, de hundses.

Denne asosiale atferden er systematisk, fra bruken av andres pass for å komme inn i Norge. Amal Aden viser at norske myndigheter ikke forstår hvordan det norske systemet utnyttes. Etter så mange år med innvandring og kunnskap må man kunne konstatere at det bunner i et ønske om ikke å se. Tittelen på Adens første bok er derfor direkte rettet til myndighetene, og det gir den en helt spesiell betydning: Blindheten begynner ved passkontrollen på OSL Gardermoen, og fortsetter helt til vegringen mot å gjøre noe med kjønnslemlestelse, en systematisk blindhet.

Også svakhetene ved Adens bok illustrerer hvordan Somalia og Norge er vevet sammen. Tiden for humanitær selvgodhet er for lengst over. Vi trenger ærlig og oppriktig utveksling.

Aden utleverer sine egne. Det er nok å ta av for den som ønsker å kritisere somalierne. Man får inntrykk av at velferdsstaten er det verste som kan skje somalierne. Det utløser de verste egenskapene, utspekulertheten og hensynsløsheten. Yassin som bor i Somalia vet mer om det norske trygdesystemet enn Amal i Norge!

Svakeliggjøringen og offerrollen kler somalierne dårlig. Det er den myndighetene gir dem. Adens historie illustrerer at begrepene om asyl og traumer og «stakkars dem» er soveputer for det offentlige. Somalierne oppdager at dette er begreper de kan utnytte til sin fordel. Det gjelder sikkert også andre grupper. Men dette problematiseres sjelden av mediene: Selvfølgelig kan asylsøkere tenke. Det er for sin egen del at det offentlige stakkarsliggjør dem. Men hvem blir lurt av hvem? Det er myndighetene som skaper mot blant befokningen ved sin uredelighet.

Amal er jenta som går sine egne veier. Hun går i bukser. Det skal man ikke som somalisk kvinne. Somaliere som kommer til Vesten blir plutselig svært moralske. Det handler ikke om religion, det handler om justis. Et viktig moment. Klær er en måte å disiplinere gruppen på og skape samhold. Henvisningene til ærbarhet er bare påskudd.

En episode viser hvordan Somalia rykker tett innpå Norge: Amal er på byen, hun går ut av en butikk da hun får en telefon. Det er Yassin som spør hvorfor hun går rundt uanstendig kledd, og det sammen med norske. Hvorfor holder hun seg ikke med sine egne?

Slik er Mogadishu til stede i et norsk bybilde. Tenker vi over det? At det også gjør noe med oss, selv om vi ikke er klar over det.

Amals redning fra kriminalitet, gjenger og rus blir at hun treffer tre grepa norske jenter som hun blir venninner med. En av dem er Liv, og kjæresten hennes, Rune, er sjef på en McDonalds der Amal får jobb.

Når Liv blir gravid flytter de til Holmestrand, og tar Amal med seg. Hun venter på at Yassin skal komme hit på gjenforening, etter at de giftet seg da hun besøkte Somalia. Det går galt. Fra det øyeblikk Yassin setter foten på norsk jord, forvandler han seg. Han blir en egoistisk machotype. Selv første dag kommer han ikke direkte til henne. Det er nesten en stereotyp, men det er så mange av dem i Amals bøker at vi må tro det er ekte.

Amal har møtt norske venner, de hjelper henne å forme sitt eget liv. Hun ønsker å leve i samfunnet. Å flytte til Holmestrand er ingen trussel eller tap. Men det er det for Yassin. Han vil bare til Oslo og sine egne.

Bøkene til Amal gir innsikt, tross svakheter. På kort tid har Norge tatt inn over 20.0000 somaliere. De fleste vil til, eller bor i, Oslo. De skaper ghettoer. Amal forteller om livet på innsiden. Myndighetene har selvsagt fått denne kunnskapen gjennom offentlige ansatte. Men ønsker ikke å bruke den. De lukker øynene. Amals bøker forteller om hva slags liv de reproduserer. Det må gå galt. Til slutt blir det de vantro nordmennene som må skrive bøker med samme tittel: SE OSS.

Amal Aden
Min drøm og frihet.
En selvbiografisk fortelling.
190 sider
Aschehoug