Kommentar

«Mange somaliere spør seg om de ikke like gjerne kan utstyres med et symbol lik det nazistene utstyrte jødene med under krigen. De hadde den gule stjernen – hvilket symbol passer for oss?»

Slik avsluttet Ahmed A. Siyad sin kronikk i Aftenposten Status: mistenkt. Ingressen slår an tonen: «SKJÆRER I HJERTET. Jeg er far til to jenter. Det sårer meg at noen tror at jeg vil utsette dem – som jeg setter aller høyest i verden – for omskjæring. Nesten like opprørende er tanken på at de skal underlivssjekkes hvert år til de er 18, bare fordi deres foreldre er født i Somalia.»

En god del innvandrere, svært mange av dem muslimer, har lært å kjøre frem sin personlige lidelse som offer i fremste argumentasjonsrekke. At en far setter sin personlige sårhet øverst, når tema er kjønnslemlestelse av jenter, sier sitt. Nesten like opprørende er tanken på at jentene hans skal underlivssjekkes. Men at det blir gjort for å redde andre jenter fra lemlestelse, nevnes ikke.

Vi må venne oss til en argumentasjon som er vikarierende. Siyad kan ikke si rett ut at han ikke liker granskingen av kjønnslemlestelse. Han må bruke krenkelse av egne følelser som argument. Men han hopper elegant over likhet for loven som prinsipp nettopp for å unngå diskriminering: De som må blåse i ballong føler seg ikke mistenkt for å kjøre i fylla! De vet de er med å forebygge at andre gjør det.

Men Siyad er krenket. Han er leder av Somalisk utviklingsforum. Sitatet han avslutter artikkelen med bekrefter til fulle at det er retorikk og propaganda det handler om, helt uten sans for proporsjoner eller meningsfullhet: Henvisningen til jødestjerne er det man absolutt ikke må bruke hvis man vil bli tatt alvorlig. Det er den simpleste form for retorikk. At Aftenposten velger å blåse det opp med store sitater sier noe om at vurderingsevnen svikter også i redaksjonen. Bryr man seg ikke om at somaliere i dette tilfellet fremstilles som vulgære?

Noe er på gang

Men Siyads innlegg er ikke det eneste som synger fra samme noteark. Journalist Ole Jan Larsen følger opp med en kronikk som er en lignende aggressiv klagesang: De rundjuler og mishandler

MINDREVERDIGE AFRIKANERE. Konsekvensene av mediekjøret som blir rettet mot den somaliske befolkningen her i landet, er en stadig tydeligere stigmatisering. Det spres holdninger i retning av at det er noe primitivt og mindreverdig over disse afrikanerne som mishandler barna sine og juler opp kvinner som taler islam midt imot.

Det spesielle er at den samme Ole Jan Larsen for ikke lenge siden hadde en kronikk i samme avis, som tegnet et helt annet bilde: Somaliere svakt integrert. Den gikk på at somaliere ikke fikk være individer på grunn av knallhard intern justis, og at norske myndigheter unnvek å blande seg inn. Somaliernes «utenforskap» var i stor grad et resultat av deres egne valg.

Uakseptable virkemidler og metoder blir brukt i de muslimske miljøene i Norge for å hindre at muslimer blir selvstendige individer. Dette er en av grunnene til at integreringsarbeidet går sakte. Norske myndigheter gir offentlig støtte til svært mange organisasjoner og trossamfunn.

Men på hvilken måte blir virksomhetene systematisk evaluert? Og i den grad det blir påvist at det blir oppfordret til eller utført handlinger som strider mot norske lover, regler og normer – hva blir konsekvensene?
..
Utsatt for trusler og vold.
Hva skjer? Oslo, høsten 2005: Utenfor Norges Røde Kors i Hausmanns gate blir flere somaliske jenter gjentatte ganger utsatt for trusler og vold. Jentene er på vei til leksehjelp som Oslo Røde Kors tilbyr. De som står bak overgrepene er muslimer som ikke tolererer at jentene går inn i Røde Kors’ lokaler. Situasjonen tilspisser seg, og det blir satt i verk tiltak for å stoppe dette.

Norske myndigheter makter ikke å rydde opp i situasjonen. I stedet blir en representant fra Røde Halvmåne hentet fra Kenyas hovedstad, Nairobi, til Oslo. Dette er ikke en unik historie. Kompetanse fra utlandet hentes regelmessig til Norge for å delta i diskusjoner eller for å løse konflikter. Hvilke andre organisasjoner har økonomi til dette?

Larsen forteller at radikale somaliske muslimer står for disiplineringen, særlig av jenter. Klan og stammekonflikter fra Somalia overføres til miljøene i Norge.

De unge mennene som utførte overgrepene tilhører en av Oslos moskeer. Ahmed M. Hassan, som til daglig skal sørge for at hjelpearbeidet i Somalia blir utført på en best mulig måte, måtte løse konflikten. Oppgavene står i kø i et av verdens aller fattigste land. Hassan skulle brukt tiden på annet enn å sitte som megler mellom muslimer og Oslo Røde Kors som tilbyr leksehjelp.

Fundamentalister – også i Norge.
Jeg spør Hassan om hvordan han oppfatter miljøene han har vært i kontakt med i Oslo. Dette er hans andre tur fra Afrika til Oslo for å få slutt på konflikten. Hassan ser de samme tendensene til en mer radikal islam mange steder både i Vesten og Afrika.

Når det gjelder situasjonen i Oslo, sier han at en del av de muslimske miljøene består av personer med svært lite skolegang og dårlige forutsetninger for å ta på seg ansvaret med å rettlede andre.

Preger dagliglivet i eksil.
Med Hassans preferanser fra Somalias tragedie, er det andre dimensjoner på problemene han skal løse hos Oslo Røde Kors. Samtidig er det også slik at virkeligheten i hjemlandet preger dagliglivet i eksil. Konfliktene mellom ulike klaner og de voldelige kampene mellom krigsherrene preger også relasjonene mellom befolkningen her i landet.

Man kan altså på den ene siden si at det er uendelig langt fra Oslo til Mogadishu, mens man også ser at de daglige hendelsene i det kaotiske landet har innvirkning på kommunikasjonen mellom folk fra ulike klaner her i landet.

Dette var interessant, lydhørt og nyanserikt. Det er en helt annen tone over dagens kronikk. Her er det norske medier og diskrimineringen som får unngjelde. Budskapet er velkjent.

Ikke bare «omvendelsen» er spesiell. Det er også den opplysning at Larsen nå arbeider i redaksjonen for NRK-programmet Detektor. Der var han prosjektleder for Attar Ansaris innslag om overfallet på Kadra. Ansari laget et intervju med to av jentene som satt i varetekt og er mistenkt i saken. De to bagatelliserte overfallet og sa det var vanlig fyllerør. Det var et meget spesielt innslag med tanke på at saken ikke har vært ført for retten.

I dagens kronikk omtaler Larsen Kadra-saken på samme måte. Han kaller Kadra medieyngling. Han anklager mediene for å ha blåst opp saken. Det er sådd tvil om at det ble ropt religiøse slagord. Somalierne er med andre ord hengt ut som gruppe på falsk grunnlag. Hvorfor har ikke feks. VG fulgt opp?

Men Detektors «oppfølging» er ikke oppklarende. De har brukt to kilder som begge var implisert. Hvorfor ble det ikke opplyst noe om overfallsmennene feks? Ifølge avisene var den ene voldsdømt og skal ha stumpet en sigarett i hånden på sin gravide kjæreste. Men det ville selvsagt ødelagt effekten av å henge ut Kadra.

Larsen sår også tvil om Tormod Strands reportasje.

Men er de 10 kvinnene i Hargeisa tilstrekkelig dokumentasjon på at det er utbredt at somalierne i Norge sender barna sine til hjemlandet for å få utført omskjæring? Mitt syn er at dokumentasjonen ikke er god nok.

Det er blant annet tatt til orde for at det skal utføres underlivsundersøkelser på kun somaliske jenter for å sjekke om de er utsatt for omskjæring. Min vurdering er at myndighetene må kreve en langt grundigere faktadokumentasjon før denne typen diskriminerende tiltak blir satt i verk.

Her er mange saker som hver for seg er viktige, men som gjensidig kaster lys over hverandre:

Utgangspunktet er en spesiell minoritets stilling i Norge: dvs. somalierne, som det nå er 18.000 av. Skikken med kjønnslemlestelse setter kulturforskjeller og uakseptable skikker i fokus på grelleste måte. Det skjer med norsk-fødte jenter. Myndighetene blir nødt for å foreta seg noe. Det utløser motstøtet: krefter som sår tvil som funnene, roper opp om diskriminering. Her risikerer norske fagmiljøer å havne på samme side som forsvarerne av lemlestelse.

Mer spesielt er at en NRK-journalist snur 180 grader og går fra å representere en kritisk stemme til å bli instrumentell i å så tvil om Kadras integritet og sannferdighet, den samme Kadra som ble overfalt på åpen gate etter å ha uttalt at Koranen bør moderniseres. Dette røper en partiskhet som er uforenlig med prosjektansvar i NRK.

Kronikkene og innleggene i Aftenposten viser også at heller ikke denne redaksjonen ser sitt ansvar.