Gjesteskribent

Illustrasjonsfoto. Personene på bildet har ikke tilknytning til saken. (Skjermdump, NRK)

 

I kommunen der jeg jobbet bodde mor «Aamal» (45) og far «Hassan» (70) med sine fem barn i alderen 3–13 år. Hverken far eller mor kunne lese eller skrive, i hvert fall ikke norsk. Barna i skolealder lærte seg etter hvert sånn noenlunde norsk. Far og mor kunne overhodet ikke uttrykke seg på norsk. Far var for gammel til å gå på skole, og innlæringen gikk heller dårlig for mor.

Integreringen ble deretter, som så ofte ellers for somaliske familier. De to eldste barna var sporadisk med i fotballklubben. Hjemme var gardinene alltid trukket for, som for å vise at innsyn var uønsket. Ingen norske kom på besøk, og heller ikke andre flyktninger ble bedt inn. Hadde de blitt bedt, ville de neppe ha orket å gå. Somalierne er klansbundne folk. Somalia er ikke ett land, og somalierne i Norge reflekterer dette. Klanen betyr mer enn alt annet.

I fjor vår ble mor gravid, i en alder av 45 år og med en mann som kunne ha vært faren hennes. Slik somaliske kvinner ikke sjelden er, var også «Aamal» god og rund. Graviditeten var derfor ikke lett å se sånn med en gang. Det ble ramadan, og det skulle fastes. «Aamal» gikk på Voksenopplæringen hver dag, og fastet. Lærerne forsøkte å få henne fra å faste, men den vordende moren nektet. Så en dag svimte hun av.

Dette fikk jeg høre om, og jeg forsøkte så – med tolk – å få henne til å oppgi fasten. Forsøket var nytteløst. Jeg skrev så en bekymringsmelding til det lokale Barnevernet. I bekymringsmeldingen vektla jeg hverken fasten eller hensynet til det ufødte barnet. Basert på tidligere erfaringer med Barnevernet i andre kommuner forventet jeg nemlig at den lokale utgaven ville ha utviklet samme kulturrelativistiske ryggrad som deres kolleger i byene. Sa noen «ekkokammer»?

Jeg valgte derfor den ennå politisk korrekte varianten med å tilkjennegi frykt for omskjæring av familiens pikebarn. Siden det også hadde kommet forlydender om at far ville ta med seg pikebarna til Sverige i den da nært forestående skoleferien, valgte en kollega av meg å varsle politiet. Vi var nemlig kjente med at somaliske foreldre ofte velger å fly fra Sverige til Italia, og derfra til Afrikas Horn for å få gjennomført omskjæring av døtrene.

Politiet reagerte først, prisverdig nok. De inndro pass, og nedla reiseforbud. Barnevernet ringte meg og ba om utdypning av frykten. Samtidig gjorde de meg oppmerksom på at de ville bli nødt til å informere familien om at det var jeg som hadde varslet. Faktisk ville de lese opp min bekymringsmelding!

Jeg ble målløs, men fikk etter hvert stotret frem et «hva behager?».

Joda, slik var loven. Kun ved mistanke om vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep kunne Barnevernet gjennomføre «en lukket undersøkelse», fikk jeg vite med bakgrunn i en paragraf jeg ikke lenger husker.

– Men mistanke om kjønnslemlestelse er vel i og for seg begge deler på en gang? spurte jeg.

– Joo, jeg skal snakke med vår advokat, var svaret.

Etter et par timer ringte de tilbake. Advokaten hadde gitt meg rett.

Familien raste og krevde møte med ordfører og rådmann, men uten tolk gikk ikke det. Hvor mange norske kommuner kan stille med somalisk tolk på timen?

Så kommer opplysninger fra de andre bosatte flyktningene som var mildest talt sjokkerende. Jeg fikk vite at far «Hassan» ofte skrøt av at han var far til 21 barn, og at han hadde tre koner: hun som han bodde sammen med, en i Sverige, og en i nærheten av Oslo. Han hadde en «bra klan». Jeg konfronterte ham ikke med det.

Hva verre er: Politiets undersøkelser klarla at alle pikebarna allerede var omskåret, så der var det for sent å gripe inn. Derfor stilte jeg også på Barnevernets oppfølgingsbesøk hos klanen. Undersøkelsessaken var endret til «åpen», og jeg sto fram som bekymret.

Far og mor tilga meg for det, men jeg tilgir ikke Norge og det norske systemet som lar slik skje, år etter år, gang på gang. Det er et overgrep mot barna som vokser opp i et parallelt klansamfunn, og det er et pågående ran av norske skattebetalere. Prisen får vi aldri vite, men regningene fortsetter å komme, og den største av dem regnes ikke i kroner og øre.

Hva som skjedde med klanens nyeste tilskudd? Det vet jeg ikke. Jeg sluttet i jobben og reiste fra Norge.

 

Document kjenner identiteten til «Åse».

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!