Kommentar

Mennesker har et behov for å vite hvorfor ting skjer, ikke minst når samfunnet forandres til det ugjenkjennelige på kort tid. Det handler dypest sett om menneskers behov for mening. Det er et basalt behov. Vi trenger å kunne orientere oss, vite hva som er opp/ned – bak/fram. Ønsket/uønsket. Venn/fiende.

Noen inntrykk på morgenkvisten:

NRK er blitt en prøvelse. Dagens ideologiske dukkert. I dag handlet det om justisminister Anders Anundsen som ikke er «på banen» når det gjelder utsatte barn. Leder av UNICEF Norge, Bernt G Apeland ville ha fortgang i forslaget barne-og likestillingsminister Solveig Horne har sendt ut om at barnevernet skal ha rett til å overkjøre foreldrene der hvor disse motsetter seg barnevernets granskning. At en slik fullmakt kan ha betenkelige sider belyses ikke.

Apeland røper sin innstilling når han sier at hvis barnevernet fikk en slik tilgang kunne mange barn vært reddet. Han forutsetter at noe finnes som barnevernet per definisjon ikke kan vite: nemlig at det er grunn til å gripe inn.

Et eget univers

I godhetsmenneskenes univers har ord en annen betydning. Hvis det er en grunn til at barnevernet skal gripe inn, betyr det noe annet enn det uskyldige ordet bekymringsmelding. Da er det å forstå i en selvreferende betydning: Ellers ville det ikke kommet noen bekymringsmelding. Det lyder idiotisk i hverdagsmenneskets ører. Men ideologer tenker annerledes. I en ideologisk forstand rommer ordet sin egen begrunnelse: Hvis det ikke hadde vært noen grunn, hadde det ikke vært noen grunn. Det gjelder bare å påvise at det stemmer. Derfor etterforskning og mistanke.

Ord får doble betydninger, og det tar lang tid før folk forstår hva de går ut på. De fleste lever i en twilight zone, av erkjennelse og halv ubevissthet, hvor man reagerer på kondisjonering og displinering som er fryktbasert. De fleste vil tilpasse seg og overleve. Men siden de er mennesker: de klarer ikke helt å gi slipp på sannheten. Den sitter der langt inne et sted.

Mistankens prinsipp

Ord dobles: Grunn i den enkle empiririske betydning – at noen har sett eller hørt eller fanget opp noe, blir til noe annet. Umerkelig. Det blir til mistanke om noe. I det ideologiske univers er det mistankens prinsipp som råder. Der blir spørsmålet: Finnes det ledetråder som underbygger mistanken om grunn, slik at det blir GRUNN? Den store ideologiske grunnen. Kafkas Grunn. På orwellsk.

Alt må og skal vurderes: Hvordan man kler seg, snakker, forklarer seg og hvilken kultur, bakgrunn man har, og meninger. Er dette en avviker? Igjen melder dette ordet seg som kategori. Ideologien opererer alltid med avvikere, om de som ikke tilpasser seg, og den er enda mer på vakt mot de som har noe i seg som gjør at de gjør motstand. De er de farligste, de andre kan «ordnes».

For i det ideologiske univers er grunnen ikke en vanlig grunn. Det er GRUNNEN.

Dette er forestillinger vi kjenner igjen fra særlig kommunistiske samfunn, som var gjennomideologiserte. Man må sette en ideologi i bevegelse: Tankene må gripe inn i hverandre så vil de til sammen utløse energi og bevegelse.

Det er der vi er nå.

Autonomi som trussel

Som i kommunistiske samfunn er familien en anstøtssten. Det er et autonomt område. Hvis noen vil skaffe seg invasjonsrett over den, er det grunn (sic) til å anta at de er ute i ideologisk ærend.

Hvis man vil ha en slik rett, uten tanke på at det kan være en ubegrunnet bekymringsmelding, er det (nettopp!) grunn til stor bekymring. Mennesker er kompliserte vesener, merkelig skrudd sammen, og familier er svært kompliserte organismer. Bare det å tro at man kan komme inn og overprøve og kontrollere et intrikat samspill, uten å ha foreldrene med på laget, er en grunnleggende autoritær innstilling, skjult bak ideologisk hybris.

Ideologien gjør at mennesker mister bevissthet om konsekvensene av deres handlinger. De er fritatt.

Det var dette Nürnberg-domstolen handlet om. Ikke at nazistene ikke ville vedkjenne seg hva de hadde gjort. Men det at ideologien gjør menneskene blinde for konsekvensene av deres handlinger.

Mennesket vil aldri bli rett ved, de vil alltid være vridde og skjeve, sier Isaiah Berlin. Men det ligger en pretensjon i dagens ideologi om å gjøre alle mennesker «rette».

Det er en skummel forestilling.

Godhet og mistanke

Politiet arbeider på mistanke, men de etterforsker en sak. De har ikke svaret på forhånd. Men barnevernet arbeider ut fra en ideologi som forutsetter at de vet. De har et mandat om å gjøre det gode, ergo har de rett til å finne ut hva som er galt.

Denne blanding av godhet og mistanke er farlig og åpner for grove integritetsbrudd mot familien. Det virker som om familien er oppløst. Den forsvares ikke. Statens rett til å gripe inn og overkjøre foreldrene er et viktig ideologisk signal.

Det handler om autoritet. Foreldrene er autoritet overfor barna, ikke staten. Det er en rett staten juridisk har tilkjent dem igjennom at de er verger til barna er 18 år. Dette er ikke en rett som staten kan velge å overkjøre når det passer den.

Forslagets inngripende karakter viser nettopp hva som er farlig med staten: Den er upersonlig og har en tendens til å mangle motforestillinger. Når hjulene først er kommet i gang ruller den over mennesker. (Jfr. dagens melding om Fattighuset som har tapt en sak mot staten om forretningsførsel og må betale 350.000 i saksomkostninger.) Begrepet nåde er ukjent i staten.

Man skal derfor passe på at det finnes soner i samfunnet som er statsfrie. Den skal ikke blande seg inn overalt. Derfor er privatskoler en god ting, det samme er frikirker, frie sammenslutninger. Ethvert frihetselskende menneske vil forstå at der hvor staten blander seg inn, f.eks. i kulturlivet og betaler for offentligheten, der vil meningsmangfoldet svinne hen og bli stereotypt. Spesielt når den samme staten er spent for en ideologisk vogn, slik den er blitt de siste tiår. Derfor blir kulturlivet stadig mer monotont, uinteressant og likegyldig. Det betyr ikke noe.

Ideologi gjør blind

Jeg har sittet overfor barnevernsansatte og forsøkt å forklare dem at det beste er at familier ordner opp selv, og at barnevernet bør lære å se der hvor dette er mulig, og erkjenne at dette er win-win, best for familien og samfunnet.

Men de forsto ikke helt hva jeg mente. De mente at de var best skikket til å avgjøre om en familie trengte hjelp. De beklaget at de ikke hadde fullmakten til å overkjøre foreldrene.

Jeg merket at de ikke hadde motforestillinger eller distanse til sin egen ideologi. De var ikke engang klar over at de hadde en ideologi!

Barnevernet arbeider som et politi uten å følge politiets prinsipper. Politiet vet at de ikke vet. Barnevernet er overbevist om at de vet. Med den visshet som utgår fra å ha et ideologisk mandat. Det er noe helt annet enn den induktive, empirbaserte metode som politiet ideelt skal bruke.

Det at vi ikke har en diskusjon om forskjellen på å vite empirisk og å vite ideologisk er i seg selv et krisetegn.

Empirikeren vet at han ikke vet. Han vil gjerne lære. Ideologen går løs på virkeligheten og vil gjerne forme den etter ideologien, som han ikke har noe kritisk forhold til. Den er like naturlig for ham som luften han puster i. Han er overbevist om at det han vet er den objektive sannhet, og at det ikke finnes noe som kan rokke den. Derfor har han et mandat. Der han arbeider med andre mennesker har han som oppgave å tilrettelegge, oppdra, korrigere slik at denne viten kan bli mest mulig sann og oppfylt.

Hvis han har staten i ryggen blir han livsfarlig.

Frihet vs fantatisme

Derfor er det nye forslaget om at barnevernet skal ha rett til å overkjøre foreldrene og gå inn og saumfare familien, farlig. Det er farlig fordi forkjemperne ikke har motforestillinger. De er ideologer.

Jeg leser Weekendavisen på vei inn til byen. Frederik Stjernfelt anmelder Mikkel Plums erindringer: Fanatismen og dens motstandere. Peter La Cours Forlag.

Plum er sønn av en av grunnleggerne av Venstresocialisterne. Han befant seg på 70-80-tallet i omlandet til Blekinggadebanden og Tvindskolen. I 1998 utgav han Bombarder hovedkvarteret! som er om fanatismen på venstrefløyen, en høyst relevant bok for norske forhold.

I erindringsboken reflekterer han over at fanatikere er en egen gruppe mennesker. Når de går sammen og danner grupper rundt en ideologi får de uforholdsmessig stor innflytelse.

Den nye multikulturelle ideologi tiltrekker seg nettopp en type mennesker som ikke stiller spørsmål, som bruker ideologien som springbrett for egne ambisjoner og samtidig oppnår vissheten om å gjøre det gode.

De har et vell av NGO’er de kan gjøre karriere i, med gode formål, betalt av staten. Når disse NGO’ene inngår i symbiose med en stat som deler samme ideologi, blir de farlige.

Anarkister og verdikonservative

Hvorfor er det så liten motstand mot denne ideologiseringen i det norske samfunn? Fra en anarkistisk tendens i norsk motkultur til en verdibevisst konservatisme – hvor er det blitt av den/dem?

Den ideologiske fordom gjør at Apeland og hans likemenn ikke stiller spørsmål. De bruker konvensjoner som brekkstenger til å skaffe seg innflytelse og makt.

Oppgaven inneholder sin egen selvrettferdiggjøring: Å redde barn.

Hvem vil motsette seg å redde barn?

Men når man utelater de enkleste motspørsmål, tyder mye på at noe er galt.

Hvorfor var det ingen som reddet Christopher i Tønsberg som ble slått ihjel av stefaren? Man later som om hvis bare barnevernet hadde alle fullmakter og alle fulgte anmelderplikten, ville han og mange andre vært reddet.

Men nylig fikk en familiefar i Oslo fem års fengsel, etter to rettsomganger. I dette tilfellet fikk barnevernet 21 bekymringsmeldinger. Likevel ble det ikke tatt affære. Når barnevernet kom på hjembesøk laget far vafler. Eller de tok med barna til utlandet. Faren var ikke-vestlig. Han forsto hvordan man utmanøvrer norske myndigheter, med en blanding av bestemthet og charme.

Omerta og hykleri

Mafiaens omerta har slått inn i det norske samfunn. Visse ting får man ikke si. Heller ikke barnevernet tør å utfordre omertaen når de kommer på hjembesøk. De drar med uforettet sak. Da hjelper det ikke med fullmakter. Dvs. det «hjelper» kanskje der det ikke burde vært anvendt, der hvor familien selv har ressurser til å ordne opp.

Det er den ideelle situasjon, hvis man har familien og barnas beste for øye. Men det er ikke lenger noen logisk nødvendighet etter den nye ideologien: der er foreldrenes rett til å oppdra barna tilsidesatt. De skal bli borgere etter den nye ideologien. Statens.

Mediene spiller en viktig rolle i håndhevelsen av omertaen. Da saken om 51-åringen kom opp igjen i lagmannsrett la Aftenpostens seg på en forskjønnende linje. I dommen i tingretten fremkom forferdelige detaljer om anal voldtekt av datteren. Lignende detaljer forekommer i flere voldtektssaker, jfr en nylig dom i Trondheim, men omtales ikke av mediene.

Vi har fått en ny råskap inn i samfunnet, men den er politisk ubehagelig og blir derfor fortiet.

(I rettssaken som foregår i Oslo mot en 37-årig danser, tiltalt for ni voldtekter, var det første vitnet en engelsk kvinne som kom på besøk til Oslo med sine to små døtre. Hun hadde benyttet seg av tjensten som gjorde at man kan innlosjere seg hos private. Avisene har skrevet om den som et eksempel på vår nye spennende tid. Sunn fornuft tilsier mange muligheter for problemer. Men man skal jo ikke mistenke folk i det nye samfunnet. Vil denne grufulle historien få noen konsekvenser for lifestyle-journalistikken? Vil journalister tenke «nedside» og ansvar?)

Omertaen leder ellers til at folk intetanende havner i «situasjoner» de kunne unngått. Hvis man ikke viser den pålagte tillit, er man politisk suspekt.

I et brutalt samfunn vil brutal åpenhet virke best

Danskene følger en annen linje. Mehdi Mozzafari hevder at størst mulig åpenhet i det lange løp er den beste forebygger og tillitsskaper. Fortielse er den verste strategien.

Det er den norske myndigheter og deres medspillere følger. Blanding av ideologi, formynderi, umyndiggjøring og illiberale, voldelige kulturer, gjør at samfunnet går i en meget farlig retning. Og godhetsmenneskene har per definisjon avskåret seg fra innsikt. De vil det beste og gjør derfor det beste. De trenger derfor alle fullmakter.

Det er slik man skaper helveter for enkeltmennesker og til slutt store deler av samfunnet. Lov og rett slik vi vanligvis forstår det opphører.

Det er ett av de viktigste krisetegnene at ordet lov og rett snus på hodet og får en helt annen betydning.

Empati

Det slo meg mens jeg snakket med barnevernet at det de manglet var empati.

Et barnevern som opererer ut fra mistankens prinsipp vil nødvendigvis begå integritetsbrudd. Man plasserer seg selv i en posisjon over foreldrene og ser på det de sier med skepsis. En trenger ikke legge til at det svært ofte er store klassemessige forskjeller inne i bildet: Det er ofte ressurssvake mennesker som kommer i barnevernets søkelys. De har overmakten.

Et tema som streifes er at innvandrere og særlig fra ikkevestlige kulturer, reagerer kraftig på myndighetenes invasjonsrett. Disse foreldrene finner seg ikke i å bli detronisert, og de har sin egen gruppe i ryggen. Det visste nok familiefaren som laget vafler. Det lå en trussel i vaflene.

Det åpner for stor forskjellsbehandling. Det er lettere å lese og overkjøre norske foreldre. Og de står alene.

Ideologi kjenner ikke kjærlighet. Den elsker bare seg selv. De tiltrekker seg mennesker som blir høye av å bekjenne seg til den.

Med foreldre er det annerledes. De drives av en kjærlighet til sine barn som er noe av den sterkeste kraften vi kjenner. Denne kjærligheten er det som bærer samfunnet. Det er den som gjør at verden går videre, og at vi har en fremtid.