Kommentar

Norge har et barnevern med store ressurser og betydelige fullmakter. Barnevernet gjør mye som ukontroversielt er bra, men dette innlegget tar utgangspunkt i den del av dets virke som er konfliktfylt. Intet annet land har et barnevern som tar så mange barn fra foreldrene med grunnlag i offentlig tvang. Ikke i nærheten en gang.  (se statistikk i kommende bok av Marit Skivenes m.fl., gjengitt her.

Gjenspeiler dette at det er spesielt mange ubrukelige foreldre i dette landet, slik at norske barn har generelt dårlige oppvekstvilkår? Lite trolig, og i hvert fall ikke ifølge UNICEF, som plasserer Norge på toppen av listen, bare etter Nederland, i sin rangering av land etter barns oppvekstvilkår (samme referanse som foran). Er det slik det bør være, eller er det grunnleggende problemer med barnevernet, utover det som kan forklares med at feil er noe alle gjør?

Fravær av politisk strid

Når en skal analysere barnevernet i Norge, er det slående at det i dag knapt nok kan øynes noen politisk strid om feltet, i hvert fall ikke noen strid mellom partiene, som skulle være de viktigste fora for kanalisering av ulike politiske synspunkter. FrP-statsråden som har ansvaret i dag gjør ikke mye på dette feltet, om noe overhodet, som ikke hennes forgjengere fra SV kunne ha gjort i den samme stolen.  FrP snakker nok mer om ”rettssikkerhet”, SV mer om ”barnets beste”, men gjennomgående er heller at det ikke snakkes så mye i det hele tatt, bortsett fra at det drives ”business as usual”.

Aftenpostens (tidligere) redaktør Hilde Haugsgjerd oppsummerer i en kommentarartikkel i februar 2015 hvordan FrP, etter at de kom til makten, har kvittet seg med den barnevernkritiske linjen som ble frontet av partiets gamle kjempe John Alvheim.

Haugsgjerd beskriver en snuoperasjon som, ifølge henne, er ”udelt positiv”: ”Barneminister Solveig Horne virker genuint opptatt av barnets beste og er opptatt av å styrke det offentlige barnevernet.”

Denne språkbruken viser jo hvor den politiske korrektheten står i saken, og dermed hvilke standpunkter det er bekvemt å innta. En konsekvens er at den ideologiske debatten har forstummet på et saksområde som berører noe av det aller viktigste i livet til mennesker, og som ute blant folk er preget av sterke følelser og gjennomsyret av konflikt. (Sjekk hva som sies om barnevern på sosiale medier!)

To ideologiske utgangspunkter

Til tross for mangelen på kvalifisert debatt, kan en – satt på spissen – identifisere to grunnleggende ulike ideologiske ståsteder i landskapet:

Det ene er at barna tilhører foreldrene og familien. Bare i ytterste fall – når familien svikter totalt, derunder den større familien utenom foreldrene – kan det være aktuelt at det offentlige overtar ansvaret.

Det andre tar utgangspunkt i at barna er ”samfunnets ansvar”. Hvis foreldrene klarer å gi barna den beste omsorgen, får de beholde ansvaret for barna. Hvis ikke,: skal ikke ”det biologiske prinsipp gå foran barns behov for trygge og utviklingsstøttende oppvekstvilkår”, som det uttrykkes i SVs arbeidsprogram. Sagt på en annen måte: Barna tilhører staten.

Den siste tanken er nært forbundet med forestillingen om at man med politiske virkemidler, dvs gjennom staten, kan konstruere det fullkomne samfunn. Den bærer totalitarismens kim i seg. Selv om få i Norge, og i hvert fall ikke de som har stemt den sittende statsråd til makten, vil si at de abonnerer på denne ideologiske posisjonen, er det den vi tenderer mot. Mangelen av politisk-ideologisk debatt favoriserer en slik utvikling.

Den understøttes av velklingende prinsipper om ”barnets beste” og ”barnets selvstendige retter”. Dette er slagord som hører til den typen som det i vårt samfunn er vanskelig å argumentere mot, selv når de drives ut i det absurde.  Hvor skal en sette grensen for hva myndighetene kan tillate seg hvis ”barnets beste ” er det eneste kriteriet?  Hvorfor ikke flytte den nyfødte ungen fra de fattige foreldrene til den barnløse middeklassefamilien, det vil sikkert være ”best for barnet”. Og hvis barnet har selvstendige retter, er det nødvendigvis noen – og hvem kan det være andre enn staten? – som må sørge for at de blir realisert! Vi har en statlig paternalisme, staten får oppgaven med å opptre for barnet, i fars sted.

Byråkratiets egentyngde og iboende tendens drar i samme retning. Byråkrater vil typisk mene at de bør få mest mulig makt og ressurser, og at det de gjør er bra.

Tendensen begrenses i praksis av ressurstilgangen, ikke av ideologisk og prinsipielt forankrede motforestillinger. Norges svære pengebinge har skapt en diger offentlig sektor, et stort segment av befolkningen som er offentlig ansatte, og ytterligere mange flere som lever av offentlige midler uten å være ansatte. Det understøtter en tankegang om at ting blir best håndert når de er underlagt det offentliges ansvar.

Barnevernet møter innvandringen

Det norske barnevern har blitt utsatt for voldsom kritikk internasjonalt. Vi har sett samordnede demonstrasjoner i en rekke land mot norsk barnevern.

Dette avspeiler at innvandringen til Norge har gitt en kollisjon med barnevernet. Jeg vil mene at denne konfrontasjonen med systemet har satt på spissen, og brakt fram for offentligheten, problemstillinger som er av største viktighet å diskutere uavhengig av om det gjelder innvandrere eller ikke.

Svært mange innvandrere, om de så kommer fra vestlige og/eller europeiske land, har med seg kulturelle holdninger som avviker betydelig fra dominerende norske holdninger og norsk lovgivning. Dette spesielt hva gjelder bruk av fysiske straffemetoder i oppdragelsen. Her er Norge, sammen med noen få andre land, i en internasjonal særstilling. Gjennom den gjeldende nulltoleranse for fysiske tiltak mot barn, ikke bare i form av straff, men også langt på vei i forebyggende øyemed, er vi et unntak, et ekstremtilfelle.

Tilfeller der denne kulturkollisjonen kommer på spissen ligger til grunn for mange av sakene som har skapt raseri mot norsk barnevern i utlandet. Men det er ikke det eneste som aktualiseres. Jeg mener det reiser seg tre generelle temaer i disse sakene:

Det første temaet er altså hvorvidt det er riktig å basere seg på en norm som er så absolutt i sin nulltoleranse for fysisk maktbruk fra foreldre mot egne barn. Norge har her vært gjennom en rask utvikling. Ved endringen av barneloven § 30 i 2010, som SV-statsråd Lysbakken fikk gjennom, ble det knesatt at ikke en gang lette klaps som ledd i barneoppdragelsen var tolerert. Virkningen av en slik linje er at det brer seg en fobi mot enhver fysisk grensesetting av barn, og et stykke på vei mot grensesetting overhodet. En annen bivirkning er at andre former for mishandling av barn, som i virkeligheten kan være mye verre, blir lagt mindre vekt på. Det er så mye lettere å forholde seg til fysiske overtramp.

Det andre temaet er hvor stor vekt man skal legge på bruk av fysisk maktbruk når det skal gjøres vurderinger av om barnevernet skal ta omsorgen fra foreldre? Selv om en har nulltoleranse for vold, følger det ikke nødvendigvis at barnevernet bør gripe inn og ta omsorgen. Det er et spørsmål om hvor terskelen skal ligge. I praksis har den såkalte nulltoleransen for vold gått sammen med en utvikling i retning av å senke terskelen for omsorgsovertagelse. Vold er så alvorlig at hvis det forekommer, så vil det trumfe alle andre momenter og begrunne offentlig overtagelse. Men det går an å tenke at vel er vold uakseptabelt, men hensynet til at barna skal vokse opp med sine egne foreldre er likevel mye viktigere enn om barnet har fått et klaps for mye.

Det tredje temaet er hvilke normer som skal gjelde for bevis og hvilken rettssikkerhet foreldrene skal ha ved saksbehandlingen. Hvor strenge krav skal vi stille til bevisene (noe som i seg selv rommer mange temaer), til barnevernets undersøkelse av saken, til kompetanse og rollefordeling innen barnevernet, til foreldrenes mulighet til å imøtegå deres anførsler osv. Her er barnevernet spesielt. Her gjelder saksbehandlingsregler og normer for bruk av bevis som ikke godtas i noen andre sammenhenger. Underliggende for at denne tilstanden kan ha fått aksept må være ideen om at ”det sikreste for barnet er at det offentlige tar styringen”. Det er derfor ikke like galt om man tar feil i retning av å ta et barn for mye, som å ta feil i retning å la et barn forbli hos foreldrene som man burde tatt omsorgen for.

Oppskrift på overgep

Hvert enkelt av de tre nevnte nivåene har stor betydning for hvordan sakene faller ut. De verste sakene, de som fremstår som de klareste overgrep fra barnevernet, inneholder typisk en kombinasjon av disse aspektene på følgende måte:

En hellig overbevisning om at en ørefik eller et hardt grep i en unge er et alvorlig overgrep, koplet med en underliggende idé om at det egentlig er aller tryggest for barn å være under det offentliges omsorg i et kvalitetssikret fosterhjem finansiert av kommunen, og en manglende kultur for kritisk evaluering av bevis, lav kompetanse hos saksbehandlere og et lovverk som hjemler akuttplassering besluttet av en barnvernleder hvis det anses å foreligge ” fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet” (bvl § 4-6).  

En akuttplassering, i utgangspunktet midlertidig, kan lett bli permanent, selv om foreldrene etter en nøyere vurdering anses å ha god nok omsorgsevne, fordi avgjørende da vil være om “barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet. “ (§ 4-21)

En sak mitt eget advokatfirma har arbeidet med er et illustrerende eksempel på hvor ille dette kan gå. Denne saken fikk i en tidlig fase mye omtale i media, men mediene har ikke fulgt opp. Nina Witoszek skrev i februar 2012 en kronikk i Aftenposten med den treffende tittelen ”Godhetens tyranni” (jfr mine betraktnimger om ”banets beste” ovenfor).

To unge polske foreldre kom til Norge, Stavanger, med sine to barn for å søke arbeid. Barna medførte særlige utfordringer, da den ene sønnen var autist, den andre fikk senere diagnosen Asperger. Etter kort tid i Norge ble de meldt til barnevernet, med påstand om at det hadde vært vold i familien, av et tilfeldig vitne som ser ut til å ha kommet på kant med paret. Barna ble på denne bakgrunn akuttplassert i norsk beredskapshjem. Barna kunne jo ikke norsk, ikke foreldrene heller. Beredskapshjemmet ga raskt opp, disse to guttene var naturligvis en stor belastning, barna ble flyttet, hvoretter barna ble plassert i to ulike hjem. Ikke bare ble brødrene fjernet fra foreldrene sine, men også fra hverandre.

Barnevern-saken gikk til Fylkesnemnda, som stadfestet omsorgsovertagelse. Men i tingretten fikk foreldrene medhold, i tråd med den sakkyndige som ikke fant noen vesentlige innvendinger mot foreldrenes omsorgsevner. Men barnevernet insisterte på at de hadde gjort rett og anket til lagmannsretten. Og de fikk også presset frem ”oppsettende virkning”, slik at barna skulle forbli under barnevernets omsorg til ankesaken avgjort. I lagmannsretten fikk barnevernet medhold – mot dissens. Det er alltid slik at tiden arbeider ”for barnevernet”. Om en plassering var feil opprinnelig, så kan det senere bli ”til barnets beste” å opprettholde det, fordi barnet nå er etablert i et annet miljø. Disse barna lærte selvsagt norsk i sine norske fosterhjem, noe foreldrene ikke i særlig grad gjorde, de kunne etter hvert ikke snakke med sine foreldre en gang. Foreldrene fikk samvær: fire ganger i året à to timer. Slik er normen i barnevernet, når omsorgen først er overtatt, handler alt om å etablere tilknytning og stabilitet i det nye hjemmet.

Frifunnet for det som begrunnet fratagelsen – men får ikke barna tilbake

Det ble også reist straffesak mot foreldrene, fordi vold mot barn jo er straffbart. Tingretten dømte dem etter tiltalen, men de anket. Høsten 2013 ble det full ny behandling i lagmannsretten. Utfallet: Lagmannsretten gjorde en grundig og kritisik gjennomgang av de bevis som ble ført og konkluderte at bevisene ikke ga grunnlag for domfellelse. Begge foreldrene ble derfor blankt frifunnet. De ble altså frifunnet for å ha gjort det som var hele begrunnelsen for at de ble fratatt sine barn.

Og la meg legge til:  I verste fall var det de hadde gjort, å gi barna noen klaps de ikke burde. Det ble aldri fremlagt seriøse holdepunkter for at de hadde utsatt barna for generell omsorgssvikt.

Men barna får foreldrene aldri tilbake likevel, og barnevernet har fortsatt å gjøre det vanskelig å gjennomføre selv det tilmålte samværet. Dette er en av de sakene som er årsaken til at polske myndigheter sier at barnevernet i Norge utgjør det mest betente temaet i det bilaterale forholdet mellom Norge og Polen.

Nina Witoszeks kronikk kom på et tidlig stadium av saken, men hennes bitende sarkastiske konklusjon er ikke mindre treffende sett i ettertid:

“Det er åpenbart også en kulturkollisjon i denne saken. For å forhindre nye ofre foreslår jeg at barnevernet i Stavanger henger en plakat på norske flyplasser som sier: «Alle innvandrere med barn som setter sin fot på norsk jord bør notere seg følgende:

  1. Du skal ikke tro at du har makt over dine barn. Staten har makt over deg.
  2. Du skal ikke gi dine barn klaps på baken, ellers blir de konfiskert av Staten.
  3. Du skal sørge for at barn smiler i skolen, ellers kan de bli tatt av Staten.
  4. Du skal ikke tro at du er noe.

Masseinnvandringen fra ikke-vestlige land

Innvandringen har konsekvenser for barnevernet på andre måter, hvor det sentrale problemet ikke er at norsk barnevern har for lett for å gripe inn.

Den foran omtalte Stavanger-saken er representativ for erfaringer som er gjort av mange innvandrere fra øst-europeiske land. Men Norge har som kjent en meget stor innvandring av mennesker, som også får mange barn, med en kulturell ballast adskillig fjernere fra den norske kulturen enn den øst-europeiske.  I tillegg preges denne gruppen av mye ressursfattigdom i form av lav utdannelse, lite penger, lite nettverk osv.  Når disse møter barnevernet i verdens minst aksepterende land for fysisk avstraffing, blir resultatet uunngåelig en stor belastning på et barnevern som i prinsippet skal tillempe samme standard for disse innvandrerfamiliene som for norske familier. Og det går også til fortrengsel for norske familier som kunne hatt behov for hjelp  – gitt at barnevernet gjør en god del som utvilsomt har karakter av bistand til familier som sliter.

En undersøkelse har kartlagt at i 2012 mottok i alt 53 198 barn og unge (opp til 22 år) en form for ”inngrep” fra barnevernet i Norge. (”Inngrep” dekker over alt  fra omsorgsovetakelse til gratis barnehage.) Undersøkelsen forteller at pr 1000 barn født i Norge av innfødte foreldre var det 40 inngrep. Pr 1000 som var født av innvandrere var det 50,4 inngrep. Pr 1000 barn født utenfor Norge var det 76,2 inngrep.  Innvandrerbefolkningen mottar altså forholdsvis mer av barnevernressursene enn den innfødte befolkning.

(Kilde: Professor Einar Øverbye, Høyskolen i Oslo og Akershus, foredrag: The autonomy of the child and the paternalism of the state, April 2015)

Av ressursmessige årsaker begrenser det seg uansett hvor mye barnevernet kan gjøre, spesielt i innvandrertette områder som mange av bydelene i Oslo.

Jeg har stor sympati for de barnevernsmedarbeidere som må hanskes med denne situasjonen. En politisk respons er dels å ville løse det hele ved å rope på mer ressurser til barnevernet. Akkurat som det ropes på mer ressurser til helsesøstre, til helsevesenet, til politiet og rettsvesenet, til inkludering i arbeidsmarkedet osv. Men ressurser er noe det er begrenset av, og det er noe som må skaffes til veie fra et sted. Problemet er selvsagt en del av den store diskusjonen om hvor mye innvandring av denne kategori det norske samfunnet overhodet bør ta mål av seg til å håndtere.

Ropet på mer “kulturell kompetanse”

Når barnevernets utfordringer med denne gruppen har vært tematisert, har det gjerne – i tillegg til kravet om mer ressurser – resultert i snakk om at barnevernet trenger mer ”kulturell kompetanse” i møte med familier fra fremmede kulturer.

Dette ser jeg et stykke på vei som et forsøk på å dekke over de reelle utfordringene. På den ene siden dekker det over at dette handler om utfordringer for barnevernet også i en ”norsk kontekst”. Norsk barnevern trenger å justere sine standarder uansett. På den andre siden dekker snakket om ”kulturell kompetanse”  over at i møte med en del av den innvandrete kulturen til Norge, trengs rett og slett vilje til å stå opp mot hva vi overhodet ikke kan godta, om det så er kulturelt begrunnet eller ikke. Fordi den form for barneoppdragelse man her ofte møter, dreier seg ikke om et klaps eller to i utrengsmål. Problemene ligger på et helt annet nivå.

Det norske samfunnet skal ikke dempe kritikken av forkastelige praksiser – det være seg mishandling av barn, kjønnslemlestelse, tvangsgifting, å ta barna ut av norske skoler for å sende dem til koranskoler i islamske land, forby døtre å ta utdannelse eller å ha norske venner – ved å gjøre dette til spørsmål som kan løses ved å styrke saksbehandleres  ”kulturelle kompetanse”, noe som i praksis betyr aksept for det uakseptable, bare fordi det praktiseres av andre kulturer.

child protection