Nytt

Å bli integrert handler i stor grad om hvilke verdier og normer man internaliserer. Enkelte innvandrere avslører dessverre manglende integrering i sin iver etter å unnskylde hva som ikke skal unnskyldes. De står derfor ikke til troende når de hevder seg integrert i det norske samfunnet.

Innvandrerbarn bør tåle mer vold enn etnisk norske barn. En slik påstand vitner verken om integrering eller forståelse av norsk tenkemåte. Denne oppsiktsvekkende konklusjonen er imidlertid hva jeg sitter igjen med etter å ha lest advokatfullmektig Fahad Amarus kronikk «Innvandrerbarn og vold» i Adresseavisen 6. juni. Her skriver Amarus generelt om innvandrerfamilier og eksemplifiserer spesielt til Iran og persisk kultur. Hva Amarus skriver er nedslående. Jeg håper ulike profesjoner som arbeider med barn tar tak i denne kronikken for å belyse holdninger som bygger opp om farlig forskjellsbehandling av barn i det norske samfunnet. Vi vil vel ikke forskjellsbehandle barn ut fra etnisitet?

Amaru unnskylder innvandrerforeldre fordi de er sosialisert inn i andre tradisjoner enn de norske, og kan derfor ikke alltid vite hva som er rett og galt i barneoppdragelse.

Man må alltid diskutere, både politisk og faglig, hvilke kriterier barnevernet arbeider under. Og særlig gjelder dette barnevernsaker som ender i omsorgsovertakelse. Det blir imidlertid helt feil å unnskylde, minimalisere og bortforklare vold mot barn. Amaru kan vel ikke mene i fullt alvor at innvandrerbarn skal måtte tåle mer vold enn etnisk norske barn?

I innvandrerfamilier, for eksempel med bakgrunn fra Iran, betraktes barn i større grad enn etnisk norske som en «eiendel» foreldrene har råderett over. Dette gir seg, i særlige tilfeller og som ytterste konsekvens, utslag i bruk av fysisk avstraffelse i oppdragende hensikt.

Amaru mener at fokuseringen på antatt skade av volden, er mer skadelig enn volden i seg selv. Å snakke om og problematisere vold mot barn, er altså farligere og mer skadelig enn selve volden?

I persisk kultur har barn som regel et svært nært forhold til sine foreldre. Barna er ofte takknemlige for alt foreldrene har gjort for dem, og den fysiske avstraffningen, eller volden, fokuseres ikke på i samme grad som i Norge. Slik jeg opplever det er konsekvensene av slik vold ikke så store som det norske samfunnet vil ha det til. Kanskje er det også slik at en fokusering på innvandrerbarnas antatte skade av voldsbruken er mer skadelig enn den fysiske avstraffelsen i seg selv?

Jeg tror dessverre Amaru nærmer seg en svært ubehagelig sannhet om æreskultur når han skriver at:

Sammenlignet med norske er innvandrerforeldre dessuten ofte under større press for å opprettholde familiens ære, og behovet for disiplinering av barnet vurderes som nødvendig for å sikre at familien blir ansett anstendig i samfunnet.

 

Når Amaru oppfordrer barnevernet til å vurdere kulturelle nyanser, kulturmessige forhold, og ha en anstendig dialog mot innvandrermiljøene, er jeg redd det er foreldrenes beste og ikke barnas beste han har i tankene. Omsorgsovertakelse er et drastisk skritt og må selvfølgelig være siste utveg. Men aldri skal vi kompromisse på barns rett til å vokse opp i et voldsfritt miljø.

 

Kan vi tro på Farhad Amaru når han hevder seg integrert i det norske samfunnet?

Jeg har blitt integrert, men bærer fortsatt hjemlandets verdier og normer inne i meg.

 

 

http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article7679519.ece