Kommentar

Statsminister Erna Solberg under halvårlig oppsummerende pressekonferanse i regjeringens representasjonsanlegg i Parkveien 17. desember der hun også kommenterte fellelsene i Menneskerettsdomstolen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Norge er gjentatte ganger dømt for brudd på menneskerettighetene i ulike barnevernssaker i Den europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

– Dommene betyr at vi må jobbe mer med kvaliteten i beslutningene våre. Regjeringen satser på mer kompetanse i barnevernet. Vi må sikre at vedtakene blir fattet juridisk riktig, og at barn skal oppleve at omsorgsovertakelse er til det bedre, har statsministeren uttalt til NTB i 2019.

Erna kunne sagt noe helt annet. Hun kunne sagt at Norge har et kjempeproblem, og hun kunne forklart hvorfor.

Et varslingsbasert system

Barnevernet i Norge er basert på varsler fra privatpersoner og offentlig nettverk. Ingen undersøkelser åpnes uten at det foreligger bekymringsmelding.

Samtidig har Norge en haug innbyggere fra land som ikke forholder seg til menneskerettigheter i det hele tatt. I land som f.eks Somalia og Pakistan er vold og ydmykelser en alminnelig del av barneoppdragelsen. Barndommen har en funksjon i kraft av å være en forberedelse til voksenlivet, men barndom i seg selv har ikke en egen verdi.

Med varslingsbasert barnevernpraksis vil man få fullstendig avvikende krav til omsorg fra kommune til kommune. I ei lita bygd vil mange privatpersoner kunne varsle om noen som oppfører seg rart, uten at det nødvendigvis foregår omsorgssvikt. I segregerte bydeler i sentrale strøk vil det være få varsler fra privatpersoner, flere fra offentlig nettverk, men man vet likevel at det er toppen av isfjellet hva gjelder omsorgssvikt.

Sammenlikner man systemet med f.eks. helsevesen eller politi, kan man få et klarere bilde av hvor vilkårlig varslingssystemet fungerer. Se for deg en ulykkesbelastet veistrekning. Det settes i verk diverse kontrolltiltak på strekningen. Fotobokser settes opp, manuelle kontroller av fart, ruspåvirkning og førerkort gjennomføres jevnlig. Politiet venter ikke utelukkende på varsler fra publikum, rett og slett fordi det ville hatt for liten effekt på antall ulykker. Tilsvarende innkalles alle kvinner i risikogruppen for brystkreft til mammografiundersøkelser. Helsevesenet venter ikke på at folk skal varsle selv når de kjenner en kul, fordi man vet at for få krefttilfeller avdekkes på denne måten.

Barnevernet vet utmerket vel hvilke grupper som utøver vold og andre former for omsorgssvikt. Likevel foretas ingen undersøkelser uten at det foreligger en bekymringsmelding. Hvilke familier som kommer i kontakt med barnevernet, er derfor i stor grad overlatt til tilfeldigheter.

De tyngste sakene går under radaren

De langt fleste av familiene som utøver vold, overgrep og omsorgssvikt, går under radaren. Mye tyder på at latenstiden for å selv fortelle om overgrep er lenger jo mer alvorlig overgrepet er. Den norske studien Langvarig taushet om seksuelle overgrep viser at gjennomsnittsalder første gang offeret opplevde overgrep var 6,5 år, mens offeret var 23,3 år første gang hun fortalte noen om overgrepene. Barnevernet hadde ikke klart å avdekke eller forhindre grove overgrep.

Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 % av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. En av fem. Selv om minoritetsfamiliene er overrepresentert i barnevernssaker generelt, er de underrepresentert når man ser på voldsforekomst i minoritetsfamiliene sammenliknet med de norske.

Ubegripelige og ugjennomsiktige vurderinger

Når Norge dømmes i Den europeiske Menneskerettsdomstolen, er det viktig å se på hvilke vurderinger barnevernet har gjort og hva som kunne vært gjort annerledes. Det er viktig å merke seg at Norge ikke er dømt for å foreta feilvurderinger knyttet til omsorgsovertakelser. De barna som er tatt ut av hjemmene sine, får ikke foreldrene tilbake. Det er ingen tvil, heller ikke i Menneskerettsdomstolen, om at de gjeldende foreldrene ikke har gitt barna sine god nok omsorg.

Vurderinger av omsorgsevne fremstår likevel vanskelig tilgjengelig for mange. Det kan være vanskelig å begripe at barn som ikke utsettes for fysisk vold eller regelrett neglekt, likevel tas ut av hjemmet.

Ingen stiller så høye krav til emosjonell omsorg som norsk barnevern. Omsorgsovertakelse i saker med emosjonell omsorgssvikt er hjemlet i barnevernloven § 4-12 første ledd a):

«alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling»

Når foreldrene over tid avviser barna, psykisk ikke er i stand til å fokusere på dem, er gjennomgående uinteresserte i dem eller trakasserer dem psykisk, er man i kjerneområdet av det loven skal regulere. Likevel anvendes bestemmelsen også i saker der foreldrene så godt de kan prøver å engasjere barna, men ikke får det til. I konflikter mellom barnevern og foreldre ligger så å si alltid uoverensstemmelse om vurderinger av emosjonell omsorg til grunn.

Verdigap 

Sentralt i Menneskerettsdomstolens dom over Norge er familiens rett til å se barna etter omsorgsovertakelse, samt retten til å motsette seg tvungen adopsjon. Norsk barnevern har barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat. Når det vurderes som riktig at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes. Til tross for omsorgssvikt vil det være avgjørende av menneskerettslige hensyn at foreldre får se barna sine, i og med at det biologiske båndet vektlegges.

Verdigapet mellom å se barnet som et løsrevet individ uten behov for biologisk familie, og å se barnet som familiens eiendel, er ytterpunktene.

Skjønn, synsing og kompetansesvikt

Deretter har vi skjønn og et barnevern som ikke bare er lavkvalifisert dersom man ser på kompetansen barnevernsarbeiderne besitter, men som utelukkende baserer seg på sosialpsykologiske vurderinger. Og de er kvinner. De er nesten utelukkende kvinner. Man trenger ikke ha lest Jonathan Haidt for å få vondt i magen.

I en undersøkelse i kommunalt barnevern gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), sier

  • 21 prosent av de ansatte at de i liten eller i noen grad kan identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn
  • 66 prosent svarer at de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn
  • 29 prosent mener de i liten grad eller noen grad har kompetanse til å være bevisst på, og jobbe for å unngå, ulike former for feilslutninger i arbeidet

Det stilles i dag ingen krav til utdanning, kunnskap om barn og unges utvikling eller juss for å treffe beslutninger i barnevernet, til tross for at de ansatte i flere tilfeller er tildelt større myndighet enn f.eks. politibetjenter eller ansatte i helsevesenet. Mer enn 30 prosent av alle årsverk i barnevernet utføres av mennesker uten høyere utdanning overhodet.

Kompetanseløft er ikke nok

Å kaste penger på et system som har så store mangler som norsk barnevern, er en tvilsom løsning. Det er behov for en innsats for barn som samsvarer med behovet barn har, også når det innebærer avgjørelser som er upopulære både i minoritetsmiljøene og i barnevernsmiljøene.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!