Nicholas Wilkinson (Sv) i vandrehallen på Stortinget da Helseminister Bent Høie (H) talte om informasjonssikkerhet i Helse sør-øst, 30.01.18. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Senterpartiet, Frp, Høyre og SV ber om at journalene til barn som går til psykolog eller psykiater kan sperres for innsyn fra foreldrene. Forslaget er et tveegget sverd. Det handler på den ene siden om barns rett til privatliv, men på den andre siden dreier det seg om at det offentlige vil få monopol på barns informasjon.

Et flertall i helsekomiteen ønsker å sikre barnas privatliv, og stiller seg bak forslaget om å sperre innsyn i deler av barns journaler. Stortinget legger tirsdag fram sin innstilling, der forslaget er en del av sykehusplanen.

– Å dele personlige og vonde hemmeligheter er vanskelig for alle. Det er nesten umulig å tørre å fortelle, hvis informasjonen kan gå videre uten at man har kontroll, sier SVs helsepolitiske talsperson Nicholas Wilkinson til NTB.

Gode intensjoner

Det er gode intensjoner bak forslaget, som er ment å sikre barns trygghet til å fortelle om eksempelvis overgrep de utsettes for av foreldrene. Det er enkelt å sette seg inn i frykten et barn kan føle ved å dele slike alvorlige opplysninger, og samtidig enkelt å ønske å skjerme barna fra krysspress fra foreldre som utsetter dem for overgrep.

– Barn må sikres trygge rammer for å kunne snakke om vonde opplevelser. Jeg synes det virker fornuftig å kunne sperre barns journaler for innsyn når de er i oppfølging hos psykolog. Slik at de eier sin egen informasjon og bestemmer selv hvem den skal deles med, sier Åshild Bruun-Gundersen i Frp til NTB.

De langt fleste av familiene som utøver vold, overgrep og omsorgssvikt, går under radaren. Mye tyder på at tiden som går for å selv fortelle om overgrep er lenger, jo mer alvorlig overgrepet er. Den norske studien Langvarig taushet om seksuelle overgrep viser at gjennomsnittsalder første gang offeret opplevde overgrep var 6,5 år, mens offeret var 23,3 år første gang hun fortalte noen om overgrepene. Det offentlige hadde ikke klart å avdekke eller forhindre grove overgrep.

Problematisk

Forslaget om å hindre foreldre innsyn i barnas journaler er likevel betenkelig. Ikke fordi det er betenkelig å beskytte barn, det er det selvsagt ikke, men samtidig er det å nekte innsynsrett en inngripende beslutning. Praksis i dag er at det bør være en konkret mistanke av en viss styrke mot vedkommende forelder, før innsyn nektes. Loven åpner allerede for innsynsnekt der det er reell grunn til å tro at:

• innsyn kan påvirke forelderens atferd negativt ovenfor barnet ​(Forvaltningsloven §19, første ledd, bokstav d)
• barnet vil kunne bli utsatt for skade om opplysningene blir gjort kjent ​(Forvaltningsloven §19, annet ledd, bokstav b)

SVs Nicholas Wilkinsons uttalelser til NTB bør vekke bekymring:

– Ingen barn vil fortelle behandleren første gang at de er utsatt for overgrep. Men de gir kanskje hint som behandleren ikke forstår. Da kan foreldrene fange opp hva de mener, og kontrollere hva de sier, sier Wilkinson.

Her er vi inne i kjerneområdet av problematikken. Når behandlere skal tolke «hint», kan det fort få fatale følger. Å tolke upresise utsagn av barn er langt fra noen eksakt vitenskap, og risikoen for feiltolkning er definitivt til stede. Dette kan illustreres ved en undersøkelse, ikke fra helsevesenet, men i en annen sektor som skal foreta liknende vurderinger med følger for barns psykiske utvikling. En undersøkelse i kommunalt barnevern, gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), sier

• 21 prosent av de ansatte at de i liten eller i noen grad kan identifisere omsorgssvikt og vurdere konsekvenser for det enkelte barn
• 66 prosent svarer at de i liten eller noen grad har kompetanse til å vurdere omsorg hos foreldre med annen sosial, kulturell eller erfaringsmessig bakgrunn
• 29 prosent mener de i liten grad eller noen grad har kompetanse til å være bevisst på, og jobbe for å unngå, ulike former for feilslutninger i arbeidet

Det er liten grunn til å anta at psykologer og psykiatere i større grad er i stand til å avdekke overgrep eller unngå feiltolking i møte med barn. Foreldrene bør i utgangspunktet møtes som en ressurs med barnets beste i tankene. Gode behandlingsløp i psykisk helsevern for barn er helt avhengige av at behandlingsapparat og foreldre samarbeider godt. Å gi behandleren mandat til å anta at alle foreldre er overgripere, er feilslått, og vil ikke bedre barns psykiske helse.

Blant en gruppe barn og unge med erfaring fra psykisk helsevern forteller fire av fem at de ikke har sagt noe til psykologen eller psykiateren sin om det vonde som er den egentlige grunnen til at de trenger hjelp. En viktig årsak er uro for at informasjonen skal gå videre, viser en rapport fra kunnskapssenteret Forandringsfabrikken, som gjør undersøkelser blant barn og unge om blant annet skole og psykisk helse, skriver NTB.

Men rapporten tilsier ikke at barn vil oppnå større tillit til behandlingsapparatet dersom behandleren får monopol på informasjonen som gis. Barn er ikke i stand til å vurdere hvor informasjonen de gir havner. Uro for spredning av informasjon vil ikke opphøre, dersom barna får vite at foreldrene ikke får innsyn. De vil fremdeles uroe seg.

Meldeplikt ved mistanke om overgrep finnes allerede. Det samme gjør retten til å tilbakeholde informasjon gitt av barnet dersom informasjonen gir grunn til å mistenke at foreldrene begår overgrep. Det er godt nok. Å fjerne foreldres innsynsrett uten mistanke om at barnet utsettes for psykiske eller fysiske overgrep, er å gå for langt. Det er ikke statens mandat å eie barnas privatliv. Barn er nettopp barn, de skal ikke bære ansvaret for egen psykiske helse. Det er foreldrene i samarbeid med hjelpeapparatet som må ta det ansvaret.

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!