Høyesterett åpner dører i barnevernssakene, men mange forblir lukket

Det er gledelig at Høyesterett åpnet dørene under behandlingen av barnevernssaker sist uke, men flere dører må åpnes for å få et godt fungerende barnevern.Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB Scanpix

Barnevernssakene i Høyesterett er som å åpne en 27 år gammel tidskapsel. På innsiden av tidskapselen har det norske barnevernet fått utvikle seg bak lukkede dører. Systemet preges av tung kvinnedominans i alle ledd, fra utdanningsinstitusjoner og forskning til studenter og praktiserende relevante yrkesgrupper.

De tre sakene som behandles i Høyesterett er:

Lagmannsrettens beslutning om ikke å gi samtykke til ankebehandling i sak om adopsjon hvor foreldrene var fratatt omsorgen for barnet.
Anke over lagmannsrettens dom i sak om omsorgsovertakelse og fastsettelse av samvær der omsorgsovertakelse ble besluttet kort tid etter fødsel.
Omsorgsovertakelse og samvær. De ankende partene er mor og far til det samme barnet. Ankene gjelder lagmannsrettens beslutninger om ikke å gi samtykke til ankebehandling.

Når Høyesterett nå behandler barnevernssaker for åpne dører, gir det innblikk i vurderinger som tradisjonelt kun føres bak lukkede dører. Høyesterett skal i behandlingene legge føringer for kommende barnevernspraksis. Norge er dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg, EMD, for brudd på menneskerettighetene i sju ulike barnevernssaker.

I et system der bevisførsel og vurderinger knyttes nær utelukkende til sosialpsykologi, oppstår et paradoks. EMDs refs av norsk rettspraksis i barnevernssaker er korrekt. Norsk barneverns vurderinger og påfølgende domsavsigelser er feil. Paradokset er at norsk barnevern er verdens aller best barnefaglig funderte, mens EMDs domsavsigelser gis etter samlebåndsmetoden.

Man skulle anta at utfallet av dette var en konklusjon om at EMD ikke følger med i timen og at de norske dommene bør være et mål for øvrig europeisk barnevernpraksis. Det er likevel vektige grunner til at det ikke bør være slik.

EMD og Norge i rettslig spagat

Document har tidligere skrevet om barnevernkrisen i Norge. Sentralt i Menneskerettsdomstolens dom over Norge er familiens rett til å se barna etter omsorgsovertakelse, samt retten til å motsette seg tvungen adopsjon.

Norsk barnevern har barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat. Når det vurderes som riktig at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes. Til tross for omsorgssvikt, vil det være avgjørende av menneskerettslige hensyn at foreldre får se barna sine, i og med at det biologiske båndet vektlegges.

Verdigapet mellom å se barnet som et løsrevet individ uten behov for biologisk familie, og å se barnet som familiens eiendel, er ytterpunktene. Partsinnleggene i de pågående behandlingene i Høyesterett bærer preg av denne spagaten.

Norge forpliktet til EMD

I Aftenposten hevder advokat Piene Gundersen i Barneadvokatene at Høyesterett frem til nå har sviktet sin forpliktelse overfor Europa til å følge Den europeiske menneskerettskonvensjon. Gundersen viser til at EMD i tilsvarende barnevernssaker, tidligere tatt opp til behandling, har slått fast at:

«…omsorgsovertagelser i utgangspunktet er midlertidige, og at myndighetene har en positiv forpliktelse til straks å legge til rette for tilbakeføring.
Formålet med samvær skal derfor være å utvikle kontakten mellom barn og foreldre og slik legge til rette for tilbakeføring. Gjenforeningsformålet innebærer ifølge EMD at det må fastsettes hyppig samvær, minst to i uken.
EMDs syn er altså det motsatte av Høyesteretts. For Høyesterett sier jo at formålet med samværsfastsettelsen ikke er gjenforening, men kjennskap til opphav, og at én til to timers samvær fire til seks ganger i året er tilstrekkelig.»

Gundersen påpeker at Høyesterett med viten og vilje har unnlatt å ta EMDs vurderinger til følge, og at Høyesterett dermed har sviktet både barn og foreldre. At norsk rettsvesen har plikt til å følge EMDs føringer har Gundersen rett i. Hvorvidt EMDs vurderinger i de konkrete sakene er grundige nok er et annet spørsmål.

Overfladisk behandling i EMD

I en artikkel i Rett24 beskriver Kjetil Kolsrud hvordan EMD i realiteten behandler henviste saker. Det er skremmende lesning. EMD er så overbelastet med saker at bare de færreste sakene når behandling i storkammer, årlig omtrent 20. Antallet ventende saker i EMD har tidligere vært sekssifret.

Nå er tallet nede i «bare» 60.000, hvorav rundt 40.000 er mot Russland, Tyrkia, Ukraina og Romania. Rundt 60 er mot Norge. De langt fleste sakene avgjøres i forenklet behandling.

Om lag 30.000 dommer i året avvises av enedommer. Det innebærer at klagen ikke går videre. Når den går videre, er EMD-systemet slik innrettet at i de sakene som ikke avvises av enedommer, blir i utgangspunktet den nasjonale dommeren rapportør.

– Slik er det i praksis alltid for Norge, med mindre den norske dommeren skulle være inhabil. Men for de statene som har mange klager mot seg, fordeles arbeidet som rapportør blant dommerne i seksjonen. Det er med andre ord nesten alltid den norske dommeren som forbereder og skriver dom i klager mot Norge. Men først må han vurdere om saken skal kommuniseres. Det vil si at den innklagede staten får anledning til å inngi et tilsvar, forteller Bårdsen.

– Formelt er det presidenten i hver seksjon som beslutter om en sak skal kommuniseres, etter innstilling fra den nasjonale dommeren. EMD kan ikke avsi fellende dom uten at saken har vært kommunisert, sier Arnfinn Bårdsen, som har sete ved EMD, til Rett24.

Den videre rettsbehandlingen er også en effektiv affære.

Fra kommunisering skjer, er saksforberedelsen kun en affære mellom den norske utrederen, den norske dommeren og de norske partene.

Gundersen beskriver videre hvor den interne forskningsavdelingen Jurisconsult, leser alle utkastene til kammeravgjørelser før de behandles, og sier fra om noe står i spenningsforhold med etablert praksis. Deretter tas fire-fem fulle kammeravgjørelser hver uke, der sakene får en gjennomgang av en av de fem seksjonene. Problemet er at de involverte dommerne ikke har tid til å gjøre seg kjent med saksinnholdet på forhånd, og ikke minst at dommerne kommer fra land uten kjennskap til norsk barnevern.

EMD er inndelt i fem seksjoner, hver med ni dommere. Sammensetningen er ment å avspeile bredden i den europeiske rettskulturen.

Da Bårdsen tiltrådte, ble han plassert i seksjon II. Dermed er det nå dommere fra helt andre land som avgjør klager mot Norge. De landene som deler seksjon med Norge i dag, er Island, Slovenia, Estland, Moldova, Litauen, Montenegro, Albania og Tyrkia.

Først i storkammerbehandling blir saksgjennomgangen slik at det minner om gjennomgang i en norsk rettssal, men problemet med dommere fra land uten kjennskap til norsk barnevern eller særlig demokratisk tradisjon vedvarer.

Man skulle kanskje tenke at den tilsynelatende overfladiske hurtigbehandlingen i EMD bør være en indikator på at Høyesterett bør nekte å føye seg etter EMDs føringer og legge norske barnefaglige og juridiske vurderinger til grunn, spesielt med tanke på grundigheten i disse. Men det er gode grunner til å revurdere denne antakelsen.

Norsk ensidighet

Høyesterett har i tidligere avgjørelser fastslått at omsorgsovertagelser normalt skjer med sikte på oppvekst hos fosterforeldrene, og norske eksperters kunnskapsgrunnlag har gjort det vanskelig å føre argumentasjon for at hyppig samvær kan være et gode for barna. Eksperter mener ofte at hyppig samvær er til skade for barna, og de gis normalt medhold.

Undertegnede journalist har lang fartstid som spesialutdannet miljøterapeut i utredning av omsorgskompetanse i Bufetat. I den forbindelse velger jeg å formidle en anekdote for å illustrere ekspertisens overmakt i barnevernssaker. Anekdoten er fra et fagutviklingskurs i fjor ved Rbup (Regionsenter for barn og unges psykiske helse), der deltakerne var hovedsakelig psykologer, psykologspesialister og spesialutdannede terapeuter.

Et tjuetalls kvinner ser samspillsfilm mellom mor og barn, og flere engasjerer seg i et «brudd» barnet opplever i samspillet. Her er bruddet: Barnet sitter med en eske full av leker. Han løfter opp en bil av esken og spør «vil du leke med meg, mamma?» Mammaen smiler, sier ja, kikker opp i esken og plukker opp en leketelefon. Hun tar den opp, viser barnet telefonen, smiler og sier til barnet at sånn så telefoner ut da hun var barn. Oi, sier barnet. Bruddet barnet opplevde var altså at mor ikke fant en annen bil og dermed heller ikke fulgte barnets initiativ til lek. Bekymringsfullt, mener flere i rommet. «Barnet må leve med avvisningen uten at mor satte ord på følelsene hans.»

Denne forståelsen av «skadelig omsorg» har fått utvikle seg uten særlig korrektiv siden 1992, da Norge besluttet å innføre Fylkesnemnder. Nemndene avgjør saker om tvang etter barnevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven. Dagens barnevernlov fikk vi 17. juli 1992, og den trådte i kraft 1. januar 1993. Antallet omsorgsovertakelser er eksplosivt større i 1992 og 1993 enn foregående og etterfølgende år.

Hvis vi hopper fram til 2008 var departementet bekymret for den økte forekomsten av akuttvedtak og sendte et rundskriv til alle kommunene. Det var etter 945 akuttvedtak, noe som tilsvarte en økning på 20 % fra året før.

Departementet ser imidlertid den kraftige økningen som bekymringsfull fordi akuttplasseringer gir dårligere rettssikkerhet for partene enn ordinær plassering etter bvl. § 4-12, og fordi en akuttplassering kan innebære et uforholdsmessig stort inngrep overfor barn og foreldre dersom det senere viser seg at det ikke var grunnlag for plasseringen. En omfattende bruk av akuttplasseringer vil kunne komme i konflikt med Norges forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8 og praksis etter denne.

Men antallet fortsatte likevel å øke. I 2015 var det 1504 akuttvedtak, en økning på 60 % fra 2008, stikk i strid med departementets anbefaling. Bare 10-15 % av alle omsorgsplasseringer i Norge er ordinære plasseringer etter § 4.12.

Fylkesnemndene baserer seg på at barnevernet ikke gjør feil i sine vurderinger. Det svekker rettssikkerheten. I fylkesnemnda slipper heller ikke pressen inn.

Når man belager seg på vurderinger av adferds- og samspillsobservasjoner, og setter likhetstegn mellom disse vurderingene og barnets beste, er det med enorm makt. Makten står ikke i samsvar med mandatet barnevernsansatte skal forvalte. Den tunge vektleggingen av det sosialpsykologiske aspektet har mange fallgruver.

Et element er feiltolkninger av årsaker til barns adferd. Et barn som eksempelvis viser sorg, mistrivsel og sjokk etter en akuttplassering, kan ofte tolkes som traumatisert på grunn av omsorgssvikten hun ble utsatt for i hjemmet. Akuttplasseringen i seg selv og et nytt liv i fremmede omgivelser, kan være en like troverdig tolkningsramme, men den passer ikke inn i regnestykket som sier barnefaglige vurderinger er lik barnets beste.

Kvinner med makt i alle ledd

Siden 1992 har norsk barnevern vokst til å bli en tosifret milliardpost i statsbudsjettet, og systemet er kvinnetungt i alle ledd.

SSBs oversikt over andelen kvinner i ulike studieretninger viser at nesten 80% av studentene ved helse- og sosialfaglige studier er kvinner. Ved lærerutdanning og annen pedagogisk utdanning er kvinneandelen 75%, mens den ved samfunnsfag og juridiske fag er 63%.

Det innebærer at alle ledd i norsk barnevernkjede, inkludert offentlige varslere, hovedsakelig er kvinner. Et kjønnssegregert vurderingssystem skal ivareta beslutninger som rammer og endrer liv for alltid. Det bør være et rungende varsku for alle, ikke bare for de som er opptatt av helhetlige vurderinger i avgjørelser om omsorgsovertakelser og samvær.

Ikke minst bør fedre engasjere seg i fenomenet, da det mannlige perspektivet ofte tilsidesettes med henblikk til morspresumpsjon, altså den foreldede, motbeviste ideen om at mor er viktigere for barnet enn far, i systemet.

Documents kommentarartikkel om kvinnetung regjering pekte på det samme fenomenet som gjør seg gjeldende i norsk barnevern; med utgangspunkt i fem-faktormodellen skårer kvinner høyere enn menn på personlighetstrekket nevrotisisme. Det gir seg til uttrykk i et barnevernssystem der bekymring tillegges større vekt enn beskyttelsesfaktorer.

Med en tanke om at barn tåler svært lite før de tar skade, vil nevrotisismen gi seg utslag i at normaladferd tolkes som bekymringsfull. Fordi nevrotisismen gjør kvinner mer utsatt for ubehagelige følelser, overføres disse følelsene i for stor grad til tolkningsrammene de forstår barns adferd utfra. Samtidig vil kvinnedominansen kunne føre til et konsensus om at det er bedre for barna å slippe vonde følelser i omsorgsomgivelsene sine. Dette kan gi en falsk forståelse av at akuttplassering er bedre for barnet, noe det ikke finnes faglig belegg for å hevde.

Offentlige meldere er oftest kvinner med sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn, i og med at det oftest er helsestasjoner, barnehager og skoler som melder bekymring. Melderne hensynstar i liten grad faktorer som medfødte lidelser og diagnoser som kan gi akkurat samme symptombilde som omsorgssvikt. De melder til barnevernet dersom de er bekymret for barnet, og unnlater å melde utelukkende ved mistanke om omsorgssvikt. Jurist Bente Ohnstad presenterer sine funn i Fontene etter å ha gått gjennom flere hundre henvendelser fra familier som er blitt meldt til barnevernet.

– Jeg hadde ikke trodd at det var så mange som misforsto reglene, sier Ohnstad til Fontene. Hun sikter til at mange sender bekymringsmeldinger til barnevernet uten å vurdere hvorvidt de egentlig har rett til å bryte sin lovpålagte taushetsplikt.

– Utgangspunktet for behandling av personopplysninger er taushetsplikt. Det gjelder for alle som får tilgang til personlige opplysninger som for eksempel ansatte i barnehager, skoler og helsevesen. Meldeplikten er et unntak fra taushetsplikten, men da må de lovbestemte vilkårene for å sette taushetsplikten til side være oppfylt, opplyser juristen.

Når meldingene først når barnevernssystemet, møtes de av kvinner med samme forståelse av adferdsbeskrivelser. At miljøet utløser bekymringsfull adferd, er selve grunnstenen i det sosialpsykologiske vurderingsapparatet. Rettssikkerheten til familier som møter barnevernstjenesten kan derfor ikke sies å være ivaretatt godt nok.

Endringsbehov

Det er behov for systemendring, og Høyesteretts åpne dører bør være en påminnelse om at barnevernet bør sees grundigere i kortene, både av regjering, eget departement og pressen.

Lukkede dører i barnevernssaker er mer til risiko, enn til beskyttelse for familiene som utsettes for en kvinneelite av sammenfallende konsensus.

Det er å håpe at dommene mot Norge i EMD legges til grunn for videre føringer for norske barnefaglige og juridiske vurderinger, på tross av EMDs lite grundige gjennomgang. Dommene samsvarer likevel med et akutt behov for helhetlige tanker om barns beste i norsk barnevern, og er et viktig korrektiv til et system som har fått leve og vokse i en lukket tidskapsel uten tilstrekkelig korrektiv.

I et system der bevisførsel og vurderinger knyttes nær utelukkende til sosialpsykologi, oppstår et paradoks.

EMDs refs av norsk rettspraksis i barnevernssaker er korrekt, men på svakt faglig fundert grunnlag.

Norsk barneverns vurderinger og påfølgende domsavsigelser er feil, til tross for beslutninger fattet på tungt faglig fundert grunnlag.

Det er på tide å åpne dørene for utlufting flere steder enn i Høyesterett, også barns vern vil være tjent med at samfunnet får større innsyn og innflytelse på barnevernets virke.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!