Maria Abdi Ibrahim mistet omsorgen for sønnen kort tid etter fødsel. Den europeiske menneskerettsdomstolen mente hennes menneskerettigheter ble krenket da sønnen ble tvangsadoptert, men det er riktig av Høyesterett å avvise ankesaken. Foto: Facebook

Høyesterett har avvist å gjenåpne barnevernssaken til Maria Abdi Ibrahim.  Norge ble felt i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg for behandlingen av Ibrahims sak. Avvisning av gjenåpning er korrekt avgjørelse.

Norge er dømt i fire ulike barnevernssaker av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Dommene har fått mye oppmerksomhet, ikke minst fordi Norges behandling av barnevernssaker avviker fra europeisk praksis for øvrig.

Bakgrunnen for dommene er at norsk praksis etter Raundalen-utvalget ble å senke terskelen for barnevernets inngripen, skrev Fontene.  Raundalen-utvalgets utredninger og anbefalinger var, og er, mildt sagt omstridt. I særdeleshet ble uttalelsen fra utvalgets leder påpekt som en konklusjon på sviktende grunnlag:

«Utvalget har ikke funnet forskningsbaserte holdepunkter som bekrefter eller avkrefter at det har en avgjørende egenverdi for barn å vokse opp med sine foreldre.»

Mange mente en nedtonet betydning av det biologiske prinsipp i barnevernloven ville føre til en svekkelse av rettssikkerheten, og EMD har altså konkludert med det samme. Dommene er tydelige på at det biologiske prinsipp er en menneskerett for både foreldre og barn, og at Norge gjentatte ganger bryter menneskerettighetene når barnevernet fatter vedtak basert på faglige vurderinger av «barnets beste».

Sentralt i Menneskerettsdomstolens dom over Norge er familiens rett til å se barna etter omsorgsovertakelse, samt retten til å motsette seg tvungen adopsjon. Norsk barnevern har barnets beste, uten tanke for familiens følelser og tanker om barnet, som sitt grunnmandat. Når det vurderes som riktig at barnet har minimalt samvær med biologiske foreldre, begrunnes det med at slikt samvær er opprørende og potensielt skadelig for barnet. Jo lenger sør man kommer i Europa, jo fjernere vil en slik vurdering synes. Til tross for omsorgssvikt vil det være avgjørende av menneskerettslige hensyn at foreldre får se barna sine, i og med at det biologiske båndet vektlegges.

Verdigapet mellom å se barnet som et løsrevet individ uten behov for biologisk familie, og å se barnet som familiens eiendel, er ytterpunktene.

Når Høyesterett avviser ankebehandlingen av barnevernssaken til Maria Abdi Ibrahim, handler det om at EMDs dom ikke gjelder behandlingen i Høyesterett, men retter seg mot tingrettens begrunnelse og beslutningsgrunnlag.

– Avvisningen innebærer at det er tingretten som skal behandle begjæringen om gjenåpning, gjengir NTB torsdag.

Da Maria Abdi Ibrahim klagde inn saken til EMD og mente fratakelsen av foreldreansvaret og samtykket til adopsjon krenket hennes og barnets rett til familieliv, gikk hun ikke inn for tilbakeførsel av barnet, hun ønsket kun samvær med sønnen og opphevelse av den tvungede adopsjonen. EMDs dom var tydelig på at hennes menneskerettigheter ble krenket da sønnen ble tvangsadoptert – noe som førte til at hun ikke fikk samvær med sønnen. Men Høyesteretts avvisning av anken er helt korrekt; det er Tingretten som eventuelt må vurdere gjenåpning av saken.

Det som bør være et tankekors i behandlingen av Ibrahims sak, er hvor avvikende somalisk omsorgsutøvelse er, sammenliknet med norsk omsorgsutøvelse. Det bør videre være et tankekors at barnevernet griper inn mot en ung, enslig mor, mens somaliske storfamilier i liten grad opplever samme intervensjon, til tross for vissheten om at den kulturelle omsorgspraksisen står i skarp kontrast til hva som forventes av foreldre i Norge i dag. Er det systematisk feighet i møte med aggressiv klankultur eller er det et barnevernsystem som ikke er rigget for å håndtere store kulturelle ulikheter?