Sakset/Fra hofta

Noen overgrep er så grove at behandlingsoptimismen må legges vekk. Ved ekstreme overgrep kan ikke samfunnet leke med gjentakelsesfaren. Illustrasjonsfoto: Berit Roald/NTB scanpix

Mannen som i en av norgeshistoriens groveste overgrepssaker ble dømt til forvaring for å ha voldtatt en baby, løslates. Gjentakelsesfaren er overhengende. Et feminisert samfunn mangler forståelse for at ondskap ikke kan rehabiliteres bort.

TV2 meldte fredag at den forvaringsdømte 32-åringen løslates. Mannen er en av de dømte i straffesaken der de tiltalte ble dømt for å ha utsatt spedbarn for grove seksuelle overgrep, invitere andre til å forgripe seg på barn, samt å filme overgrepene. Dommen beskriver blant annet voldtekt til seksuell omgang, likestilt med samleie, av en jentebaby som var bare tre måneder gammel da overgrepene skjedde. Overgrepene var planlagt allerede før jenta ble født, og ble begått av flere på en særlig krenkende måte. Til tross for detaljer så grusomme at både advokater og journalister måtte i behandling etter rettssaken, løslates mannen før endt soning, av hensyn til tvil om tilbakefallsrisiko.

Feilslått offertanke

Målet med den norske kriminalomsorgen er ikke primært straff, det er omsorg og rehabilitering. Der selve frihetsberøvelsen er straffen, åpner soningen for en omsorg og en behandlingsoptimisme som ikke samsvarer med handlingene den innsatte har begått, og heller ikke samsvarer med den kapasiteten for gjentakelse den innsatte besitter. I det moderne, vestlige samfunnet evner vi i liten grad å innse at det finnes annet enn ofre for omgivelsenes påvirkning. Den utøvende overgriperen sees som et offer for vanskelig barndom, utenforskap og vonde følelser.

I et feminisert samfunn er vi forståelsesfulle og tolerante overfor det meste, men aksepterer ikke rangering og alt som har stanken av hierarkiske strukturer. I utgangspunktet skal alle perspektiver forstås og respekteres som likeverdige, og dermed har de aller groveste overgripere straks likeverdig offerstatus som offeret de har misbrukt og med sannsynlighet skadet for livstid. Relativismen medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Alle skal få en ny sjanse, fordi alle er ofre.

Spørsmålet Asker og Bærum tingrett måtte ta stilling til er om situasjonen i dag er slik at faren for at 32-åringen på ny vil begå seksuelle overgrep overfor barn vil bli redusert i tilstrekkelig grad ved relevante hjelpetiltak, slik at han kan prøveløslates.

Retten var ikke enig da de vurderte spørsmålet om prøveløslatelse. Den ene meddommeren viste til advarslene fra fagpersonene på Ila som advarte mot prøveløslatelse.

Mens de to andre dommerne mente det er rimelig tvil om det er fare for at 32-åringen vil begå nye seksuallovbrudd dersom han blir prøveløslatt – og at denne tvilen må komme ham til gode.

På tross av tvilen mellom dommerne, og de sakkyndiges klare oppfordring, valgte dermed retten at mannen skal prøveløslates.

Statsadvokaten har ikke anket dommen.

Denne tankegangen bryter grovt med ikke bare rettferdighet overfor den voldtatte babyen, den bryter også med kunnskap om gjentakelsesrisiko, beskyttelse av samfunnet og ikke minst med et folkelig berettiget behov for straffereaksjon. I all den myke forståelsen og empatien er det de aller svakeste, de reelle ofrene, som betaler prisen.

Grove feilvurderinger

I et rehabiliteringssystem har behandlere en egeninteresse i at den innsatte har progresjon i behandlingen, da en slik progresjon danner selve grunnlaget for behandlerens rett til praksis. Men mennesker som har krysset grensen for å utsette andre for grove overgrep, kan aldri tiltros evnen til total rehabilitering. Risikoen er for stor, skadene de kan utsette andre for er for altomfattende. Det er hasardspill med de aller svakeste å hengi seg til behandlingsoptimisme. Historien har vist hvor galt det kan gå. Den kjente psykologen Thore Langfeldt ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi, vurderte en pasient som rehabilitert. Barneverntjenesten baserte seg på Langfeldts feilvurdering og lot den dømte overgriperen flytte inn i en småbarnsfamilie. Der misbrukte han stedatteren i to år.

Ondskap finnes

I internasjonal forskning finnes det flere hovedfunn om mennesker som forgriper seg på barn, men det største, sikreste funnet er dette: Dersom vedkommende scorer høyt på psykopati, er tilbakefallstendensen veldig høy. Det andre funnet som er viktig å merke seg, er at det viser seg nær umulig å rehabilitere pedofile overgripere, uavhengig av hvilken behandlingsmodell som benyttes. Et systematisk behandlingsregime som i lang tid ble benyttet i Norge, viste seg tvert i mot å øke sannsynligheten for nye overgrep.

Resultatet av den stadig sterkere samfunnsfornektelsen av det intendert onde, det bestialske, det løgnaktige, er at vi får politikere som med statsmakt prøver å innføre en rettferdighet som ikke finnes, som ikke kan finnes. Det handler dypest sett om unnfallenhet og manglende mot. Rettferdighet av dette kaliberet søker ikke mot det menneskelige mangfold, men bare mot en bestemt måte å leve livet på, nemlig den moralske, angrende og fornuftige utgaven av et menneskeliv. Ikke alle lever slik.

Kanskje er det på tide å gjenoppta noen gamle, psykoanalytiske idéer etter Jung. Dersom du ikke forstår hvorfor folk gjør som de gjør; se på utfallet av hva de gjør, og utled motivasjonen derfra. Dersom utfallet er andres lidelse, kan det godt tenkes at andres lidelse også er motivasjonen for at de gjør det de gjør, selv om de ser deg i øynene og sier de angrer. Da trenger samfunnet beskyttelse og den innsatte straff.

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!