Stieg Larsson-bøkene om Lisbeth Salander, «Menn som hater kvinner», fremstilte kvinnen som hevneren. Det inngikk i en større fortelling om voldelige menn som har vokst i omfang i senere år. Likesom metoo vokste og begynte å leve sitt eget liv. Det har smeltet sammen med feministiske fortellinger som Margaret Atwoods «A Handmaid’s tale». Alt løper sammen i kampen mot Donald Trump. Det underliggende budskap er at kvinner har rett til å forsvare seg, med alle midler. Bilde fra filmen «The Girl With The Dragon Tattoo» (2011).

Etter massivt mediefokus på selvmord etter Ari Behns død, vel vitende om smitteeffekt og at to av tre som tar sitt eget liv er menn, publiserer Dagsavisen utilslørt mannsforakt.

Fremstillingen av menn i Ida Eliassen-Cokers kronikk “Vi er fritt vilt” er så hårreisende at man skulle tro hun beskrev rovdyr.

Det slår meg idet de kommer inn i rommet. De kan gjøre hva de vil. Jeg er alene i treningsrommet på et stort hotell. Jeg løper på tredemølla da to veldig sterke menn kommer inn for å trene. De hilser pent.

Likevel begynner tankene å surre. Det kommer sjelden noen inn på disse treningsrommene, tenker jeg.

Er dette bra menn, eller er de noen jævler?

Ida Eliasson-Coker. Foto: Facebook

Ida Eliassen-Coker er sjefredaktør for kvinnebladet Altså, og ser menn med dommen mot svenske Cissi Wallin som bakteppe. Den svenske medieprofilen Cissi Wallin ble dømt for grove ærekrenkelser etter at hun beskyldte journalisten Fredrik Virtanen for voldtekt. Kronikkforfatteren mener at dommen mot Wallin er forferdelig, og at den beviser at kvinner står maktesløse tilbake dersom de er voldtatt. Eliassen-Coker mener at hver mann hun møter, er en potensiell voldtektsmann. Kvinner skal bli trodd når de forteller om voldtekt, også når det ikke finnes snev av bevis eller endog sannsynlighet for at de snakker sant.

Dødelig feminisme 

Eliassen-Coker fronter en form for feminisme der alt er tillatt i jakten på «den onde, hvite mannen». Man skal ikke stille spørsmål når en kvinne forteller sin historie. Ifølge Eliassen-Coker er en kvinnes historie alltid sann, nettopp fordi den fortelles av en kvinne. Når hun fronter Cissi Wallin, gjør hun det vel vitende om at heksejakten på Fredrik Virtanen er det største overgrepet i svensk pressehistorie. Wallin publiserte på Instagram beskyldningen om at  Virtanen hadde voldtatt henne, og alle de store svenske mediehusene gjenga historien uten spørsmål. Virtanen ble tillagt rollen som offentlig kjent voldtektsmann. Presseetikken var fullstendig fraværende, kildekritikken ble satt til side fordi en kvinne fortalte «en viktig historie». Men politietterforskningen viste at det ikke var hold i historien. En mann var knust fordi en kvinne ville det slik.

Verre gikk det med Benny Fredriksson. Den tidligere svenske riksteatersjefen ble anklaget for sextrakassering av 40 anonyme kilder i Aftonbladet. Kildene kalte ham blant annet «uberegnelig diktator» og «Lille Hitler», og Aftonbladet trykket påstandene uten å stille spørsmål. Tre måneder senere begikk Fredriksson selvmord. Han orket ikke leve med beskyldningene. Den eksterne granskningen av forholdene ved riksteateret renvasket ham for alle anklager om seksuell trakassering, og Aftonbladet ble felt for grove brudd på presseetikken i ettertid. Men det var for sent. Benny Fredriksson var allerede død.

Uhyrlig timing 

For akkurat nå har vi en situasjon i Norge der det er opp til hver enkelt mann om han ønsker å bli en voldtektsmann. Og det gjør han ganske ofte, for 1 av 10 kvinner har opplevd å bli angrepet på denne nedverdigende måten.

Sjefredaktørens generaliseringer og utfall mot menn i sin alminnelighet kunne neppe blitt publisert på et verre tidspunkt. Medienes dekning av Ari Behns selvmord og et påfølgende stort fokus på psykisk helse har ført til så mange henvendelser til hjelpetelefoner at kapasiteten er sprengt. Selvmord har smitteeffekt. Og det er stor overvekt av menn som begår selvmord. I fjor tok 472 menn livet sitt i Norge, en økning på 17 prosent.

Man må undres over hva det gjør med menn å lese Eliassen-Cokers kronikk. Den er lavmælt og insisterende. Det skal ikke stilles spørsmål ved kvinners påstander. Det er ikke sinne, det er ren, destillert forakt for menn.

Og der ute sitter menn, overlatt til kvinners uttalelser. Livsløp skal avgjøres i barnefordelingssaker, etter påstander om voldtekter, etter påstander om overgrep. Mennene skal møtes med mistenksomhet, utelukkende i kraft av å være menn. Kvinner skal snakke om opplevelser og følelser, og de skal bli trodd.

Ansvar, makt og rettssikkerhet 

De som anmelder noen for voldtekt, stilles også til ansvar på en helt annen måte enn ofre for blind vold eller innbrudd. Og enda er det bare ytterst få voldtektssaker som i det hele tatt blir behandlet i retten.

Eliassen-Coker synes lite opptatt av rettssikkerhet. Man kan ikke sammenlikne knuste tenner og ramponerte hus med påstander. De avgjørelsene domstolene treffer overfor enkeltpersoner, grupper og befolkningen som helhet, skal være mest mulig rettferdige. De skal være basert på overveiende sannsynlighet og bevis. Å ønske seg et rettssystem som ikke stiller kritiske spørsmål, som dømmer i kraft av anklagerens kjønn, det er å ønske seg et kvinnelig diktatur.

Kvinner i dag har mye makt. Ikke minst har de seksuell makt. Den makten må ikke misbrukes til å navngi menn man ikke liker, menn man ikke ville ha eller menn man angret på at man hadde sex med. Med makt følger som kjent plikt. Plikt til å ta ansvar for hva man gjør og hva man kommuniserer. En ekkel følelse etter et samleie man deltok frivillig i er ikke en indikasjon på at man er voldtatt.  Voldtekt er påtvunget seksuell omgang, ofte ved bruk av trusler, vold, våpen eller medikamenter. Skal det bevises, må kvinnen dessverre oppsøke voldtektsmottak og politi umiddelbart, slik at bevis kan sikres og avhør bli gjennomført.

De to mennene i treningsrommet oppfører seg pent, men den ene lager rare lyder når han løfter vekter, og uroen min vokser. Til slutt orker jeg ikke mer og pakker sammen. Jeg håper den rare oppførselen hans er normal, men jeg føler meg truet og går.

Eliassen-Coker ser menn som får henne til føle seg ille. Hun er ikke utsatt for overgrep, og hun skulle ikke antastes på treningssenteret. Men hun har makt til å påstå at hun ble truet likevel.

Det er på høy tid at dette samfunnsproblemet vies nødvendig oppmerksomhet og ressurser. Inntil det skjer, har jeg stor forståelse for at enkelte velger å offentliggjøre navn på overgripere.

Offentlig gapestokk er løsningen for Eliassen-Coker. Måtte menn løpe raskt unna om de noensinne møter henne på treningssenteret, og måtte de aldri tro at alle kvinner har en slik iboende forakt. Hun vet hvilken makt hun har, og Dagsavisen burde ikke satt hatet hennes på trykk. Aller minst nå.