Kommentar

Tingrettsdommer Marianne Trætteberg. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Ved Oslo tingretts dom av 25. juni 2020 ble Gaute Drevdal dømt til 13 år og 6 måneders fengsel for 6 tilfeller av voldtekt til samleie, 3 tilfeller av voldtekt til seksuell omgang som ikke var samleie og ett tilfelle av seksuell omgang med en jente under 16 år (hun var 15). Ikke i noen av tilfellene ble det lagt til grunn eller hevdet at det var utøvd noen form for vold eller trusler. Dommen er fullt ut i samsvar med tiltalen, men statsadvokaten ba retten om å idømme enda strengere straff, 15 års fengsel, og tingretten sier seg enig med påtalemyndigheten i at dette er «det riktige utgangspunktet for straffen». Samtidig ble tiltalte dømt til å betale erstatning (oppreisning) til de 9 kvinnene saken gjaldt med til sammen 2 145 000 kr, med et standard-nivå på 150 000 kr for voldtekt til samleie som rettesnor for erstatningsutmålingen.

En meget streng dom 

I norsk sammenheng er dette en meget streng dom. Straffen er for eksempel over dobbelt så streng som det Høyesterett for et år siden fastsatte for forsøk på drap ved å kaste en kvinne ut fra en balkong 8 meter over bakken. (HR-2019-714-A, der straffen ble satt til 6 års fengsel).

Selv om dommen er anket av den tiltalte, gir den grunn til å reise debatt om viktige rettslige temaer. En god kritikk av dommen er allerede gitt på document. Her skal jeg gå mer detaljert juridisk til verks.

Jeg vil først se på den lovgivning og generelle rettspraksis som ligger til grunn for dommen, og jeg avgrenser fra domfellelsen for seksuell omgang med mindreårig. Denne del av dommen behøver ikke å problematiseres på prinsipielt grunnlag. Denne handlingen ville, ifølge dommen, isolert sett gitt en ubetinget fengselsstraff på rundt 120 dager.  

Utvidelsen av voldtektsbegrepet i 2000

Dommen baserer seg på §192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a i straffeloven av 1902, som var den som gjaldt på de aktuelle gjerningstidspunkt. Denne bestemmelsen er videreført i någjeldende straffelovs § 291. Det kan legges til grunn at straffe- og erstatningsspørsmålet ville blitt vurdert på samme måte etter någjeldende lov. Det sentrale poeng er at voldtekt etter denne bestemmelsen – foruten det å tiltvinge seg seksuell omgang med vold eller trussel om vold – også omfatter det å ha seksuell omgang «med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». Denne prinsipielle endringen av voldtektsbegrepet ble innført ved lovvedtak av 11. august 2000, og det ble så vel ved lovtekstens utforming som i lovforarbeidene, tydelig markert at slike seksuelle handlinger, gjerne kalt «sovevoldtekt», skulle anses å være av samme alvorlighetsgrad som voldtekt der det ble brukt vold (eller trusler). Frem til da gjaldt som vilkår at det var utøvd vold av en art som i autoritativ juridisk teori ble presisert slik: 

«enhver maktanvendelse mot fornærmedes legeme som utføres med det forsett å overvinne en alvorlig ment motstand.» (Bratholm og Matningsdal (red.): Kommentarutgave til straffeloven, 1995 s. 429) Også «sovevoldtekt» kunne føre til straff, men da bare med noen måneders fengsel.

Disse lovvedtakene var enstemmig, og det sier litt om hvor lite spillerommet er for debatt der en politisk ideologi har monopolisert et saksfelt og gjort enhver motforestilling til ensbetydende med å stå på de ondes side.

Utvidelsen av voldtektsbegrepet har vært en del av en rettsutvikling som også har brakt med seg en skjerping av det generelle straffenivået både for voldtekt og andre seksuelle lovbrudd. En endring av straffeloven i 2010 satte minstestraffen ved voldtekt til samleie til 3 års fengsel, og i en avgjørelse i Rt 2013 s 193 fastslo Høyesterett, helt i tråd med lovgivers uttrykte intensjon, at normalstraffenivået i slike tilfeller skulle være ubetinget fengsel i 4 år. Den dommen gjaldt nettopp et tilfelle av sovevoldtekt. Høyesterett reduserte straffen noe på grunn av tiltaltes umiddelbare tilståelse, men prinsippet om strafferettslig likestilling mellom sovevoldtekt og voldtekt der det er utøvd vold, ble gitt full anvendelse. 

En viktig forskjell mellom høyesterettsdommen og saken i Oslo tingretts dom er at i den førstnevnte hadde det ikke vært noen kontakt mellom gjerningsmannen og fornærmede på forhånd. Tiltalte hadde dermed ikke noen grunn til å regne med at kvinnen var innstilt på å ha sex med ham. Hun hadde lagt seg i en seng, som rent tilfeldig var gjerningsmannens, og var hjulpet av med klærne av venninner fordi hun var full og kastet opp. Høyesterett uttalte om saken:

 «Vi står her overfor en nokså typisk overtredelse av straffeloven § 192 første ledd bokstav b, jf. annet ledd bokstav a. Noen særlige formildende omstendigheter ved selve den straffbare handlingen foreligger ikke. Jeg kan da ikke se det annerledes enn at utgangspunktet for straffutmålingen må være ubetinget fengsel i fire år.»

Oslo tingrett gjør bruk av dommen i Rt 2013-193 uten å si noe om forskjellen på det tilfellet og saken den selv har til behandling. Dette til tross for at det er gjennomgående i tingrettssaken at det har vært en tett relasjon mellom tiltalte og hver enkelt av kvinnene forut for de handlingene han straffedømmes for. I mange av tilfellene har det vært en seksuell relasjon, og i alle tilfellene har det vært en relasjon hvor de har drevet »utagerende festing» sammen. 

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Avnyanseringen av voldtektsbegrepet trekkes stadig videre

Oslo tingretts dom er langt fra den første i så måte, men den er med på å stadfeste at det i rettspraksis har skjedd en ytterligere utvidelse av voldtektsbegrepet i forhold til høyesterettsdommen fra 2013. 

Det er stor forskjell på å foreta en seksuell handling overfor en helt fremmed person og en seksuell handling som utøves innenfor en ramme av frivillighet. Alle kvinnene som tiltalte dømmes for å ha hatt sex med, har valgt å involvere seg i festing med ham, en festing preget av sex og rus. I en slik situasjon må kvinnen anses å ha vært med på å skape en situasjon som ledet til sex, og hun har ikke grunnlag for å anklage mannen for overgrep i ettertid, like lite som en mann vil ha det om han i en lignende situasjon er den som våkner ved å ha blitt stimulert seksuelt. I et parforhold vil det ikke nødvendigvis være noe unormalt i at seksuell aktivitet innledes fra den enes side mens den andre fortsatt er i søvne. Dette kan skje både fra mannens og kvinnens side, men på grunn av kjønnenes biologiske ulikhet, vil det typisk være mannen som tar initiativet. Dette kan være en del av det seksuelle spillet mellom kjønnene, som er en grunnleggende del av menneskelig utfoldelse og som man ser at det oppmuntres til for eksempel i ukeblader og den ukebladlignende pressen.

Det er et viktig poeng at ved seksuelle handlinger innenfor rammen av formodet frivillighet, vil den aktive part opptre med hensynsfullhet og stoppe hvis det er tydelig at initiativet likevel ikke viser seg å være velkomment. 

I Oslo tingretts dom fremgår det av rettens bevisvurdering at tiltaltes seksuelle initiativ ved alle de anledninger han dømmes for, har vært utøvd med forsiktighet, og at han dessuten har stoppet og trukket seg tilbake så snart han har fått utvetydig beskjed om at det ikke var ønsket. Dette har retten ikke tillagt vekt ved vurderingen av skyldspørsmålet, og den har heller ikke sett dette på noen måte som formildende ved straffeutmålingen. 

At vi i Norge har som rettsprinsipp at slike handlinger som denne saken gjelder er å likestille med et seksuelt overfall fra en helt fremmed person uavhengig av enhver frivillig seksuell sammenheng, er noe som savner fornuft, og det står i sterk kontrast til den høyt oppdrevne nyansering av straffeutmålingen som ellers sysselsetter så store juristressurser i vårt land. 

Dette er drevet frem av aktivistiske feministiske miljøer som har fått definisjonsmakten over feltet. Å ta til motmæle mot disse har vært ensbetydende med å være «kvinnefiendtlig», og det er svært få verken blant politikere eller jurister som har ytret seg kritisk om utviklingen. Et unntak er lagdommer Rune B Hansen i Agder lagmannsrett. Da han reiste debatt om dette temaet i april 2017, fikk han selvfølgelig kvinnebevegelsen på nakken, og det ble reist krav om at man måtte «revurdere» om han var «skikket i stillingen». Men også daværende justisminister Per Willy Amundsen var raskt ute med å ta avstand fra noen som helst nyansering av voldtekts-straffene.

Lovens kriterier bør gjennomtenkes på nytt

Jeg mener man bør gjennomtenke på nytt hvordan man skal formulere lovens grense for hva som er straffbare seksuelle handlinger utøvd uten eksplisitt forutgående samtykke. For eksempel kunne det innføres et tilleggskriterium som sier noe om at straff ikke kommer til anvendelse når omstendighetene tilsa at handlingen ikke var uønsket og vedkommende for øvrig opptrådte med rimelig hensynsfullhet.

Videre bør denne type handlinger ikke være plassert i en straffebestemmelse med overskriften «voldtekt» i og med at handlingen ikke innebærer vold, og det bør klargjøres at dette strafferettslig er en annen og mindre alvorlig kategori enn voldtekt. Ordet «sovevoldtekt», som riktignok ikke står i loven i dag men ofte brukes, bør utgå fra påtalemyndighetens og domstolenes begrepsbruk. I de tilfeller som finnes å gi grunnlag for straff, bør også erstatningsnivået reduseres betydelig i forhold til i dag, hvor den er på samme nivå som erstatningen for regulære voldtekter.

Dette betyr ikke at straffenivået for seksuelle overtredelser generelt, og voldtekter spesielt, skal reduseres. Særlig når det gjelder de grove voldtekter, bør det snarere vurderes enda strengere straffer. Poenget er at den strafferettslige vurderingen av slike alvorlige overgrep må frikoples fra forhold som ligger nært opp til seksuelle handlinger basert på gjensidig aksept, men likevel er over grensen. Dagens praksis er tilpasset et sterkt ideologisk drevet ønske om å få definert flest mulig menn som voldtektsforbrytere, og samtidig nedtone alvoret og det unntakspregede i de virkelig brutale overgrepene. Dette henger åpenbart også sammen med at i den sistnevnte kategori dominerer som vi vet visse grupper innvandrere. Ved en maksimalt vid og unyansert forståelse av «voldtekt» kan man trylle bort dette – for det multikulturelle prosjekt – ubehagelige faktum og i steden gjøre det hele til et problem med menn i sin alminnelighet, derunder ikke minst «hvite menn».

Bevisbedømmelsen

Det andre rettslige temaet som Oslo tingretts dom bør reise debatt om, gjelder bevisbedømmelsen i saker om seksuelle overgrep.

Utgangspunktet er at den konkrete bevisbedømmelsen er rettens suverene anliggende, og utenforstående er ikke i verken formell eller reell posisjon til å overprøve bevisbedømmelsen. I denne dommen er det gitt en redegjørelse for rettens bevisbedømmelse som er langt grundigere enn det som er vanlig i norske dommer. Det er i og for seg bra, og det gir også et bedre grunnlag for at andre kan ha en oppfatning om hvorvidt bevisbedømmelsen er holdbar. Det mener jeg rettens premisser viser at den ikke er. Derimot forteller den om en slik systematisk skjevhet og ensidighet i bevisbedømmelsen at det bør vekke uro hos flere. 

Den åpenbare «kvinnevennligheten» i bevisvurderingen er en del av hele dommens kjønnspolitiske preg, som også slår ut i rettens betraktninger om straffeskjerpende og formildende momenter (det sistnevnte finner den knapt nok noe av). Dommen er mottatt med begeistring av kjente feministiske kommentatorer (Morgenbladet 3.-9. juli og Dagbladet 1.juli) og dette forteller at den gir en kraftig oppmuntring til krefter som sterkt ønsker å se «mektige menn» dømt, og som ønsker ytterligere opptrapping av de rettslige muligheter for å dømme menn til lange straffer etter voldtektsbestemmelsen. 

En rettspraksis støpt i denne dommens form gir kvinner et uhørt maktmiddel mot menn, føre rtil mange flere unødvendig ødelagte liv (det idømmes regelmessig lange dommer for fest/alkohol-relaterte «sovevoldtekter») og det fratar kvinner alt ansvar for hva som skjer i situasjoner som de selv i høyeste grad frivillig setter seg i. 

Som Martine Aurdal skriver i Dagbladet:

 «Dommen er historisk fordi den er så tydelig på at også fulle damer som slukner på nachspiel kan være ofre. Det er frigjørende at Oslo tingrett slår så ettertrykkelig fast at man kan ta dop, leve grenseoverskridende med mye sex og mange partnere, og at man uansett skal få lov til å sove ut rusen i fred uten å bli voldtatt.»

Å heie frem at kvinner skal sette seg i situasjoner som med nødvendighet utsetter dem for risiko – ut fra den tanke at de uansett har «rett» – er ikke akkurat klok oppdragergjerning. 

Rettens bevisbedømmelse fortoner seg nesten som en litterær fremstilling som forteller de enkelte kvinnenes historie med stor detalj og innlevelsesevne, der hvert eneste utsagn om egne tanker, følelser så vel som handlinger fra deres side tillegges full troverdighet, der de ikke på noe punkt har gjort noe kritikkverdig, og hvor deres beveggrunner er aldri annet enn høyverdige. Mannen derimot tros ikke på noe punkt, og ingen forståelse utvises.

Bevistemaene i saken er, som i andre saker av denne art, i hovedsak av to typer. Det ene er spørsmålet om de seksuelle handlingene faktisk fant sted, det andre er spørsmålet om de ble utøvd frivillig fra kvinnens side. Tiltalte har dels benektet at det fant sted sex, dels benektet at den var noe annet enn frivillig. 

Vi vet jo ikke hva som har skjedd, men konstaterer at det foreligger ingen andre direkte bevis enn kvinnens egne utsagn, som i hvert eneste tilfelle fremkommer gjennom anmeldelser fremsatt lang tid etter hendelsen, og til dels mange år senere (nesten 13 år etter i ett av tilfellene).

Det er åpenbart at det nettopp er antallet tilfeller som gjør at hver enkelt av historiene tillegges slik troverdighet at de kan tilsi straffeskyld «utover rimelig tvil». Historiene bestyrker hverandre, til tross for det svake bevismessige grunnlag for hver enkelt av dem. Samtidig ser retten helt bort fra at det kan svekke bevisverdien at anmelderne har hatt kontakt seg i mellom, og at særlig noen av anmelderne har fremstått som pådrivere for å få andre med seg.  Om dette sier retten at det «isolert sett ikke gir grunn til å mistro B/Ls motiver, men tvert i mot fremstår som en fornuftig strategi.» (side 5)  

Retten ser også helt bort fra at det kan være personlige motiver som driver disse to. At sjalusi og sårete følelser og ønske om hevn kan ha spilt noen rolle, avfeier retten, som dermed oppviser et nivå av menneskekunnskap som ville vært latterlig om det ikke var så alvorlig. 

Typisk for den sympatiske innstillingen er følgende om «hovedanklageren», B, som ifølge dommen:

«fremstod..med stor integritet under hovedforhandlingen, og hun avga en nøktern og troverdig forklaring…Hun ga således ikke på noen måte innrykk av å være en person som jakter andre og ønsker å ramme dem med falske anklager». 

Det er selvsagt ikke slik at en dommer nødvendigvis kan avsløre en persons motiver gjennom å høre på en vitneforklaring i retten. Og vi mener også det er fullstendig urealistisk i lys av almen psykologisk kunnskap hvordan retten avfeier muligheten av at sjalusi og sårede følelser kan ha spilt en rolle for Bs aktivitet for å ramme tiltalte. Retten velger her som ellers et ståsted som synes diktert av en grunnleggende positiv holdning til aktoratets sak, ikke av en objektiv dommerinnstilling.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Kjøp Halvor Foslis bok her!


Det politisk korrekte er å «tro på kvinnen»
Tvilen kommer hele veien aktoratet til gode, dvs dette skjer ved en ordbruk som underkjenner at det overhodet er noe grunnlag for tvil. Dette skjer i et ideologisk klima – hausset opp av Metoo-kampanjer – der rettslig bevisvurdering blir en ideologisk lakmus-test for om man er et godt menneske eller »skikket til å være dommer» som SVs kvinnepolitiske leder ville sagt. Det politisk korrekte – som fortrenger de grunnleggende kravene til objektiv dommeradferd – er at man «tror på kvinnen». Her scorer tingrettsdommer Marianne Trætteberg full pott, og applausen – som vi har sett – følger.

Det er også grunn til å stille seg kritisk over hvordan retten gjør bruk av sakkyndigheten som er brakt inn i saken. Den ene sakkyndige, professor Svein Mossige, har avgitt en uttalelse som – så langt den er gjengitt i dommen – er preget av at den tar som premiss at voldtekter har foregått og så forsøker å vise hvorfor alle de indikasjoner som kunne tyde på noe annet likevel ikke er avgjørende. Han sakkyndighetserklæring er som skreddersydd ikke for å klarlegge faktum, men for å støtte aktoratet. 

Retten ser derimot bort fra det som den andre sakkyndige, psykolog Ellen Margrethe Wessel, kunne fortelle om forekomsten av falske minner. Dommen redegjør for forskningsfunn som tilsier at 29 % av deltagerne i et eksperiment hadde påstått lenge etter å ha erindret en fiktiv hendelse, og ga mange detaljer rundt den. Det er nærliggende at falske minner er en mulighet når det er snakk om hendelser som har skjedd under påvirkning av alkohol og narkotika og har foregått langt tilbake i tid. Retten fester seg derimot ved at når 29% lot seg påvirke, betyr det at 71% ikke lot seg påvirke(!). Retten ser ved den generelle vurdering av dette innspillet bort fra strafferettens bevisbyrdeprinsipp, og deretter glemmer den hele temaet ved den konkretet vurdering av vitneprovene – der det utslagsgivende i steden blir hvor overbeviste og overbevisende vitnet fremstår i retten.  

Det er gjort banebrytende forskning på hukommelsesforskningsfeltet av Elizabet Loftus, som viser hvor skrøpelig hukommelsene kan være som kilde til sannhet. Elisabeth Lofthus sin forskning viser også at mange behandlere til og med kan plante minner i hodet til de som behandles.  Også den norske professor Svein Magnussen er blant dem som har bidratt mye til å en kritisk innstilling til vitnebevis, gjennom å ha skrevet bøker og holdt foredrag for norske dommere om vitnepsykologi. Denne kunnskapen fortrenges av tingretten, til fordel for vurderinger som dette: 

«Spørsmålet er…om Cs forklaring bunner i noe hun bare forestiller seg. Dette ser imidlertid retten helt bort fra. C har åpenbart store ressurser og gir inntrykk av å ha en sterk personlighet…Dessuten forklarte C seg reflektert og troverdig om prosessen rundt å erkjenne seg voldtatt.»

Videre bruker retten de fornærmedes egne terapeuter som sannhetsvitner på en ukritisk måte. Fornærmede B, som ifølge dommen hadde vært svært forelsket i tiltalte, fremla en uttalelse fra sin psykolog som beskriver et symptombilde som fyller kriteriene for posttraumatisk stresslidelse, som behandleren vurderer «å ha en direkte årsakssammenheng med de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for i 2011.» Retten mener det er 

«helt utenkelig at B bare for å styrke sin anklage mot A skulle produsere en falsk voldtektshistorie og presentere den for sin behandler….Retten er for øvrig også overbevist om at en psykologspesialist ville ha avdekket det dersom B fortalte om en opplevelse som ikke var reell.»

Ukritisk bruk av terapeuter som bevis er et stort problem i norske rettssaler. En terapeut har ikke noen egeninteresse av å konfrontere en pasient med vedkommendes historie i en slik kontekst. Hvis vedkommende gjør det, vil pasienten i så fall bare kunne velge bort denne terapeuten og finne en annen. Det er også mange erfaringer for at terapeuter tvert imot å avsløre uriktige selvrapporteringer om overgrep, derimot bidrar til å befeste dem.

Selvsagt avfeier også retten at #metoo skal ha spilt noen rolle for å anspore anmelderne til å fremme sine saker lenge etter at de fant sted. Det er ikke underlig at retten avviser at den politiske kampanjebølge som #metoo er, har spilt noe rolle, ettersom rettens egen innstilling til saken kan ses som et utslag av den samme kampanje.

Den form for bevisbedømmelse vi ser her, i en sak som er særdeles alvorlig for den tiltalte, tilsier at det er behov for en generell debatt så vel som en kvalitetsopprustning innenfor påtalemyndigheten og rettsvesenet når det gjelder grunnlaget for å kunne domfelle i saker av denne art, der det objektive bevisbildet er svært spinkelt.

Kjøp billetter til foredraget her!

Les også