Gjesteskribent

To dommer i siste halvår med drakonisk straff for voldtekt via internett, viser at man i norsk rett ikke makter å skille mellom «voldtekt» over nettet og overgrep der overgriperen er kroppslig og fysisk til stede når voldtekt begås.

I de aktuelle rettssakene, Kongsberg og Eiker tingrett (23.februar) og Borgarting lagmannsrett (24.april), ble to menn i 20-årene dømt til 15,5 og 17 års fengsel for en rekke seksuelle nettovergrep og fullbyrdet voldtekt av henholdsvis 4 og 10 jenter, 14 år eller yngre, via internett, uten å ha vært kroppslig og fysisk nær de fornærmede. Ved hjelp av trusler over nettet fikk de jentene til å ha seksuell omgang med seg selv, noe som i dommene likestilles med samleie og altså, fullbyrdet voldtekt. Truslene som overgriperne brukte mot jentene, handlet om å legge ut nakenbilder av jentene på nettet, eller å varsle foreldrene om de ikke gjorde som overgriperne ba dem om.

En gjennomgang av dommene viser et nesten fullstendig fravær av motforestillinger til de strenge straffene, som også omfatter erstatningsbeløp på henholdsvis ca 2,3 og 3 millioner kroner. I dommen i Borgarting erkjennes det dog at lovbruddene mangler enkelte kjennetegn på «vanlige» voldtekter. Retten nevner da mangelen på kroppslig kontakt mellom overgriper og de fornærmede, som alle befant seg hjemme hos seg selv.

Begge de nevnte dommene viser til en høyesterettsdom fra 2017 som gjaldt en anke over straffeutmåling i en lignende sak fra 2017. I denne dommen er det en henvisning til Stortingets justiskomité, som i en innstilling (nr. 92 1999-2000) sa at voldtekt som går ut på å tvinge fornærmede til å utføre seksuelle handlinger med seg selv, skal straffes like strengt som andre former for voldtekt.

«Komiteen kan ikke se at slike forhold er mindre straffeverdig enn om voldtektsmannen selv hadde utført overgrepene», heter det i innstillingen.»

Men lovens forarbeider gir ikke svar på hva slags betydning det har at kontakten mellom overgriper og fornærmede utelukkende skjer over nettet. Av de juridiske forhåndsutredningene er det lite som tyder på at seksuell omgang med seg selv, framtvunget gjennom trusler over nettet, ifølge de anførte straffelovsparagrafene, skal likestilles med samleie og dermed anses som fullbyrdet voldtekt.

Høyesterett begrunner likevel denne likestillingen med at skadene av nett-voldtekter kan være like store som skader av vanlige voldtekt. Høyesterett mener forholdet er belyst av en psykologspesialist som har uttalt at internettrelaterte overgrep kanskje vil skille seg fra, men også i stor grad være de samme som ved andre typer seksuelle overgrep.

«Jeg ser det ikke som tvilsomt at overgrep over internett kan oppleves svært alvorlig og ha alvorlige skadevirkninger. Det er grunn til å framheve at selv om gjerningsmannen fysisk ikke befinner seg på samme sted, kan han eller hun ha en sterk kontrollerende og invaderende rolle overfor fornærmede», heter det i høyesterettsdommen.

Høyesterettsdommen la vekt på de allmenne retts- og verdidommene i samfunnet og de allmennpreventive virkningene av streng straff. Disse vurderingene har nok som mål å demme opp for overgrepssaker på nettet. Det er også mulig at vurderingene er en underliggende reaksjon på de pedofili-sakene som har preget mediebildet de siste årene, der det ikke er tale om fjernovergrep via nettet, men langt mer direkte og brutale overgrep. Men uten å beholde nyansene og forskjellene mellom direkte, fysisk nærværende og voldelige overgrep på den ene siden og overgrep via nettet på den andre, risikerer norsk rett å havne i parodien, og det er ikke der norsk rett og rettspleie skal befinne seg.

Ved å likestille voldtekt over nettet med vanlig voldtekt der overgriperen er kroppslig og fysisk til stede, har aktor og domstolene i rettssakene i Kongsberg og Eiker tingrett og i Borgarting lagmannsrett drevet juridiske koblinger og analogier langt i retning av en karikatur. I tingrettssakens tiltale likestilles nettvoldtektenes straffbarhet med samleie , og man kan jo spørre når seksuelle omgang med seg selv, eventuelt med tilskuere, ble til samleie her i landet.

Det er rimelig å se dommene som uttrykk for at de aktuelle lovbruddene er blitt lagt inn under Straffelovens strengeste paragraf for seksuallovbrudd på et tvilsomt grunnlag. Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at dommerne har overkompensert de politiske signalene og den nye straffelovens bestemmelser om strengere straff i voldtekts- og seksuelle overgrepssaker, når man ser omfanget av de overgrepene som de to dømte var tiltalt for.

I Kongsberg og Eiker tingrett omfattet tiltalen 109 straffbare forhold utført via nettet og 49 fornærmede. I Borgarting lagmannsrett gjaldt tiltalen 74 seksuelle nettovergrep mot 53 fornærmede jenter.

Og det er lett å henfalle til motvilje og aversjon når man blir konfrontert med overgrepene mot mindreårige jenter som de to analfikserte og perverterte mennene har forlystet seg med på nettet. Men man kan også undre seg over hva slags mekanismer som styrer og driver førpubertale og pubertale jenter i villa-hus-Norge til å søke seksuelle eventyr og opplevelser på nettet. Og man kan jo lure på kvaliteten av de rettslige forklaringene i disse sakene og hvilke krefter som er i sving når en mann i midten av 20-årene ved hjelp av trusler over nettet kan få ei mindreårig jente til å gå rundt med ei gulrot i anus i flere timer, slik det kom fram under rettssaken i Kongsberg og Eiker tingrett. Og når retten først gjør allmenpreventive betraktninger gjeldende i sine domspremisser, må det være anledning å spørre hvor barnas foreldre og foresatte befinner seg.

En spørreundersøkelse utført av NRK som omfattet mer enn 18.000 barn mellom 8 og 12 år, sier noe om omfanget av barns netteksponering. Over 6.000 av de spurte opplyste at de på nettet er blitt kjent med noen de ikke kjente fra før. Mer enn 1.000 sa at de er blitt bedt om å sende nakenbilder eller videofilm av seg selv. Av dem var det 500 som hadde sendt nakenbilder av seg selv, og nesten 1.800 som sa at de hadde fått nakenbilder via nettet.

En kritisk lesning av de to dommene gir altså inntrykk av at vi står overfor feil lovanvendelse i de to aktuelle rettssakene, noe som impliserer en strafferamme på 21 års fengsel, landets maksimumsstraff, på linje med en maksimumsdom for overlagt drap. Aktor og en av dommerne i Borgarting lagmannsrett gikk også i utgangspunktet inn for en samlet straff på 21 år for den tiltalte. Normalstraffen for et forsettlig drap i Norge er på rundt 12 års fengsel.

Den nye straffelovens bestemmelser om seksuallovbrudd var allerede i utakt med utviklingen av overgrep via nettet da den ble vedtatt av Stortinget i 2005, og denne utakten er blitt større i årene etterpå. Det finnes paragrafer i Straffeloven som fanger opp de mest alvorlige lovbruddene i de to aktuelle rettssakene på en mer juridisk treffende måte og som gir en rimeligere straff. Hovedpåstanden i denne gjennomgangen av de to dommene er at voldtektsparagrafen (§192. Strl. 1902) ikke skulle ha vært anvendt på de alvorligste lovbruddene. I høyesterettsdommen fra 2017 begrunnes denne lovanvendelsen blant annet med at: «Etter straffelovens § 299 (Strl. 2005) anses seksuell omgang med barn under 14 år i alle tilfeller som voldtekt» (begge rettssakene ble ført med Strl. 1902 som grunnlag).

Det er en rimelig tolkning at både den nye og den gamle straffelovens voldtektsbestemmelser, sammen med forarbeidene, forutsetter en overgriper som fysisk og kroppslig er til stede og som truer med kniv og skytevåpen, o. a. for å gjennomføre sitt forsett. Slik som retten har anvendt lovens bestemmelser, gir den dårlig dekning for å definere seksuell omgang med seg selv som voldtekt når overgriperen befinner seg mange kilometer unna. Og det er på dette punktet at jussen til påtalemyndigheten, til Kongsberg og Eiker tingrett og Borgarting lagmannsrett feiler. Det rettens menn og kvinner har gjort i disse rettssakene, er å felle dommer som nærmest må karakteriseres som justismord når man sammenligner med andre dommer på seksual- og voldsområdet i norsk rettspraksis.

Med bakgrunn i ny svensk lovgivning for seksuallovbrudd har jussprofessor Anne Robberstad tatt til orde for en grundig gjennomgang av norsk lov på dette området. Gjennomgangen av tingretts- og lagmannsrettsdommen i de nevnte sakene bekrefter hennes observasjon av at voldtektsbegrepet i norsk lov er i ferd med å utvannes, dvs. at nærmest alle seksuelle overgrep defineres som voldtekt. Faren er, slik Robberstad påpeker, at begrepet blir så utvannet at folk flest ikke kjenner det igjen. En slik utvanning er helt i samsvar med den generelle utviklingen av begreper i den norske staten, der utvanning og omdefinering av begrepers betydning er blitt et viktig politisk prosjekt i arbeidet med å styre opinionen. Og når nyansene forsvinner, styrkes den juridiske og den politisk forvrøvlingen i samfunnet, en forvrøvling som er nådd svært langt, men som neppe har nådd sitt topp-punkt i det politisk korrekte Norge.

Les også