Utviklingen i saken mot Gaute Drevdal har fulgt utviklingen i den internasjonale Metoo-kampanjen som en skygge. Kampanjens krav om at anklager må tas på alvor, var betimelig, men skled i flere tilfeller ut i rene hekseprosesser. I Norge fikk vi Drevdal-saken.

Et sonoffer er en som soner for andres gjerninger. I Det gamle testamentet fortelles det om en geitebukk som ble ofret som sonoffer for Israels synder. Drevdal ble syndebukken som skulle sone for de mange voldtektene som ikke fører til fellende dom. Metoo ble katalysatoren som gjorde prosessen mulig.

28. januar ble Gaute Drevdal, «kulturprofilen», frikjent på åtte av ni tiltalepunkter av Borgarting lagmannsrett. Dommen han fikk i Oslo tingrett på 13½ års fengsel, skrumpet til ett år.

Reaksjonene fra kvinneorganisasjoner og deler av venstresiden var forutsigbare: Dommen måtte være feil! Dette gjorde de offentligheten oppmerksom på ved å demonstrere foran Stortinget. Men man nøyde seg ikke med å markere overfor lovgiverne, man mente også at den dømmende makten måtte få tydelig beskjed. Med rødmaling sølt utover Borgarting lagmannsretts inngangsparti.

Politiet på stedet etter at inngangspartiet til Borgarting lagmannsrett ble utsatt for hærverk 4. februar. Foto: Javad Parsa / NTB

Et slikt angrep på den tredje statsmakt ville per automatikk utløst høystemte anklager om angrep på demokratiet dersom det hadde hadde kommet fra høyresiden. Nå var tausheten rungende.

En blasfemisk fornærmelse

Metoo-kampanjens norske paradesak er hellig, og frifinnelsen av Drevdal er en blasfemisk fornærmelse.

Document var tidlig ute med kritikk mot tingrettens dom, allerede 1. juli 2020, én uke etter domsavsigelsen. Julie Dahle var ikke nådig: Drevdal-dommen er en sort-hvit fortelling om mannen som overgriper. Den kan ikke bli stående:

Blir dommen mot Drevdal stående har vi en rettstilstand der det er umulig for menn å vite hvorvidt de voldtar kvinner de har sex med, et system der subjektive opplevelser av krenkelse utløser straff på linje med drapssaker, en rettstilstand der total kvinnelig ansvarsfraskrivelse gir menn lange fengelsstraffer.

Gjennomgående hadde det vært en tett relasjon mellom Drevdal og hver enkelt av kvinnene forut for de handlingene han var tiltalt for. I mange av tilfellene var det en seksuell relasjon, og i alle tilfellene har det vært en relasjon hvor de har festet mye sammen.

Det er stor forskjell på å foreta en seksuell handling overfor en helt fremmed person og en seksuell handling som utøves innenfor en ramme av frivillighet, påpekte advokat Øivind Østberg i en gjennomgang av tingrettsdommen.

Alle kvinnene som tiltalte dømmes for å ha hatt sex med, har valgt å involvere seg i festing med ham, en festing preget av sex og rus. I en slik situasjon må kvinnen anses å ha vært med på å skape en situasjon som ledet til sex, og hun har ikke grunnlag for å anklage mannen for overgrep i ettertid, like lite som en mann vil ha det om han i en lignende situasjon er den som våkner ved å ha blitt stimulert seksuelt. I et parforhold vil det ikke nødvendigvis være noe unormalt i at seksuell aktivitet innledes fra den enes side mens den andre fortsatt er i søvne. Dette kan skje både fra mannens og kvinnens side, men på grunn av kjønnenes biologiske ulikhet, vil det typisk være mannen som tar initiativet. Dette kan være en del av det seksuelle spillet mellom kjønnene, som er en grunnleggende del av menneskelig utfoldelse og som man ser at det oppmuntres til for eksempel i ukeblader og den ukebladlignende pressen.

Tingrettsdommer Marianne Trætteberg skrev Oslo tingretts dom av 25. juni 2020, da Drevdal ble dømt til 13 år og 6 måneders fengsel for seks tilfeller av voldtekt til samleie, tre tilfeller av voldtekt til seksuell omgang som ikke var samleie, og ett tilfelle av seksuell omgang med en jente under 16 år. Samtidig ble han dømt til å betale erstatning til de ni kvinnene med til sammen 1.335.000 kr. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB .

Document publiserte hele tingrettsdommen. Vi mente vi hadde gjort en grundig jobb med å sladde den, men overså ett enkelt navn. Det ble kvikt fjernet da vi ble gjort oppmerksom på det, og vedkommendes advokat var tilfreds. Det var imidlertid ikke Pressens Faglige Utvalg, som belønnet oss med en fellelse. Én av flere tynt begrunnede PFU-fellelser vi lever veldig godt med.

Oslo tingretts dom ble ikke stående. Etter lagmannsrettens dom er saken snudd opp ned. Så hva er da problemet?

Vel, som vi har sett, er det noen som ikke aksepterer rettens avgjørelse, som mener de vet bedre enn de seks dommerne som har sittet og fulgt bevisførselen i sal M11 i Keysers gate 13 i nesten to måneder. Og det gjelder slett ikke bare kvinnegruppa Ottar og tilliggende herligheter.

Rødt: – En skandale

På den ene siden har vi slike som stortingsrepresentant Seher Aydar (Rødt), som synes dommen er «en skandale»:

– Det virker som lagmannsretten henger langt etter på utviklingen i samfunnet, hvor kvinners egne forklaringer om overgrep har fått økt troverdighet. (Klassekampen)

På den annen side har vi de litt mindre militante, de som tolker erstatningskravene som at Drevdal nok var skyldig likevel: Han ble jo dømt til å betale erstatning til fem av kvinnene på nesten 700.000 kroner, ikke sant?

Men som lagmannsretten presiserer: «… i de tilfeller der Drevdal blir dømt til å betale erstatning selv om han frifinnes for straff, bygger dette på en selvstendig erstatningsrettslig bedømmelse som ikke rokker ved frifinnelsen for straffekravet.»

Drevdal har anket disse sivile kravene til Høyesterett.

Flere av de protesterende, malingssprutende kvinnene krever at Norge innfører en såkalt samtykkelov, og – lo and behold! – fire dager etter at dommen falt, står nettopp samtykkelov på programmet i Dagsnytt 18. Justisminister Mehl påpekte at saken utredes, ordmitraljøsen Astrid Hoem (AUF) var intenst positiv, Ola Svenneby (Unge Høyre) var litt for og litt imot, men nokså positiv. Man kan si mye om denne NRK-forestillingen, men ikke at den belyste motforestillingene. I den gode saks tjeneste lar NRK seg gjerne bruke som kampanjeorgan.

Drevdals forsvarer Victoria Holmen gikk hardt ut mot aktoratet i lagmannsretten i Document, og mente en samtykkelov vil gjøre situasjonen enda mer kritisk i saker om sovevoldtekt, saker der ord står mot ord.

Det er svært strenge beviskrav i Norge, enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. I Drevdal-saken var det ingen tekniske bevis. Ord stod mot ord. På toppen av dette lå handlingene i tiltalen mange år tilbake i tid, det eldste forholdet var fra 2004, sytten år gammelt.

Spørsmålet var om Gaute Drevdal skulle straffes for «voldtekt» av kvinner som frivillig ruser seg, frivillig kliner med tiltalte før de frivillig legger seg nakne i sengen med ham, og frivillig har hatt sex med ham både før og etter «voldtekten». Ikke i noen av tilfellene ble det lagt til grunn eller hevdet at det var utøvd noen form for vold eller trusler.

Påstanden fra påtalemyndigheten var at kvinnene var så svekket av rus og/eller søvn at de ikke var i stand til å motsette seg sexen – populært kalt sovevoldtekt. Men her står altså ord ofte mot ord. Da blir det ikke lett for retten å skifte sol og vind, ganske særlig dersom det går lang tid fra handling til anmeldelse og det er få eller ingen tekniske bevis.

En nagende tvil melder seg: Spiller retten bingo med menns rettssikkerhet?

Document har sett på flere ferske dommer og rettsavgjørelser som forsiktig sagt kan gi inntrykk av vilkårlighet i domstolenes behandling av saker som angår sovevoldtekt.

Dømt til 3½ år i tingretten, frikjent i lagmannsretten

I mai i fjor stod en 20-åring (18 på gjerningstidspunktet) tiltalt i Oslo tingrett. Først klinte han med ei jente på en fest hjemme hos seg selv, senere hadde de samleie. Han ble dømt til tre år og seks måneders fengsel for voldtekt. Dommen ble anket, og for to uker siden ble han blankt frikjent av Borgarting lagmannsrett. Dommen er nå rettskraftig. Frifinnelse til tross: den unge mannen fikk livet satt på vent i nesten tre år. Tre år er mye når du er 18 år.

Document fulgte rettsforhandlingene i lagmannsretten. Bevissituasjonen var ikke avgjørende endret fra tingrett til lagmannsrett, sier tiltaltes forsvarer, advokat Harald Johannessen til Document:

– Det dukket opp en video, men selv om den hadde en viss betydning, ble det ikke lagt avgjørende vekt på den.

Retten var delt i spørsmålet om straffskyld. En av fagdommerne stemte med flertallet for frifinnelse, den andre for domfellelse. Johannessen stusser over hvor uenige de var.

– Det var stort sprik også når det gjaldt erstatningskravet. Dommeren som stemte for frifinnelse, stemte også mot at min klient skulle betale erstatning.

– Du reagerer på det?

– Det er pussig at to fagdommere er så uenige. At det er et så stort spenn mellom fagdommere, også hva gjelder erstatningskravet, er veldig spesielt, sier Johannessen.

Satte på lydopptak

I mars i fjor stod en 22-åring (20 på gjerningstidspunktet) tiltalt i Oslo tingrett. Han hadde blitt med ei jente hjem til henne, stemningen var god, de flørtet og klinte. De la seg i samme seng og sovnet. Jenta hevder hun våknet av at mannen runket seg selv med hånden hennes. For dette ble han dømt til to år og tre måneders fengsel for voldtekt. Dommen ble anket, men anken ble avvist av Borgarting.

I januar skjedde imidlertid noe ganske uvanlig: Høyesterett opphevet lagmannsrettens avvisning av anken, som dermed må behandles på nytt av Borgarting.

Jenta hadde satt mobilen på lydopptak før hun la seg. Fra Høyesteretts avgjørelse:

Opptaket er utvilsomt et sentralt bevis i saken, men ord står likevel mot ord og troverdighetsvurderinger vil måtte inngå som en sentral del av rettens bevisvurdering. Opptaket må bedømmes og sammenholdes med tiltaltes og fornærmedes forklaringer og andre omstendigheter og bevis. Etter ankeutvalgets oppfatning fremgår det ikke med tilstrekkelig sikkerhet av lagmannsrettens beslutning «at det samlet foreligger bevis og omstendigheter som gjør at det kan utelukkes at den tiltalte forklarer seg riktig» slik det forutsettes i det siterte fra Høyesteretts kjennelse.

Sakene har det til felles med Drevdal-saken at de dreier seg om sovevoldtekt. Bevissituasjonen i slike saker er ofte svært vanskelig. Ord står ofte mot ord, og retten kan bli henvist til å feste lit til den som forteller den «beste historien». Det kan koke ned til personlige egenskaper: Hvem er flinkest til å fortelle en overbevisende historie?

Et slående sammenfall i tid

Historier blir ikke til i et vakuum, de preges av tidsånden. Som vi skal se, sammenfalt siktelsen, tiltalen og tingrettens dom mot Drevdal meget tett med utviklingen av metoo-bevegelsen. Mange av sakene som ble gitt et metoo-stempel, hadde funnet sted i kultur-, underholdnings- og mediesektoren, med anklagene mot filmprodusent Harvey Weinstein som den mest høyprofilerte saken.

Metoo-fenomenet startet i USA i oktober 2017. Den 10. oktober fortalte Ronan Farrow historien om tre kvinner som anklaget Harvey Weinstein for seksuelle overgrep (New York Times hadde riktignok startet avsløringen av Weinstein noen dager tidligere).

Tre uker senere, 2. november, avslører VG at Oslo politidistrikt har «siktet en kulturtopp» for flere voldtekter.

Det ser ikke ut til å være noen tvil: Norge har fått sin egen Weinstein.

I april 2019 blir det tatt ut tiltale mot Drevdal, samtidig som rettssaken mot Harvey Weinstein er under oppseiling.

I juni 2020 dømmer Oslo tingrett Drevdal til 13½ års fengsel, bare tre måneder etter at Harvey Weinstein hadde fått 23 års fengsel.

Dommen mot Weinstein anses som en seier for metoo-bevegelsen, siden anklagene mot ham ble startskuddet for metoo-kampanjen. Kvinner og menn fra store deler av verden stod frem med historier om seksuelle krenkelser og overgrep.

Rettens sympati for kvinner

Kan det tenkes at tingretten var påvirket av det generelle metoo-klimaet da dommen ble avsagt? Enda verre: Kan det tenkes at norske dommere har en politisk tendens, en politisk grunnholdning, som tenderer mot å tilskrive kvinner større troverdighet når de er fornærmet, og mer sympati når de er tiltalt?

Rettsvesenet er ikke kjønnsnøytralt, men i motsetning til hva Rødt-politikere synes å tro, vipper holdningen systematisk i kvinners favør. Fenomenet gjør seg gjeldende på flere områder og er svært utbredt i for eksempel barnefordelingssaker.

Det er mange eksempler på at kvinner generelt blir behandlet mildere i rettssystemet enn menn for samme lovbrudd og forbrytelse. Aftenposten skrev i 2016 at mødre som er tiltalt for vold mot egne barn, i større grad blir forstått og unnskyldt av retten.

Dagbladet gikk i 2018 gjennom 1118 promilledommer, og fant at kvinner har nesten dobbelt så stor sjanse (1,7 ganger) for å bli dømt til betinget fengsel, og dermed slippe å sone. I tillegg får kvinner oftere redusert straff i retten, og de får større straffereduksjoner enn menn, fastslo avisen.

Mye tyder på at de profesjonelle dommerne er mer preget av den kvinnevennlige holdningen, spesielt i saker om sex-overgrep.

I Drevdal-saken var det to fagdommere og fire lekdommere (én av opprinnelig fem lekdommere ble sykmeldt). De to mannlige fagdommerne, Hans-Petter Jahre og Arne-Martin H. Sørli, stemte for å domfelle Drevdal på fem av tiltalepunktene. Dermed var det folkets representanter, lekdommerne, som «reddet» Drevdal.

To av de fire lekdommerne var kvinner, og det er interessant å merke seg at de to kvinnene stemte konsekvent for frifinnelse.

Profesjonelle dommere på kollisjonskurs

Hva forteller dette oss? At det ikke nødvendigvis er kvinner som står for de mannsdiskriminerende holdningene i rettsvesenet. Men minst like interessant er det at begge lagdommerne ville domfelle på fem av tiltalepunktene. Og selv om én av lekdommerne i flere tilfeller stemte med fagdommerne, kan vi konkludere at de profesjonelle dommerne her er på kollisjonskurs med folkets representanter i retten.

Forklaringen kan være vanskelig å kartlegge eksakt, men generelt kan vi slå fast at tankegods som var utbredt i sekstiåtter-miljøet og blant syttitallsradikalistene har hatt stort gjennomslag i rettsvesenet, og har satt sitt preg på flere generasjoner av jurister.

Retten er heller ikke immun mot tidsånden og det politiske presset, som uttrykt av Seher Aydar: Man skal tro på kvinner.

Selv om det er Rødt-politikere og andre ekstreme aktivister som mest høylytt fremmer kravet, er det ikke vanskelig å vinne gehør i dommerkorpset, både blant kvinner og menn.

Det er så opplagt at det er pinlig å måtte påpeke det: Denne favoriseringen av kvinner, enten det er som tiltalt eller fornærmet, hører ikke hjemme i rettslige prosesser.

Drevdal ble frikjent på åtte av ni punkter – av sine likemenn. Lekdommere som vurderte bevisene, og brukte sunn fornuft.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Kjøp bokpakke med «Hypermoral» og «Politisk kitsch» av Alexander Grau her!