Kommentar

En aktivist skriver «Silence is violence» på gaten under en protest mot George Floyds død i St. Louis, Missouri, den 12. juni 2020. Foto: Lawrence Bryant / Reuters / NTB.

I velferdsstaten har mange grupper et rimelig krav på særlig omsorg. Dersom det offentlige har sviktet sin lovbestemte plikt, har skadelidende individer krav på kompensasjon. Utvilsomt kan systemet misbrukes ved stakkarsliggjøring, spesielt når progressive journalister tar saken. Dette er et velkjent fenomen. Mange har gjort oppmerksom på denne uheldige side ved velferdsstaten.

Nye varianter

Kanskje er tradisjonell stakkarsliggjøring blitt mindre effektiv, men nye varianter har oppstått. Det offentliggjøres «bekymringsmeldinger» som har lite å gjøre med sviktende velferd eller omsorg. Her handler det om noe mye mer diffust. Trenden kan få bisarre utslag. For eksempel følgende:

«Vestkantungdom sliter med en opplevelse av meningsløshet og likegyldighet.» (Overskrift i Aftenposten 30.5.20)

Uff, stakkars dem. Hadde det vært tale om ungdom generelt, ville budskapet vært et annet. Slik det nå står, blir et gammelt tema berørt, nemlig velstandens forbannelse. Den har vært omtalt i årtusener. Utpreget moderne er derimot klage over «en opplevelse av meningsløshet». Hva med «østkantungdom»? For dem er det kanskje et meningsgivende mål å bli mer velstående, slik at de lærer mer fornem nød å kjenne, kort sagt blir mer som vestkantungdom.

Men budskapet er viktig og må tas på alvor. Det bidrar til å forklare at enkelte ungdommer fra øvre middelklasse er mottakelige for kulturkrigens fanatisme. Mening og engasjement tilbys til overmål i den gode strid. Et av de nyeste slagord fra anglo-amerikanske puritanere er «Educate yourself!» Med andre ord må du først innse at du er et produkt av et rasistisk og moralsk korrupt samfunn. Når det er gjort – men det må gjøres grundig – da er du en av oss, da inngår du i historiens spydspiss. Slikt kan tiltale enkelte «vestkantungdommer», spesielt de som aldri før har møtt noe som ligner moralsk autoritet. De erfarer å bli tatt på alvor.

Hvis verden ikke krever noe av deg, kan du i stedet krevet det maksimale av verden. Den må bli helt annerledes, fylt av fred, harmoni og lykke og intet annet. Er du ennå taus? Et annet slagord forteller deg hvordan det da ligger an: «Silence is violence». Akademikere har gått i bresjen for å nedbygge troen på individets selvstendighet (en borgerlig fordom), og nettopp blant studenter er nye varmende fellesskap blitt mektige. Krenkende ytringer skal ikke tåles. Krav om trygghet har raskt bredt seg til samfunnet som helhet. Man må bekjenne hvor man står. Tvil er svik, taushet er vold. Endelig er man kvitt likegyldigheten. Dette er hva liberalismens død innebærer. Jeg mener da liberalisme i europeisk, ikke amerikansk forstand.

Arbeiderklassen som ikke forsvant

En av samtidens store misforståelser er at arbeiderklassen har forsvunnet. Konsekvensen er at politikere tror de må appellere til folk som tror landet ødelegger klodens miljø, og forakter fordommene som eldre folk bærer på. Med et brak ble denne misforståelsen avslørt ved fjorårets valg i Storbritannia , da Jeremy Corbyns Labour led et knusende nederlag. Labour regnet støtten fra valgkretser i nord som sikker, og fridde til alle slags grupper som hevder de er undertrykt. Der forregnet de seg. Det britiske valget tilsier at en faktisk eksisterende arbeiderklasse har begrenset sans for «Stakkars dem!». Solidaritet har å gjøre med felles styrke. Når kom fagbevegelsen med paroler som minner om «Stakkars oss»? Har norske Ap lært noe av valget Boris vant så overlegent? Jeg tror også at arbeiderklassene har liten sans for rasismeanklagene som nå hagler over vestlige samfunn.

Hvor mye troverdighet? Hvor mye kulturrelativisme?

Påstander om urett i samfunnet skal tas på alvor. Det samme gjelder dem som hevder at de har vært utsatt for en forbrytelse. Dette var viktig i metoo-bevegelsen, som handlet ikke bare om seksuell vold. Alle former for uønsket seksuell tilnærmelse kom i søkelyset. De ivrigste forsvarte som prinsipp at kvinner alltid skal tros når de sier de har vært utsatt for overgrep, et krav som åpenbart er uforenlig med rettssikkerheten til den som ble anklaget.

I et minneverdig avvik fra sin politiske profil publiserte NRK allerede i 2015 en reportasje om den mest fatale konsekvensen av dette prinsippet: «Falsk anmeldelse førte til selvmord». Det mest velkjente eksempel stammer fra Sverige, teatersjef Benny Fredrikssons selvmord. Metoo har utvilsomt lært oss mye, blant annet at det er livsfarlig å frita noen fra kritisk vurdering av anklager.

Det kan ikke understrekes sterkt nok at offerstatusens moralske styrke skyldes at virkelige forbrytelser skaper virkelige ofre. Det er ingen tvil om at grov vold mot kvinner har vært akseptert i mannsdominerte samfunn, dvs. praktisk talt alle samfunn i kjent historie. Kvinner har i løpet av noen generasjoner fått vesentlig mer makt i vår del av verden, og selvsagt har det forbedret kvinnenes kår.

Menn i vestlige samfunn har stadig et «forbedringspotensiale», for å si det i tidens administrative språk. At kvinner har det vesentlig verre i ikke-vestlige kulturer, synes mindre viktig. Er enkelte innvandrermiljøer, spesielt de muslimske, overrepresentert i vold mot kvinner og barn? Det er som kjent et uanstendig spørsmål.

Det er flere grunner til fortielsen, blant annet normativ kulturrelativisme. Selvkritikk er bra, kritikk av andre derimot ikke så bra, siden det kommer i konflikt med verdien av kulturelt mangfold. I dette perspektivet passer «Stakkars dem» dårlig, for det blir nedlatende overfor de andres kultur. Er dette dogmet endelig i ferd med å vakle? Kanskje innser flere at slik fortielse har å gjøre med egen kullsviertro på mangfoldets velsignelse. Krav om trygghet trekker i motsatt retning. Man må for all del hindre at minoriteter får et dårlig rykte.

Emokratiske absurditeter

Det er utvilsomt riktig at bare et offer vet hvordan det føles å være et offer. Det følger ikke at bare offeret kan forstå forbrytelsen, men mange er visst tilbøyelig til å mene det. Dermed havner man i emokratiet: «Det oppleves som …» glir over i «Det må forstås som …». Ikke fornuft, men følelser avgjør hvordan verden er. Nå er det lagt til rette for dagens rasismehysteri. Det fastslås at bare hvite utøver rasisme. Dessuten blir hvite aldri gjenstand for den. De hvite kan følgelig ikke forstå hva rasisme er. Bare ikke-hvite kan forstå hva det dreier seg om, for bare de opplever det. Vi andre må akseptere deres opplevelse av et rasistisk samfunn. Det er slik det er. Og dette skal vi godta av hensyn til tryggheten i samfunnet. Forhåpentlig vil folk klare å motstå denne nye, autoritære rasetenkningen.

Nå har vi fått en bevegelse som vil fjerne fra det offentlige rom statuer som kan knyttes til forkastelige sider ved vår historie. Flere har allerede påpekt av slik renhet er velkjent fra andre totalitære bevegelser. Mest skremmende er den velvillige omtalen bevegelsen får i massemedia. Er man blitt så omtåket av «Stakkars dem!» at absurditeter glatt godtas? Ifølge Grønn Ungdom gjør statuene at en stor andel av byens befolkning kjenner seg mindre trygge enn de ellers ville gjort. Synet av Holberg ved Nationaltheatret og Churchill på Lapsetorget skaper utrygghet. Hvor mange innvandrere kunne av seg selv ha kommet på noe så grenseløst dumt? Her har vi et vink om hvordan venstresidens kulturkrigere søker støtte hos nye landsmenn. Man forteller dem at de har grunn til å frykte landet de har innvandret til. Det er synd på dere, men stol på oss, bare vi kan gjøre dere trygge.

Oppropet om å fjerne statuene har i skrivende stund (12.6) flere underskrifter enn oppropet om å la dem stå. Kulturkrigens fanatikere fikk i løpet av et døgn mer støtte enn oppropet om å fjerne rasismeparagrafen har fått i løpet av et år. Men ikke ett av oppropene har kommet opp i 5000 underskrifter. Det tyder på at disse temaene ikke engasjerer så veldig. Betyr det tiltro til at liberale verdier står støtt? Er slik tiltro berettiget? Jeg vet ikke. Det er fare for ønsketenkning.

Stakkars meg!

Bare bistre moralister kan fordømme all selvmedlidenhet. Den har gjennom tidene vært en kilde til fordypelse og intellektuell og kunstnerisk aktivitet. I verkene til noen av kunstens giganter merkes en dypt reflektert selvmedlidenhet. Mindre geniale uttrykk kan også være verdifulle.

Det er noe annet når «Stakkars meg!» brer om seg i massemedia. Riktignok er det forståelig at ungdommer, med ungdommens ofte pinefulle usikkerhet, stiller spørsmålet «Hvorfor er det ingen som liker meg?» (ung.no) Og en bekymret forelder kan følge opp: «Datteren er populær. Hvorfor har hun ingen bestevenn»? (Aftenposten, magasinet 31.5.) Vi kan smile av slike ytringer, men dette er dødsens alvor for unge mennesker. En 19-åring stiller et reflektert spørsmål: «Hva skal til for at jeg skal slutte å synes synd på meg selv?» (ung.no) Det er nærliggende å tenke at en mer utadvendt holdning er løsningen, men selvet kan også være tjent med å bli større: Et problem er noe du har, ikke noe du er.

Vi blir også informert om dette:

«En stille sorg for menn. I mange år var jeg en ufrivillig barnløs mann. Knapt noen spurte hvordan jeg hadde det.» (Kronikk i nrk.no 31.5.20, overskrift og ingress)

Langvarig sorg er vel som regel stille. Ufrivillig barnløshet kan sikkert være en grunn til slik sorg. Men det blir patetisk når en ufrivillig barnløs mann på denne måte erklærer Stakkars meg! Og etterlyser flere spørsmål om hvordan han har det.

Ikke alle ønsker å bli minnet om sine personlige plager. Men noen ønsker åpenbart slik oppmerksomhet, og media er tjenestevillig. Man skal sette søkelys på forkastelige holdninger og skape trygghet for alle. Det fører til stakkarsliggjøring av stadig flere, i en formyndersk ånd som utgir seg for å være ren og skjær godhet. Hvem kan ha noe imot den?

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!