Skuespilleren Laurence Fox er en av få kulturpersonligheter som står opp mot woke-tyranniet. Her under en demonstrasjon foran Winston Churchill-statuen, som disse kreftene ville rive ned. Fox er nå leder av Reclaim Party. Foto: NTB Scanpix

Nylig publiserte kulturredaktøren i Minerva en artikkel som argumenterer for at de av oss som kritiserer woke-kulturen, bør senke skuldrene. Skribenten Kathrine Jebsen Moore tar et hoderystende oppgjør med artikkelen.

Ingebjørg Sofie Larsen er kulturredaktør i Minerva. I artikkelen «Fem ting å tenke over for deg som er livredd for avkolonisering, woke og cancel culture» skriver hun at vi som kritiserer woke-ideologien, burde senke skuldrene, høre litt på jazz, ta en tur til New York og mingle med svarte jazzmusikere.

«Vi lever i woke-kulturens tid, og det er ikke sikkert det er så ille», skriver Larsen.

For min egen del lærte jeg mye den kvelden. Én ting var de grunnleggende forskjellige erfaringene vi hadde med rase. En annen var hvor tett sammenvevd disse erfaringene var med musikken vi hørte. Jazzen ga oss hvite en inngang til en del av amerikansk kultur som er uløselig bundet til den svarte historien.

Get with the groove, baby! kommenterer Moore tørt i en artikkel i Liberaleren. Moore har skrevet for konservative medier som The Spectator, Post Millennial og Quillette. Hun startet sin karriere som skribent i Bloomberg og var inntil nylig bidragsyter til Minerva.

Det er bare å innse at store deler av norsk høyreside har sin egen virkelighetsforståelse og ikke forholder seg til den virkeligheten som blir utførlig beskrevet der ute i den store verden. Mer eller mindre konservative og liberale (i ordets rette forstand) medier, fra prominente The Spectator i UK (og etter hvert USA), tradisjonsrike National Review, britiske The Telegraph, australske Quillette, amerikanske Wall Street Journal – alle har de bidratt til solid diskusjon og informasjon om woke-kulturen og hva den innebærer.

Men hos Minerva, Norges eneste angivelig konservative nyhetsmagasin, blir vi som har forsøkt å bringe saklig analyse til norske lesere, bedt om å roe oss ned. For det er ikke noe å være «livredd» for, er det vel? Can’t we just all get along?

Sukk. Om det bare hadde vært så enkelt. Men noe av hovedkjernen ved woke-ideologien er jo at dialog og kompromiss er utelukket. Dette har vi sett utspille seg her i Norge gjennom spesielt transdebatten, hvor det ikke skal mye til for å bli stemplet som «TERF» (trans exclusionary radical feminist).

Det er uhørt, men ikke sjokkerende, at Minerva hiver seg på woke-bølgen. Det virker som om kulturredaktøren ikke helt forstår forskjellen på equity og equality. Equity kjenner de av oss som kjenner historien igjen fra marxismen og fellesskapsideologienes blodbad. Å tvinge fram en illusorisk utfallslikhet er umulig uten å innføre tyranni.

Historien viser at «alle skal med» lett blir til «alle skal ned». Og det innebærer at vi må ta diskriminere nye grupper for å kompensere de som tidligere har vært underrepresentert. Fordrive diskriminering med mer diskriminering, med andre ord.

Men Larsen fikk sitt woke-øyeblikk da hun dro til New York i 2008 og traff en svart jazzmusiker som var intenst opptatt av sin identitet som svart. Ikke som amerikaner, ikke som musiker. Ikke som far eller ektemann, eller som en god venn. Hele hans identitet ble altså preget av hans hudfarge. Tristere kan det nesten ikke bli. Moore kommenterer;

Og selv om man kan anerkjenne disse følelsene, betyr det ikke at vi nødvendigvis skal – unnskyld ordet – appropriere dette tankesettet, eller at det er konstruktivt. Forestill deg et øyeblikk at Larsen istedenfor hadde besøkt et miljø med hvite mennesker i Sør-Afrika og så skrev at deres hvite identitet var sentral for deres selvbilde. Da ville hun ikke beskrevet dette som noe eksotisk og fint, men noe rasistisk og foruroligende.

I en tid hvor dagsordenen styres av voldelige, rasistiske marxister som Black Lives Matter, og USA ledes av en tilnærmet senil president som vil innføre pseudofaget «kritisk raseteori» på skolene, så velger altså Minerva mobbens side. Dette er virkelig skandaløst. Alt basert på en gigantisk løgn som svelges rått av hovedstrømsmediene, ledende akademikere og feige politikere. Dette er et feilspor, mener Moore.

Strukturell og systemisk rasisme er ikke betegnende for våre samfunn, hvor alle har like rettigheter uansett legning eller hudfarge.

Kathrine Jebsen Moore. Foto: Privat

Moore påpeker at hvite gutter faktisk gjør det dårligere på skolen enn flere andre etnisiteter. Men disse har feil hudfarge, og ingen bryr seg. Douglas Murray har også pekt på at unge, barnløse homofile menn tjener langt mer enn unge, barnløse kvinner på samme alder. Han stiller det ironiske spørsmålet: Skal vi innføre en homseskatt?

Murray er selv homofil, uten at han gjør noe stort poeng ut av dette. Han skjønner selvsagt at tanken fører til system error i det gjeldende tankesettet til våre «eliter». Nettopp derfor er spørsmålet han stiller så viktig.

Jeg vil som Moore anbefale Larsen å lese boken Cynical Theories, eller i det minste et essay av James Lindsay, og slutte med dette vrøvlet før Minerva blir stående helt uten respekt i allmennheten. Larsen skriver videre:

Jeg kjenner på en varsomhet, både i omfavnelsen og kritikken av den: Woke-kritikerne har rett i at uavhengig av rase, kjønn eller kultur er det viktig å bevare en ramme der alle har mulighet til å ytre seg på så like vilkår som mulig. Som regel er det mulig å snakke sammen, selv om forutsetningene er forskjellige.

George Floyd-saken og Black Lives Matter-bevegelsen har gjort bevisstheten omkring rase og diskriminering mer global, intens og omveltende enn før.

Javel? Skal pøbelvelde, opptøyer og voldelige marxister definere virkeligheten? Er dette konservative tanker?

Ved å anerkjenne fremskrittene den nye bevisstheten om rasisme og diskriminering faktisk fører til, bør det være mulig å markere politisk uenighet uten at det bikker over i kulturkrig.

Skal vi ukritisk akseptere en ideologi som vil dele opp mennesker etter ytre kjennetegn som rase og kjønn? Er Larsen en motstander av Martin Luther King jr? Vil hun omfavne en ideologi som vil avskaffe ytringsfriheten, slik at ingen kan føle seg krenket, gjerne på vegne av andre?

Hun tar brutalt feil. Vi må aldri akseptere woke-kulturen. Man kan heller ikke debattere med woke-fascistene. Man må bekjempe denne trenden intellektuelt, målet må være å vinne kampen om tvilerne i midten. For de som er woke, er ikke interessert i å vinne debatten, de vil gjøre åpen debatt umulig. Og de er i ferd med å lykkes, takket være ubrukelige politikere, enfoldige akademikere og en logrende presse.

Vi bør heller lytte til en Churchill som visste hva som kom, og lytte til hans råd: We shall never surrender. Og husk: Det finnes faktisk andre konservative stemmer i Norge enn Minerva.





Kjøp Roger Scrutons bok “Konservatismen” fra Document Forlag her. Vi har trykket nytt opplag.