Gjesteskribent

Ray Honeyford var rektor ved Drummond School i Bradford i England i fire år frem til 1984. Skolen hadde allerede da overvekt av elever med asiatisk bakgrunn, og Honeyford noterte seg at mange av elevene, spesielt de fra muslimske kulturer, i liten grad deltok i det britiske samfunnet. Honeyford skrev derfor en artikkel som tok til orde for en rekke tiltak han mente ville fremme integrering av skoleelever, blant annet bedre engelskundervisning og opplæring i britisk kultur, historie og tradisjoner. I tillegg kritiserte han muslimske foreldre som ikke tillot sine døtre å delta i drama, dans og idrett, og gjorde oppmerksom på at den nokså utbredte praksisen med å sende barn på lengre opphold i foreldrenes hjemland både var uheldig og ulovlig (det er obligatorisk skolegang i Storbritannia).

Honeyford mente at multikultur og antirasisme som ideologi hadde skylden for den totale mangelen på debatt om problemene han møtte i skolehverdagen. Ifølge ham var «rasisme» blitt et stikkord for en mektig lobby i skolesektoren som hadde til hensikt å undertrykke enhver konstruktiv tanke. Få eller ingen våget å rapporterte sine hverdagslige observasjoner. I et forsøk på å tilbakevise myten om at visse innvandrergruppers barn mislykkes på skolen på grunn av systemets iboende rasisme, påpekte Honeyford at barn fra andre innvandrergrupper jo klarte seg svært godt i det samme systemet – til tross for deres like synlige innvandrerbakgrunn.

Men å gi uttrykk for disse synspunktene i det konservative tidsskriftet Salisbury Review skulle koste Ray Honeyford jobben og hans videre karriere.

For Honeyford ble raskt stemplet som rasist, og ble truet på livet for det han hadde sagt og skrevet. Politiet utstyrte ham med en alarm. En gruppe som kalte seg «Drummond-foreldres støttegruppe» gikk offentlig ut og hevdet at det neste antagelig ville bli at Honeyford gikk fysisk til angrep på «svarte barn». En liten, men aggressiv gruppe aktivister oppholdt seg permanent utenfor skolen, og i flere måneder måtte Honeyford møte på sin egen arbeidsplass med politibeskyttelse. Barn som var for små til ane noe om hva saken gjaldt, ble instruert til å rope «Ray-sist», og noen barn bar plakater som hadde kranier tegnet over Honeyfords navn.

Byens skoleadministrasjon prøvde å presse Honeyford til å møte opp på en offentlig høring på det lokale universitetet, der han sto anklaget for «illojalitet». En advokat fikk imidlertid forhindret dette. Myndighetene vurderte også å rettsforfølge de aggressive demonstrantene utenfor Drummond-skolen – de truet ikke bare Honeyford, men også barn som fortsatte å møte på skolen – men lot det være da man var redd for at en rettsforfølgelse kunne hisse opp stemningen ytterligere.

Honeyford ble presset til å slutte som rektor, og kort etter byttet Drummond-skolen navn til Iqra School, et navn på urdu.

Dette var prisen Honeyford måtte betale for å skrive følgende artikkel:

Utdanning og rase* – Et alternativt synspunkt

Av Ray Honeyford

Problemene i våre multietniske, indre bykjerner står jevnlig i skarpt relieff for meg. Som rektor ved en skole midt i et overveiende asiatisk område, er jeg ofte vitne til scener som gir den rå følelsen av virkelighet og blir mottaker av heftig kritikk hver gang jeg stiller spørsmål ved noen av de nåværende pedagogiske ortodoksier knyttet til rase.

Det er svært vanskelig å skrive ærlig og åpent om mine erfaringer og refleksjonene de fremkaller, siden raserelasjonslobbyen er ekstremt mektig i statens utdanningsetat. Propagandaen de multirasiale fanatikerne genererer er nå utvidet med et voksende byråkrati innenfor de lokale myndighetene. Og dette gjør ytringsfriheten vanskelig å opprettholde.

Ved å utnytte den enorme toleransen som er tradisjonell i dette landet, har raselobbyen klart å indusere og opprettholde følelsen av skyld i den veldisponerte majoriteten slik at anstendige mennesker ikke bare er redde for å uttrykke visse tanker; de er usikre på selv deres rett til å tenke slike tanker. De er skremt ikke bare av frykten for å fornærme noen ved å uttrykke sine egne, rimelige bekymringer rundt den indre bykjerne, men av at det er blitt nødvendig å føre debatten på et språk som er uærlig.

Begrepet «rasisme», for eksempel, fungerer ikke som et ord som kan brukes til å skape innsikt, men som et slagord designet for å undertrykke enhver konstruktiv tanke. Det (ordet rasisme. Min anm.) blander fordommer og diskriminering, og benekter dermed det avgjørende konseptuelle skillet. Det er ikon-ordet for de som er opptatt av rasespillet. Og de bruker det med samme tankeløse fanatisme som inkvisitørene ytret «kjetter» eller senator McCarthy spyttet «kommunist».

Ordet «svart» er blitt pervertert. Hver ikke-hvite er nå offisielt «svart», enten vedkommende er indisk, pakistansk eller vietnamesisk. Denne grove og støtende dikotomien har et åpenbart formål: å skape en atmosfære av antihvit solidaritet. Å undertrykke og forvrenge de enorme variasjonene innenfor raser som jeg hver dag observerer ved å bruke språket på denne måten, er en krenkelse av alle anstendige mennesker uansett hudfarge.

Og det er andre forvrengninger: raseopptøyer blir beskrevet av de politisk motiverte som «opprør» og av et medlem av appellretten som «en flott og sunn katalysator for det britiske folk», og politiet får skylden for oppførselen til voldelige kjeltringer; det er omtrent som å klandre legen fordi man har en forkjølelse.

«Kulturell berikelse» er den godkjente karakteristikken for vest-inderes rett til å skape en øredøvende kakafoni mesteparten av natten til skade for naboens mentale helse, eller for Notting Hill-festivalen, hvis suksess eller nederlag blir bedømt etter nivået på gatekriminaliteten som følger med.

På skolenivå refererer begrepet til ting som at muslimske foreldre insisterer på å forhindre sine døtre fra å delta i drama, dans og sport, dvs. å innføre en purdah-mentalitet (Atskillelse mellom kjønn. Min anm.) i skoler som er forpliktet til prinsippet om seksuell likestilling; og den bestemte innsatsen fra misledede radikale lærere for å plassere følgende sammen med arbeidene til Shakespeare og Wordsworth:

Wi mek a lickle date
fi nineteen seventy eight
An wi fite and wi fite
An defeat di state.
(From ‘Inglan is a Bitch’, Linton Kwesi Johnson)

Ingen har naturligvis lov til å beskrive førstegenerasjons svarte eller fargede innvandrere som «innvandrere», selv om ingen andre kollektive beskrivelser eksisterer. I retten har det nå blitt avdekket at vi har lover som insisterer på at sikhisme er en rase, noe som – hvilket tre fremtredende adelsmenn i appellretten var i stand til å demonstrere – motsier de best tilgjengelige ordbøkers definisjoner.

Vi har derfor offisielt pervertert ord i en slik grad at det i retten ville være fullstendig rimelig å beskrive et medlem av den engelske kirke eller Arbeiderpartiet som et medlem av en etnisk gruppe, et absurd manifest. (Det er verdt å merke seg at i sin domavsigelse i denne saken, kommenterte dommer Kerr Kommisjonen for rasemessig likhet (Commission of Racial Equality CRE. Min anm.) slik: «Kommisjonen synes å ha skapt dissonans der det ikke fantes noen fra før», et synspunkt som, har jeg mistanke om, deles av det store flertall av publikum når det gjelder mesteparten av CREs virksomhet.).

Vi i skolene har også blitt pådyttet troen på at kreolsk, pidgin og andre ikke-standard varianter har samme kraft, finesse og kapasitet til å uttrykke fem nyanser av èn betydning, og tolererer usikkerhet, tvetydighet og ironi slik som standard engelsk. En generasjon av kulturrelativister innen lingvistikk har klart å påføre skolene det tankeløse slagordet: «Alle språk er like gode» – en myte som nylig ble tilbakevist av professor John Honey i «Språkfellen», en monografi utgitt av Nasjonalt Råd for Utdanningsstandarder.

De av oss som arbeider i de asiatiske områdene oppfordres offisielt til å «feire det språklige mangfoldet», mao. å applaudere den raske monteringen av språklige misforståelser i det voksende antall skoler i indre by der britiskfødte asiatiske barn begynner sin mestring av engelsk ved å bli undervist på urdu.

Om politikk og det engelske språk sa George Orwell: ‘det politiske språket er utviklet for å gjøre løgn sannferdig og drap respektabelt, og å gi et inntrykk av soliditet i ren vind». Rasesnakket er språket til en politikk som handler om slikt bedrag. Det er lite håp for hvilke vilkår i forhold til den monumentale betydningen New Commonwealth og pakistansk innvandring vi har, før vi finner opp et språk der tvil, frykt og ambisjoner kan uttrykkes åpent og ærlig.

Hva kan man gjøre i mellomtiden? I fravær av en ærlig debatt kan man kanskje starte med å rapportere og kommentere ens dagligdagse opplevelser. Jeg husker for eksempel et innkalt møte for å forklare asiatiske foreldre viktigheten av regelmessig oppmøte på skolen for deres barns fremtid. En svært stor andel av de asiatiske foreldrene har for vane å sende barna sine til det subindiske kontinentet i skoleterminen, med åpenbare og ødeleggende pedagogiske konsekvenser. Ikke bare er praksisen utilrådelig, den er også ganske sikkert ulovlig til tross for at ingen lokale utdanningsmyndigheter har hatt mot til å kjøre en test-sak, og undervisningsdepartementet vender det blinde øyet til.

Etter mye mas fra skolen hadde de lokale myndigheter gått med på å forsøke å introdusere de samme forpliktelsene for brune foreldre som de har krevd av hvite og svarte foreldre med hensyn til oppmøte på skolen. Mot alle normale forventninger var møtet fullpakket. Det hadde åpenbart foregått en lokal innpisking fra det pakistanske lederskapets side. Det ble raskt klart at det som hadde vært foreslått som en forsonende handling, basert på skolens interesse for barnet, var i ferd med å degenerere til en støyende og upassende demonstrasjon av sekterisk bitterhet.

Det hysteriske politiske temperamentet fra det indiske subkontinent var et tydelig ektraordinært syn på en engelsk skole. Det var mye roping og veiving med knyttnever. De lokale myndighetene ble anklaget for «rasisme» og formannen ble fornærmet. En anglifisert asiat sto i nærheten av døren, og ropte med jevne mellomrom «vrøvl» til formannen. Uroen var orkestrert. Spørsmål fulgte alltid etter et nikk fra en muslimsk leder. En dårlig utdannet og labil sikh underminerte formannen ved å avgjøre hvem som skulle snakke.

Forvirringen ble forverret av forsinkelser som en følge av behovet for tolk, mange i publikum kunne ikke noe engelsk selv om engelskkurs har vært fritt tilgjengelig i området i minst et tiår. Jeg hevet hånden flere ganger for å uttale meg, men ble ignorert. Atmosfæren var svært spent og truende. Jeg forlot møtet før det sluttet, bittert skuffet.

Det er neppe nødvendig å si at asiatiske elevers fravær fortsetter. Myndighetene har ganske enkelt gitt opp. Og jeg sitter igjen med den etisk uforsvarlige oppgaven med å følge med på et skoleoppmøte som ikke bestemmes, slik loven krever, på grunnlag av individuelt foreldreansvar, men av foreldrenes opprinnelse og offisielt vedtatte retningslinjer for rasediskriminering.

Min skuffelse var blandet med en ironisk følelse. Disse menneskene, som så kraftig anklaget myndighetene for å nekte dem en rett som i realiteten er et privilegium ingen andre foreldre har, og ingen andre innvandrergrupper har vurdert å kreve, nyter rettigheter, privilegier og ambisjoner som er uhørt i deres opprinnelige hjemland.

Pakistan er et land som ikke takler demokrati; under unntakstilstand siden 1977 er det regjert av en militær diktator som, etter minst halvparten av sine landsmenns oppfatning, fikk sin forgjenger juridisk myrdet. Et land som til tross for uforholdsmessig vestlig bistandshjelp på grunn av dets viktige strategiske posisjon, fortsatt er tilbakestående.

Korrupsjon på alle nivåer kombineres med unevnelig behandling ikke bare av kriminelle, men alle dem som våger å stille spørsmål ved islamsk ortodoksi, som tolkes av en despot. Selv når jeg skriver dette ligger sårede dissidenter lenket til sykehussenger og avventer sin skjebne.

Pakistan er også heroinens hovedstad i verden. (Et faktum som gjenspeiles i narkotikaproblemer i engelske byer med asiatiske befolkninger). Det er ikke overraskende at et slikt land mister flere av sine borgere frivillig til andre land enn noen annen stat på jorden. Hvordan kunne tidligere borgere av et slikt land motsette seg så vilt og kompromissløst det enkle britiske kravet til alle foreldre om å sende barna på skolen regelmessig?

Det var denne refleksjonen som fikk meg til å innse, kanskje for første gang, hvorfor så mange fundamentalt anstendige mennesker bærer på harme følelser. Jeg innså også hvor lite det skrudde begrepet «rasisme» forklarer. I sannhet; jeg var frastøtt av det jeg hadde sett i min egen skoleaula.

Igjen husker jeg reaksjonen på en artikkel jeg nylig publiserte i The Times` Utdanningstillegg. Jeg forsøkte simpelthen å stille spørsmål ved gyldigheten av ideene som omfattes av begrepet «multirasial utdannelse». Mitt hovedargument var at den fasjonable forklaringen om at «svarte elevers» komparative feiling i britiske skoler er et resultat av læreres fordommer og en fremmed læreplan, nesten helt sikkert er feilaktig. Det finnes ikke snev av bevis som støtter en slik forklaring. Årsaken til mislykket utdannelse av svarte kan i realiteten lokaliseres i Vest-Indiske familiestrukturer og verdier, og i arbeidet til misledede radikale lærere, hvis motiver hovedsakelig er politiske.

I løpet av noen dager publiserte Karibia Times et langt brev fra en gruppe svarte aktivister kjent som «The Harringay Black Pressure Group on Education». Dette brevet bekreftet min overbevisning om at mye av presset for en multi-rasial læreplan kommer fra det heftige, radikale venstre for svarte organisasjoner. Tonen er skingrende, innholdet dårlig fundert og stilen er sub-standard, men de viktigste argumentene samsvarer godt med de offisielle politiske edikter som nå blir påtvunget skoler og lokale utdanningsmyndigheter, en prosess som sikkert vil aksellerere når den kommende Swarm-komiteens rapport blir publisert.

Den grunnleggende hensikten til forfatterne av brevet er å skremme. Brevet er også ærekrenkende, og vil høyst sannsynlig skade meg faglig. Men en oppreisning vil være vanskelig å kreve, siden ingen har hatt mot til å underskrive det. Hvordan saksøker man et kollektiv? Blant andre ting jeg er anklaget for, er syndene å være hvit og middelklasse. Uvegerlig er jeg en «ren rasist». Jeg bør umiddelbart bli sparket og det bør gjennomføres en offentlig undersøkelse om hvordan jeg driver skolen min. Jeg blir til og med beskyldt for å ville «frata negre deres velferdsgoder».

Den totalitære naturen av skribentenes mentalitet kan bedømmes ut fra følgende sitat: «Alle lærere, særlig slike som herr Honeyford, bør bli tvunget til å delta i massive [sic] tjenestekurs for å oppdatere dem i den moderne utdanningsteori og -praksis, og å rense dem for deres rasistiske verdenssyn og ideologi. Lærere som nekter å tilpasse sin undervisning og gå på servicekurs bør blir forflyttet eller førtidspensjonert. Skolebøker med rasistisk innhold… bør kasseres. Rasistiske lærere bør avskjediges».

Denne injurerende og bombastiske retorikken er det multirasiale språket. Selvfølgelig kan det innvendes at en slik mentalitet ikke er representativ. At Harringays svarte lærere bare er det beryktede, uakseptable fjeset til raseindustrien, der CRE utgjør det akseptable.

Men slik ekstremisme er i ferd med å bli normen. Jeg ble nylig fortalt av en utdanningsmandarin at dersom jeg ikke deltok i en «arbeidsgruppe for oppmerksomhet på rasisme» arrangert av lokale myndigheter, ville jeg blir fratatt retten til å være involvert i utnevnelsen av personell på skolen min.

Vurdèr også følgende utdrag fra Black Britain av Chris Mullard: «Vi har allerede begynt å gjøre opprør, å sparke ut mot de som har fengslet oss… Etter som flere svarte briter forlater skolen misfornøyd, som flere svarte innvandrere vil forkaste sine åk av ydmykethet, vil den ultimate konfrontasjonen bli klarere … Svarte vil slåss med press, brosjyrer, kampanjer, demonstrasjoner, knyttnever og skoldende harme som, når fredelige midler mislykkes, vil eksplodere i gaten med slåssing, urban geriljakrigføring, plyndring, brenning og opptøyer».

Nå er ikke forfatteren av dette en ubetydelig fan av Marcuse som spytter ut sitt hat mot det hvite etablissementet. Han er faktisk foreleser i utdanning ved universitetet i London. Som sådan er han akkreditert med ekspertstatus. Han er innflytelsesrik i opplæringen av lærere, og hans synspunkter er respektert av lokale utdanningsmyndigheter.

Nylig publiserte jeg en enkel rapport om min kontakt med asiatiske foreldre i en vanlig skoleuke. Rapporten inneholdt mange positive referanser til asiatiske verdier. Men jeg ble umiddelbart og ubehersket angrepet av en dedikert multirasialist som offentlig anklaget meg for å være fordomsfull, å ha fabrikert bevis og for å bruke fraser som «ga grunn til bekymring»; og min «strategi» (hva nå det skal bety) ble fordømt som ignorant og kontraproduktiv.

Dette er en typisk respons på ærlig diskusjon fra de lærerne som ivrig har omfavnet de karrierefremmende mulighetene i den nye multirasiale ortodoksien i skolen. Slike mennesker fremsetter aldri rasjonelle argumenter, men benytter seg snarere av taktikken med å mistenkeliggjøre andres gode vilje. På ikke noe tidspunkt i all støyen og raseriet oppnår de hvite barna, som utgjør den «etniske minoriteten» i et økende antall skoler i indre by, at deres vanskeligheter noen gang blir nevnt. Likevel er deres pedagogiske «ulempe» nå bekreftet.

Det er ikke mer enn sunn fornuft at om en skole inneholder et uforholdsmessig antall barn hvis engelsk er andrespråk (gjelder alle asiatiske barn, selv de som er født her), eller barn fra hjem hvor verdier for å støtte pedagogiske ambisjoner er tydelig fraværende (dvs. Av Vest-indiske hjem er et uforholdsmessig antall farløse), vil faglige standarder nødvendigvis bli skadelidende.

Denne intuisjonen støttes av funnene til Institutt for utdanning og vitenskap (Assessment of Performance Unit) i barneskolens engelskundervisning; og det finnes tankevekkende bevis i Nasjonalt råd for Utdanningsstandards rapport «Standardene i engelske skoler». Fraværet av omtanke for rettighetene til denne gruppens (hvite barn i minoritet på skoler) foreldre skyldes tre faktorer: de er overveiende lavere arbeiderklasse med liten evne til å artikulere sine sosiale og faglige bekymringer; de har, så langt, ikke klart å produsere noen pressgruppe som genererer passende propaganda, og i motsetning til ikke-hvite barn har de ingen regjeringsoppnevnte organisasjoner som taler deres sak.

Erfaringene jeg rapporterer her er bare toppen av et isfjell. Likevel synes de viktige for meg, siden de oppsummerer de virkelige utdanningsmessige konsekvensene av den generelt aksepterte ideen om at multirasiale bykjerner ikke bare er uunngåelige, men også, til en viss grad, ønskelige.

Spesifikt reiser de (erfaringene. Min anm.) spørsmål til våre beslutningstagere og den offentlige opinion om hvordan de unike faktorene som nå opererer i våre indre bykjerner stemmer overens med det integrerte, harmoniske samfunnet vi alle påvirker:

– Et økende antall asiater hvis mål er å bevare så intakt som mulig verdiene og holdningene fra det indiske sub-kontinentet innfor rammen av britiske sosiale og politiske rettigheter, mao. å produsere asiatiske ghettoer.

– En innflytelsesrik gruppe svarte intellektuelle veldisponerte, som kjenner lite til britiske tradisjoner som understatement, sivilisert diskurs og respekt for fornuft.

– En liten, men økende gruppe dårlig disponerte, innfødte foreldre hvis skoler er et direkte resultat av at den multietniske dimensjonen svikter barna deres.

– Tilstedeværelsen av et økende antall lærere og rådgivere i statens utdanningstjeneste som, ganske riktig, oppfatter den profesjonelle fordelen ved å støtte ideene bak den multirasiale læreplanen på oppfordring av myndighetene, og ved å gjøre hudfarge og rase til betydelige, høyt profilerte saker i klasserommet.

– Den vellykkede etableringen av en raserelasjonslobby av en tvilsom, offisielt godkjent gruppe hvis funksjon er å opprettholde et helt sett av tvilsomme meninger og holdninger om utdannelse og rase; holdninger som har mye mer å gjøre med profesjonell opportunisme enn pedagogisk fremdrift for etniske minoritetsbarn.

Jeg mistenker at disse elementene, langt fra å bidra til å produsere harmoni, i realiteten opererer for å produsere en følelse av fragmentering og disharmoni. Og jeg er ikke lenger overbevist om at den britiske tradisjonen for kompromisser, å prøve og feile underveis og velment toleranse, vil være tilstrekkelig for å løse uunngåelige spenninger.

* Ordet «rase» har andre konnotasjoner i Storbritannia enn i Norge, og er standard i omtale av saker som omfatter minoriteter (f.eks. ord som raserelasjoner eller i navn på offisielle anti-diskrimineringsombud som Commission for Racial Equality). Heller ikke ord som «svart», «brun» og «hvit» hva gjelder hudfarge har de samme konnotasjoner i Storbritannia som i Norge, og slike begreper for å beskrive grupper/personer opptrer hyppig i vanlig, offisiell språkbruk (F.eks. det nasjonale Black Police Officers Association). Jeg har derfor oversatt disse begrepene direkte, i stedet for å bruke f.eks. «etnisitet» slik vi ville gjort i Norge.

Les også historien om rektor Erica Connor, som i år ble tilkjent økonomisk erstatning etter å ha blitt presset ut av sin stilling med anklager om islamofobi og «religiøs diskriminering» i 2005