Klasserom ved Vikåsen skole i Trondheim. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Det blir i økende grad tydelig at Norge trenger en gjennomgripende skolereform, og den vil Konservativt fronte.

Vi ser en skole hvor elevene ikke leverer de resultater som trengs for at de skal bli gode med-ytere i samfunnet. Dette skyldes ikke evnenivået blant elevene, men er en systemfeil.

Vi ser en skole hvor elever og lærere ikke kjenner seg trygge. Mobbing, represalier, grenseløshet og blind vold er blitt avdekket med skremmende alvorlighetsgrad og hyppighet.

Vi ser en skole hvor elevene har tatt kontrollen fra de voksne, og klasserommet er et fritt-for-alle. Elevundersøkelsene viser at elevene ønsker seg ro og forutsigbarhet i skoledagen, men at de mangler nødvendig læringsro. De voksne synes ute av stand til å skape et godt arbeidsmiljø for elevene.

Vi ser en skole hvor de mest grenseløse blant elevene styrer hverdagen. Lærere og andre voksne bruker uforholdsmessig mye tid og krefter på å forebygge, å slukke branner og etterbehandle uforutsigbare og til dels farlige situasjoner på grunn av elever som mangler grenser og ikke vil eller kan samhandle. Systemet låser rektorer og skoleledere i avmakt, fordi alle elever har rett til å gå på sin hjemmeskole.

Skoler rapporterer om grenseløs atferd fra innvandrerbarn, både blant enslige mindreårige innvandrere, men også fra innvandrerfamilier. Det handler om konflikt mellom grupper, om manglende vilje til å etterkomme tilrettevisning, om trusler, vold mot medelever og slåsskamper, men også om manglende respekt for myndighet, opplæringsplikt og samfunnsordninger. Disse elevene er overrepresentert når det gjelder frafall fra videregående skole, og mange blir NAV-brukere. Foreldre og moskeer må ta sin del av ansvaret her.

Verken Kunnskapsløftet, fagfornyelsen eller §9A har vist seg egnet til å demme opp for problemene. Lærerne fortviler, rektorer blir umyndiggjort og foreldre er engstelige for framtiden for barna sine.

En skole burde være et sted for opplæring, for fakta, for sannhet og for ferdigheter. Dannelsesbegrepet er gammelt i norsk skole – summen av opplæring skal danne de unge til «gagns menneske».

Aksjonister har ridd inn i skoleverket på dannelsestanken. Myndighetene bruker skoleverket mot sin hensikt. Skolen er omgjort til en ideologisk trykk-koker, der maktens verdier skal forme den oppvoksende generasjon, i motsetning til alle demokratiske prinsipper. Samfunnet skal gi elevene opplæring, kunnskap og ferdigheter, mens foreldrene skal avgjøre verdier og holdninger, tro og etikk. Et samfunn som hevder at de «eier» barna, bygger et skoleverk hvor elitens ideologi påtvinges de unge. Slik vil de «danne» et samfunn som sikrer at deres verdier blir enerådende.

Vi vil reservere oss fra en slik tanke, da dette på ingen måte kan kalles «dannelse». Det er ideologisk ensretting. Vi mener dannelsesbegrepet skal forbeholdes individet, og da ikke som ideologisk ensretting, men som utdanning – faglig, ferdighetsmessig og med åpen og kritisk tenkning.

Barna og de unge er framtiden, og utformingen av den framtiden skjer nå – med sviktende kunnskaper og ferdigheter, økende anti-sosial atferd og vold, og uforutsigbare og kaotiske skoledager. Voksne må tre fram og fordrive aksjonistene.

Vi vil ta makten fra bøllene og gi den til de voksne.

Vi vil myndiggjøre foreldre som oppdragere.

Barn er umyndige og ikke små, voksne forhandlingsmotparter. De skal absolutt høres, og de skal bære økende ansvar med økende alder. De skal likevel ikke måtte forholde seg til voksent ansvar, voksen rasjonalitet og voksen livsførsel før de er modne til det. Barna skal være barn, og de voksne skal bære ansvaret for å oppdra dem. Det er en menneskerett.

Barna tilhører sine foreldre. Skolen skal tjene foreldrene ved å gi dem en opplæring som virker. Det vil Konservativt sørge for.

I et demokratisk samfunn er individet byggesteinen, og det er foreldrene som velger sine barns utdanning. I et sosialistisk samfunn er staten styrende, en stat som forstår seg som «velvillig» og vet bedre enn sine borgere, som forteller individet hvordan det skal tenke og leve og som bruker tvang når individet ikke synes staten er så velvillig.

Vi tror på demokratiet. Vi tror på det kompetente og ansvarlige individet som vil bygge sitt eget og sine barns liv. Vi mener at foreldrene har retten til å avgjøre hvilke verdier, hvilken tro og hvilken utdanning deres barn skal ha. Denne retten har samfunnet ikke lov til å ta fra dem.

Foreldreretten fordrer at samfunnet gir rom for friskoler og hjemmeskole.

Norge har en rekke friskoler, men altfor få. Staten gjør det den kan for å redusere antallet ved å forvanske friskolenes livsvilkår.

Konservativt vil ha langt flere kristne friskoler enn Norge har i dag. Vi vil bruke friskolene som eksempler på kvalitet, på en skole som er faglig sterk, og ikke ideologisk ensrettet. Derfor vil vi satse både på antall skoler, men også gi dem rom til å fungere som pedagogiske laboratorier. Det er langt enklere å endre friskolene, og de vil derfor kunne fungere som plogspiss for skolen i Norge.

Å drive hjemmeskole er i dag en nokså løs og tilfeldig form, hvor tilsynet varierer sterkt fra kommune til kommune.

Konservativt vil oppvurdere hjemmeskolen som et faktisk alternativ. Vi vil bygge et faglig nettverk som kan gi informasjon både om hvordan en går fram på forsvarlig vis, men også hvordan en kan skape hjemmeskole med kvalitet. Hjemmeskolen skal ha ressurser til forsvarlig drift, både i form av økonomi, men også når det gjelder læremidler og veiledning. Kvalitet fordriver mistenksomhet.

Kommunen skal støtte de som vil ha hjemmeskole, bistå dem med det byråkratiske, og gjøre det enkelt å komme i gang. Kommunen har fram til i dag i stor grad sviktet i oppfølgingen, dels på grunn av uklare retningslinjer, men også av ren motvilje.

Konservativt mener det er hensiktsmessig å skille friskolene og hjemmeskolene fra den offentlige skolen i styringssystemet, for å få en stat som tjener foreldreretten i stedet for en stat som motarbeider den.

Alle elever, i det offentlige, i friskolene og hjemmeskolene skal ha god faglig oppfølging, systematisk underveis – og sluttvurdering, og det skal føres statistikk som er egnet til å vise reelle resultater.

Vi vil myndiggjøre lærere som autoriteter.

Lærere fortjener både utdanning, arbeidsforhold, retningslinjer, støtteapparat og verktøy som gjør det mulig å lede et mangfold av elever og skape arbeidsro og forutsigbarhet. De fortjener å få handlingsrom til å bygge kvalitet i læringsarbeidet. Gode lærere skal dyrkes. Kvalitet fordriver mistenksomhet.

Vi vil ha kristendom som fag i skolen. Kristendommen er eneste forklaringen på vårt samfunn, og elevene må lære både om historien, om verdiene som kristendommen har gitt landet vårt, om etikken og tradisjonene. Dette har vært vevet i norsk samfunnsliv i tusen år, og det har vist seg effektivt.

Våre barn har rett på en skole som faktisk lærer dem å lese og forstå, å skrive og kommunisere, og regne og mestre tallenes verden. Dette er etterprøvbare ferdigheter. De skal lære å vurdere påstander ut fra vitenskapelige gyldighet, både i undervisning og i læreverk.

Vi vil danne skole der elevene øves i kritisk tenkning, som kvalifiseres ved at der foregår en vigorøs brytning av ulike tanker og ideer – i motsetning til at alle skal tenke likt.

Vi erkjenner at læringstakten er ulik fra elev til elev, og vil skape en skole der enkeltelevens læringstempo skal styre opplæringen, i motsetning til hvilket år eleven var født. Mestring er essensielt, og elever som mestrer, vokser og motiveres til mer krevende læring.

Vi vil myndiggjøre rektorene til å lede.

Ledelse er fag, og rektorene skal være ledere, ikke bare administratorer. De skal ha handlingsrom til å lede, og et faglig støtteapparat å lene seg mot. De skal være strategiske ledere av det pedagogiske arbeidet. De skal lede ledelsesprosessen, og ikke være ideologiske aksjonister.

Vi vil bytte ut ideologisk spillfekteri med statistisk sannhet. Tallene vil fortelle hvor vi har elever som trenger hjelp, slik at vi kan rette tiltakene mot faktiske problem og den korrekte situasjon. Vi er motstandere av å gi en hel elevmasse en medisin som kun et fåtall trenger. Vi krever transparens, slik at skoleeiere og rektorer kan fatte kvalifiserte beslutninger med målrettede tiltak. Er det en skole som ikke leverer resultat, er det den skolen som skal ha tiltak. Gjelder det ett klassetrinn, skal kun det trinnet ha tiltak. Gjelder det gutter, skal guttene ha tiltak. Gjelder det er innvandrerjenter, skal disse jentene ha tiltak.

Framtiden er for viktig til å skjule utfordringene bak ideologisk begrunnede statistikker. Vi må vite hva utfordringen er slik at vi kan rette tiltakene mot reelle problem.

Vi vil skille læring og trivsel, da det er innlysende at trivsel ikke skaper læring. Skolen har hatt trivsel på programmet i en generasjon og mer, men aldri har resultatene vært dårligere, ensomheten dypere eller mobbing og vold mer utbredt. Læring er til tider hardt arbeid, men det bygger både selvbilde og selvrespekt.

Elevenes arbeidsmiljø er et mål i seg selv, ikke for å påvirke læringen, men av hensyn til livskvalitet.

Vi vil legge det gamle dannelsesbegrepet i fundamentet – det som gjør at elevene både har og følger normer, gjerne de normene som har preget norsk kultur i århundrer.

Skole er ikke et oppbevarings- og tilsynssted for elever som ikke vil eller kan innordne seg. Slike elever har ingen rett til å ødelegge flertallets framtid. De skal få sin plass i egne institusjoner, tilpasset deres utfordringer, med byggende rutiner og aktiviteter, så de kan få orden på livene sine. Dette er et voksenansvar vi vil ta.

Skole er ikke et sted for elever med store psykiske helseutfordringer. De må få kvalifisert hjelp i helsesystemet, og få sin undervisning der. Også dette er et voksenansvar vi vil ta.

Vi vil ha en skole som lærer elevene å arbeide for resultater. Vi vil ha en skole som vektlegger innsats, som berømmer framgang og som er like tydelig på hva som er skolens ansvar, som på det som ikke er skolens ansvar. Skolen fortjener å få en tydelig funksjonsbeskrivelse, og den kan ikke være «der barn og unge oppholder seg i 13 år».

Som et av verdens rikeste land er det ikke for mye forlangt å kreve en skole som evner å utruste neste generasjon til et samfunn som gir individet handlingsrom til å forme sin egen framtid.

Vi vil ikke lenger lappe på et system som ikke virker, vi vil bygge nytt.

Ole Henry Halleraker er skolepolitisk talsmann for Konservativt og fylkesleder for partiet i Vestland.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.