Sakset/Fra hofta

Pålegget om «hjertetelefoner» viser med all tydelighet at skolebyråd Inga Marte Thorkildsen igjen feiler i å forstå hvor skolens mandat slutter og foreldrenes begynner. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Selv med stengte skoler klarer Inga Marte Thorkildsen å legge en klam, offer-ideologisk hånd over elevene. Ved å opprette «hjertetelefoner» for elevene påfører hun dem ikke bare unødig redsel, det er også et uttrykk for de lave forventningers rasisme.

Byråd i Oslo for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen (SV), og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen ber alle skoler i Oslo om å opprette en telefon der elever kan ringe og be om hjelp – eller bare snakke, skriver Aftenposten.

Tirsdag ettermiddag sender skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen ut nye retningslinjer til skolene. Der ber de skolene om tre ting:

    • Opprett «hjertetelefoner» for elevene.
    • Ha jevnlig kontakt med alle elever.
    • Følg opp elever som lærere er bekymret for, tett.

I en svært krevende tid, med håndtering av undervisning på avstand, skulle man tro at telefonene som ble opprettet, hadde som mål å gi foreldre og elever tiltrengt faglig støtte, men den gang ei. Igjen framkommer det stadig tilbakevendende problemet med en ledelse som aldri har jobbet med skole og utdanning; de forstår ikke at skolens mandat er å gi elevene opplæring. Hvorvidt Thorkildsen og Gerhardsen noensinne har lest Opplæringslovens formålsparagraf, vites ikke. Det som er hevet over enhver tvil, er at utspillet avslører alvorlige feil påført norsk skole og norske barn.

Den første og mest graverende feilen er å anta at foreldre ikke er i stand til å ta vare på egne barn. De aller fleste foreldre er i stand til dette, og det hviler på foreldre å ha ansvar for psykisk ivaretakelse av egne barn. Lærere har ikke – og skal ikke ha – omsorgsrett for andres barn. Punktum.

Deretter er det høyst problematisk å oppsøke barn med bekymring som formål. Det eneste man oppnår med denne strategien er å utløse unødig redsel og angst hos barna. Dette er en etter hvert kjent strategi i møte med barn, med det resultatet at barna ikke lærer at det er normalt at livet byr på problemer. Strategien har alvorlige konsekvenser for barn og unges psykiske helse.

Den tredje feilen er å unnlate å si det implisitte: Mange innvandrerforeldre ivaretar ikke barna sine på samme måte som norske foreldre. Thorkildsen og Gerhardsen kan bruke akkurat de eufemismene de vil, enten det er «sårbare barn» eller «trangbodde», men det underliggende budskapet er at lærere skal kunne kompensere for omsorgssvikt ved å ta en telefon. Det stilles altså ikke bare lave forventninger til hva foreldrene makter å fylle disse barnas dager med, det stilles heller ingen krav til hva foreldrene skal gjøre. Og verst av alt aksepteres dårlige oppvekstbetingelser på bakgrunn av kultursensitivitet.

– Mange elever vil nok etter hvert savne læreren sin og kanskje ha behov for å snakke. Blant elevene er det også noen som ikke har det bra hjemme.

– De som svarer på hjertetelefonen, bør prøve å fange opp signaler fra elever som ringer. Det er ikke alle som vil fortelle direkte at de ikke har det bra. Hvis det handler om alvorlige situasjoner, må de på hjertetelefonen vurdere om de skal henvise saken videre i hjelpeapparatet, sier Thorkildsen.

Dersom lærere har alvorlige bekymringer om et barns omsorgssituasjon, har de meldeplikt. Dersom lærere har kjennskap til at barn lever i omsorgssvikt, men har unnlatt å melde bekymring før skolene stengte, er det et reelt lovbrudd. Lærere har ikke kompetanse til å «fange opp signaler fra elever som ringer». Hvilke vurderingskriterier skal de bruke for å «fange opp signaler»? Et slikt system legger til rette for fullstendig avvikende tolkninger basert på ideologi. Dette er ikke ivaretakelse av barn.

Skolene bør kun pålegges å kontakte foreldrene, ikke barna, dersom det viser seg at barn ikke følger fjernundervisningen. Det pålegget ligger allerede i opplæringsloven. Det øvrige omsorgsansvaret er helt og holdent foreldrenes, og der bør Thorkildsen og Gerhardsen holde de klamme, offerideologiske fingrene sine av fatet. Lærere og andre skoleansatte bør ikke drive oppsøkende virksomhet for å kartlegge og subjektivt tolke barns utsagn om familiens indre liv, det går langt utenfor skolens mandat. Foreldre bør reagere med å be barna om ikke å ta telefonen.

 

Kjøp Peder Jensens bok her!

Les også